Share Article   
Submit to Facebook

1. juli 2011

Blinde møter i bristene av et imperium


Av Paal Andreas Bøe


Blind Dates: New Encounters from the Edges of a Former Empire er tittelen til et pågående samarbeidsprosjekt som bokstavelig talt handler om å sette opp uplanlagte møter mellom kunstnere, arkitekter og forskere, som alle har en bakgrunn fra samfunn som ble voldelig fremmedgjort fra hverandre på grunn av den økende nasjonalismen i territoriene til det Ottomanske imperiet idet det smuldret opp. Altfor ofte har slike former for fremmedgjøring og påfølgende fiendtligheter blitt akseptert som historiske fakta, mens mindre oppmerksomhet har blitt viet statusen til disse historiske maktnarrativene som vedvarende kilder til fremmedgjøring og konflikt fortsatt i dag, og muligheten til å komme videre og forbi dem.

 

The Blind Dates Project utforsker hvordan slike narrativer kan revideres for å legge til rette for å lege tapserfaringer og gjenbygge ødelagte samfunnsbånd. Prosessen er basert på eksperimentelt fantaserende og fremtidsorienterte måter å nytenke fortiden i nåtiden på – til tider både i geografiske og arkeologiske termer; andre ganger ved å utfordre nedarvede kulturelle stereotypier om identitet og annerledeshet.

 

Kontrakter i det blinde

Prosjekttittelens henvisning til fenomenet blindhet inviterer til en problematisering av prosjektets eget materiale, og med dette, også selve ideen om en nødvendig forbindelse mellom de kunstneriske eksperimentene og den kulturelle bakgrunnen til kunstnerne som er involvert. For eksempel performansen «AHHA», et samarbeid mellom kunstnerne Nina Katchadourian og Ahmet Öğüt, følger opp denne invitasjonen gjennom en briljant kombinert kritisk realisering, men også parodi, av begreper som kulturutveksling og offentlig diplomati. De to kunstnerne er av henholdsvis Armensk og Tyrkisk-Kurdisk nedstamning, og har inngått en offentlig juridisk kontrakt for å utveksle bokstavene «A» og «H» i navnene sine, i en prosess som kan minne om en organdonasjon eller blodoverføring. «Både Katchadourian og Öğüt verdsetter bokstavene i navnene sine, fordi de betrakter bokstavene som bærere av unike etniske, historiske, kulturelle kvaliteter, uttalemåter og slektsrekker som Katchadourian og Öğüt definerer unikt og partikulært. På grunn av de forskjellige fortidene som har bragt frem navnet som inneholder bokstavene anser de ikke de to «A»-ene i navnene sine som identiske» heter det i det juridiske dokumentet. I løpet av en seremoni (den første utstillingsåpningen på Pratt Manhattan Gallery) assistert av en offentlig notar, ble «A»-ene utvekslet, under opplesning av den samme formuleringen. «H»-ene skal imidlertid utveksles en gang i fremtiden etter deres død. I tillegg er også seremonien planlagt til å finne sted en gang til i fremtiden, mellom to personer som bærer de eksakt samme navnene, men som må utføre seremonien ut fra et selvvalgt initiativ, ved å utveksle «H»-ene sine. Dersom ingen skulle finne på å utføre denne oppgaven, vil verket forbli evig uferdig.


Nina Katchadourian and Ahmet Öğüt, AHHA. Underskrift av kontrakt ved Pratt Manhatten Gallery, New York


I all dens spissfindige teknikk fins det potensielle lag av såvel poesi som parodi i denne performancen. Usynligheten i handlingen synliggjør til gjengjeld den ofte uriktige forventningen om at tverrkulturelle møter er dømt til å gjøre virkelige forskjeller synlige. Men like så usynlig er kunstnernes grad av identifikasjon med sine navn og bokstaver, selv om de skulle kunne betraktes som bærere av historie. Denne uvissheten utfordrer enhver determinisme med hensyn til rollen som spilles av kultur i kunstneriske performancer allerede i utgangspunktet. På tilsvarende måte; den handlingen det er å gi avkall på deler av ens navn understreker tilsynelatende det faktum at et nytt fellesskap oppstår i det man jobber sammen, og hvordan en slik samhandling danner utgangspunktet for en fremtidsrettet ambisjon om forandring og fornyelse, som aktørene stiller seg ansvarlige for.

 

I et alternativt perspektiv kan «AHHA» leses som en parodi over politiske avtaler laget for å overvinne forskjeller som angivelig er reelle, for å åpne opp en refleksjon over hvorfor man skulle fortsette å akseptere slike forskjeller, og over formen og funksjonen til de historiske narrativene de er basert på. Sistnevnte interesse deles av mange av deltakerne i Blind Dates, og på svært forskjellige måter. Michael Blum og Damir Niksic' kortfilm Oriental Dream er en slapstick-historie om to fyrer som løper rundt i Sarajevo mens de krangler over besittelsen av en Ottomansk fez, og retter oppmerksomheten mot både absurd seiglivede kulturelle klisjeer om Øst og Vest og mot hvordan det Ottomanske rikets fall ble en kilde til konflikt. Hrayr Eulmessekian og Anahid Kassabians verk retter et kritisk fokus mot forsøk på å representere traumatiske hendelser – som folkemord – som historiske fakta. Verkene stiller spørsmål ved hvordan man kan sørge over noe hvis essens er både utenfor rekkevidde i tid og rom, og samtidig ligger utenfor språkets egne grenser. På en lignende måte kritiserer Jean Marie Casbarian og Nazan Maksudyans arbeider det skinnet av sannferdighet som ofte utnyttes i dokumentaristiske- eller arkiveringspraksiser i produksjonen av historiske narrativer.

 

 

Kulturell restaurasjon i en historisk blindgate

Mange av arbeidene i prosjektet refererer direkte eller indirekte til den nåværende stillstanden i forhandlingene mellom Tyrkia og Armenia, som vedvarer til tross for flere nylige forsøk på å forsone de to landene. I tillegg til Tyrkias benektelse av det armenske folkemordet kommer uenigheten over en rekke formuleringer i det nå igjenlåste diplomatiske veikartet som ble avtalt i 2009, slik som tilbaketrekningen av armenske tropper fra noen av regionene som ble okkupert under krigen med Azerbajdsjan tidlig på 90-tallet, og interne diskusjoner i Armenia om hvorvidt normaliseringen av forholdet (dvs. formaliserte diplomatiske forbindelser og gjenåpningen av landegrensene) skal avhenge av at de landegrensene som ble trukket opp i Sèvres-traktaten i 1920 (som aldri ble ratifisert av Tyrkia) blir gjenopprettet, eller ikke. På toppen av dette kommer den gjensidige fordømmelsen landene imellom. Så sent som 18. januar uttrykte Armenias president at «Et land som, siden Armenia fikk sin uavhengighet, har brukt flere påskudd til å lukke våre grenser og bedriver utpressing mot mitt folk, kan aldri aspirere til regionalt lederskap», før han fortsatte med en karakteristikk av landets geopolitiske agenda som «Neo-Ottomanisme».


Behovet for alternative former og tilnærminger for å supplere det geopolitiske og offisielle diplomatiske språket har lenge vært anerkjent av kulturrepresentanter på begge sider av grensen, og som et viktig skritt i en ny retning har de fokusert på restaurasjonen av steder som representerer den felles kultur- og arkeologiske arven. Gitt den fastlåste nåværende situasjonen kan restaureringen av disse stedene i seg selv betraktes som et insitament og en ansvarlig handling for å nå en felles forståelse av fortiden, og bevege seg fremover basert på en ny forståelse av landområdenes delte historisitet. Med andre ord blir spørsmålet om hvordan man kan restaurere og presentere arkeologiske ruiner et spørsmål om fortolkning. For å unngå reduksjonen av stedene til museumsgjenstander og turistattraksjoner ser det ut til at den fornyede praktiske bruken av dem (for eksempel av historiske kirker) og selve prosessen med å forestille seg alternative former for arkitektonisk refleksjon, er vel så viktig som konvensjonelle former for oppvurderende sminke av historiske fasader og ruiner.

 

Broen i Ani

To sentrale prosjekter kaster et helt nytt blikk på terrenget og de historiske stedene i grenseområdene mellom Tyrkia og Armenia. Det første, «Remains connected» er et samarbeid mellom arkitektene Silva Ajemian and Aslihan Demirtas, som tar restene av den ødelagte broen i Ani som utgangspunkt. En gang var Ani en praktfull armensk hovedstad, men er i dag redusert til en spøkelsesby hvor to fortellinger konkurrerer om oppmerksomheten: Den ene handler om kontemporær geopolitikk, den andre om arkeologisk arv. Inntil nylig var det imidlertid svært få av levningene som kunne vitne om den tidligere storheten til dette landområdet, og alle referanser til armensk historie hadde blitt nøye utelatt.

 

Ani var først nevnt i historiske kilder i det 5. århundre, og blomstret senere som den storslåtte hovedstaden i det armenske Bagratuni-dynastiet etter 961, og ble armensk-katolsk hovedsete i 992. I det påfølgende århundret ble den kjent som «de førti porters by» og «byen med de 1001 kirker». Etter en mellomperiode med invasjoner, ustabilitet og krig markerte Zakarid-dynastiet den andre gullalderen i byens historie mellom 1199 og 1226, da mange av Anis viktige kirker og bygg ble reist, og dens status som kulturelt senter og knutepunkt for handel ble gjenopprettet. I de følgende århundrene, under styre av skiftende dynastier og senere det Ottomanske riket, begynte dens stadige forfall mot en knapt befolket spøkelsesby. Etter at den ble en del av det russiske imperiet i 1878 begynte de første omfattende arkeologiske utgravningene for å forstå og bevare Anis historie. Etter at den kortvarige Armenske Republikk gjorde krav på uavhengighet i de siste stadiene av den Første Verdenskrig gjenokkuperte Ottomanske styrker Kars, og en rekke artefakter ble evakuert til Yerevan, mens resten ble ødelagt eller plyndret. Atter en gang, etter de tyrkiske nasjonalistenes avvisning av Sèvres-Traktaten i 1920, invaderte Atatürk landet. I mai 1921 utstedte den tyrkiske nasjonalforsamlingen en kommando om at «alle monumenter i Ani skal jevnes med jorden».


Spørsmålet som Ajemian and Demirtas' arkitekturskisser stiller er: Hva er det vi egentlig ser når vi kommer til en slik by i ruiner; og, hva kunne vi ha sett her, dersom vår optikk ble informert ikke kun av samtidens politiske disputter, geografiske grenser og navn, men av omgivelsene som historie og natur på samme tid? Og enda viktigere, hvordan kan en mer utstrakt, fantasifull rekapitulering av geografien legge grunnen åpen for fremtidige prospekter uten å se bort fra synlige brister og sår?


Blant annet ser arkitektene for seg nye konfigurasjoner av den ødelagte broen over den akhurianske elv, som i dag oftest blir sett som et symbol på tyrkisk-armenske relasjoner. De har transfigurert levningene og deres interaksjon med det omgivende landskapet til en lagvis, binokulær visjon, hvor skissene, visjonene og fotografiene deres veves inn i hverandre. Ved første øyekast ser det ut til å skje en omforming og berikelse av geografiens symbolske verdi. I et eksempel kombineres to fotografier i en ramme, inndelt av en tydelig separasjon. I den venstre delen av det sammensatte bildet betrakter vi den akhurianske elven og de flate landområdene rundt, muligens gjennom vinduet i en av de omgivende steinruinene. Speilet eller senket ned i elven får vi også øye på broens ruiner. Fantasien ser ut til å implantere denne utsikten mellom hukommelse og melankoli på den ene siden (ruiner av en sivilisasjon), og på den andre, elvens strøm som konnoterer livsstrømmens fortsettelse. Bildet samler seg om den vertikale omplasseringen av elven, og dens forsvinningspunkt. I den andre delen av det sammensatte bildet, mot en svart bakgrunn, finner vi arkitekturtegninger i lyse, fargerike linker som sting for å sy sammen et sår over avgrunnen elven renner gjennom. Disse linjene indikerer fysiske kanaler som er ment å bli avskåret langs klippene på hver side, strekkende seg mot hverandre gjennom usynlige luftlinjer som forbinder elvebankene. Fremtiden ser ut til å bli levendegjort her, som dels natur, dels fantasi.

 

Botanisk regress

Det andre prosjektet som handler om Anatolias geografi består av Botany Carcinoma og Building Blocks av Istanbul-baserte Xurban-collective. Slik beskriver Hakan Topal, en av Xurbans medlemmer, presentasjonen deres av bilder fra anatolske landskap: «Jeg er ingen historiker. Jeg føler meg nærere arkeologien. Arkeologer analyserer objektene på en lokalitet (...). Når man ser på landskapet i Anatolia er dette en politisk handling i seg selv (...) hvor bakken blir en slags dissident også.” Xurbans bidrag til Blind Dates Project føyer seg inn i et stort antall lignende territoriale undersøkelser som kollektivet har vært innvolvert i over de siste 10 årene, fra Tyrkia og andre steder. Et av prosjektene, Building Blocks, dokumenterer og utforsker restene av hjem i “forlatte” Anatolske landsbyer for å gi et perspektiv på problemene i samtiden: “For meg kan resultatet av dette prosjektet være å forstå muligheten til rettferdighet, eller umuligheten av det. (...) Inntil nylig ble store deler av den Anatolske befolkningen ikke anerkjent som kulturer eller nasjoner. Hvor er de folkene som sporene ligger igjen etter i disse samme landskapene, og som har eksistert helt til i dag? Hvorfor anser ikke profesjonelle arkeologer disse restene som verdig et studium? Arkeologi pleide å dreie seg om å skape en “brist” i jorden for å avdekke visse fakta om fortiden. Denne typen arbeid er i dag betraktet som en kriminell handling i Tyrkia. Derfor må vi i dag benytte ikke-inntrengende metoder. Vårt prosjekt til Blind Dates Project har som mål å betrakte ting fra en geologisk tidslinje for å forstå det Anatolske landskapet basert på dets egne brister og sprekker i jordskorpen” forklarer han.

 

I det andre prosjektet som presenteres, Botany Carcinoma, har kunstnerne tatt et radikalt steg tilbake i geologisk historie, som ironisk demonstrerer bådet håpet og de håpløse betingelsene for å skrive den nylige historien om dette området. På en oppdagelsesreise gjennom området hvor de tok bilder av landskaper, natur, planter og blomster, tar de som sitt “kart” og utgangspunkt de rudimentære beskrivelsene av geografien som ble gjort av Strabo av Amaseia for rundt 2000 år siden, og kombinerer dette med en inspirasjon fra den franske botanikeren X- Urban Collective, Botany Carcinoma - Herbarium Antatolica (2010) Joseph  Pitton de Tournefort, som i 1701 reiste til det nord-østlige Anatolia for å samle prøver til sitt herbarium ved Jardin des Plantes i Paris, som han senere ga navn til. På sin egen måte gir også X-urban navn til blomster og planter som de finner på sin reise.

Denne prosedyren er i seg selv nokså uavklart ettersom den kan kalles en samtidig repetisjon og arkeologi over selve handlingen som produserer historie og geografi; det å beskrive, vitenskapelig navngi og inndele omgivelsene i meningsfulle kategorier for å definere en viss epoke, flora og et territorium. Slike handlinger, selv om de kan ta utgangspunkt i stedsspesifikke observasjoner og navn, forbindes i X-urbans retroaktive verk med de forskjelligartede urhandlingene som skaper vitenskapelige eller politiske inndelinger i landskapet og mellom folk. De peker på det faktum at disse handlingene ikke tok i betraktning den i det hele tatt forskjellige meningen som ble ilagt naturen og omgivelsene av folk som opprinnelig bodde i området, og som senere ble fremmedgjort fra hverandre gjennom nokså lignende prosedyrer, bare i en annen skala.

 

Konsekvensen de trekker av dagens fastlåste historie er en slags frivillig glemsel, en tilbakevending til ren sansning og flakkende reiseerfaringer. Paradokset med denne radikalt erfaringsorienterte fremgangsmåten, som kan minne om tidlig-moderne reisejournaler gjennom uregistrerte territorier, ser ut til å ligge i kombinasjonen av meningsløshet, som det kanskje umulige forsøket på å returnere til et stadium forut for all betydning, og på samme tid meningsfullhet, som et slags håp, en verdsetting av den uutgrunnelige helheten i geografien som på denne reisen avdekkes i sin bevaring av sin egen skjulte hukommelse.

 

Spørsmålet som står igjen er hvorvidt denne typen blindhet, av frivillig glemsel, har et fremtidig potensial. Blindheten i Blind Dates Project består også i at det er et uferdig prosjekt som ennå ikke har produsert noen endelig sammensatt utstilling. Ettersom prosjektet utvikler seg etter at det startet på Pratt Manhattan Gallery tidligere i år, vil det nå Yerevan og Istanbul på våren og sommeren 2012, før det er planlagt å turnere gjennom USA. I mellomtiden kan bidragene til Blind Dates Project potensielt leses som uferdige tegn til håp.
 





For mer informasjon, se prosjektets hjemmeside: http://blinddatesproject.org





 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode