Share Article   
Submit to Facebook

  10. des., 2014


Suspensjon av friheten:

Billedpolitikk og propaganda i

Egypt



Skrevet av Basma Hamdy


For å kunne kontrollere en nasjon som allerede har avskaffet to presidenter gjennom tre år, og for å kunne festne sin posisjon som Egypts eneste sanne leder, valgte president Abdel Fatah El-Sisi en klassisk autoritær tilnærming til lederskap: etabler en fryktpreget tilstand, forti alle opposisjonelle stemmer, og spre fordelaktige bilder av regimet og dets institusjoner.[1] Paul Virilo hevder i The Administration of Fear at:  “stater fristes til å skape en politikk for å organisere og kontrollere frykt... de er nødt til å overbevise borgerne om at de kan garantere deres sikkerhet”.[2] Den konstante sammenligningen av Egypts fremtid med fremtiden i Syria og Irak etablerte på denne måten en dyp frykt blant egyptere som nærmest fikk dem til å lengte etter situasjonen slik den var før revolusjonen. I diskusjonen av billedpolitikk assossierer Lina Khatib autoritære stater i midtøsten med Lefebvres “terroristsamfunn” hvor “volden alltid er latent”. I denne tilstanden er det nødvendig med en systematisk spredning av terror for å opprettholde lydighet.[3]


Kontrollen av “de tre institusjonelle komponentene i statsapparatet: militæret, innenriksministeriet og etterretningstjenesten”, som var gjenstand for offentlig innsyn i løpet av revolusjonen, ville gjøre det mulig for Sisi å kontrollere landet på en måte som forgjengerne hans ikke fikk til.[4] En serie med lovbegrensninger og erklæringer ble utstedt som tillot en slik kontroll, slik som formaliseringen av militærets rolle og utvidelse av dets autoritet, såvel som rollen til militærdomstoler. Denne serien av lover inkluderte en protestlov som forbyr offentlige forsamlinger på mer enn ti mennesker uten forhåndsgodkjenning fra regjeringen. Massearrestasjoner, fengselsstraffer og militærsaker var konsekvensen, og satte i gang en spiral av byråkratisk terror. I sin artikkel “Authoritarianism and its Adversaries”, hevder Jill Crystal: “i det øyeblikk maktbruk blir regelmessig, dukker det opp enorme, om enn sekulære, byråkratier som opprettholder den: politisk politivesen, etterretningsagenter, sensorer, torpedoer.”[5]

Det var dette som gjorde det mulig for staten å stramme grepet om opposisjonen og forsterke sin unntakspolitikk. Crystal refererer til dette som  “developmentalism”, dvs. “troen på at staten må spille den sentrale rollen for å fremme økonomisk vekst, og at individer og sosiale organisasjoner må oppgi sin makt til staten for at dette skal kunne skje,  og dermed akseptere rutinemessig, om enn midlertidig, maktbruk overfor fiender.”[6]



Foto: publisert med tillatelse fra Ammar Abo Bakr



I tillegg til å kontrollere statsapparatet, skulle media bli et annet hovedområde for regimets fokus. Som Khatib påpeker: “for autoritære stater betyr politisk kontroll at man har kontroll over den visuelle produksjonen.”[7] Som et resultat av dette ser man en rask spredning av Orwellsk statssponsede kampanjetekster og patriotiske sanger som priser statsinstitusjonene og fordømmer den dramatiske økningen av terror. Disse ble akkompagnert av nasjonalistisk nostalgi og popkultur for å skulle påvirke de egyptiske massene. I Ambiguities of Domination forklarer Lisa Wedeen betydningen av “vellykket retorikk og symboler [for å kunne] produsere regimets legitimitet, karisma og hegemoni.”[8] Dette er spesielt åpenbart i dannelsen av Sisis personlighetskultus, når han sammenlignes med den tidligere nasjonalistiske egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser for å fremkalle minner om en “kollektiv storhet”. De fleste medie- og aviskanaler foreviget, med overveldende flertall, dette ene synet.  Dette kom klart til uttrykk i etterkant av Sinai-angrepene den 24. oktober da redaktørene for sytten uavhengige og statseide aviser underskrev en lojalitetserklæring som støttet regjeringen i dens krig mot terror og lovet å ikke kritisere statsinstitusjonene.”[9] Som Crystal hevder, “I hjertet av  [developmentalism] står ideen om at berøvelsen av visse politiske rettigheter er både nødvendig og midlertidig, og at bare en stat som tvinger gjennom sin politikk kan fremme en økonomisk vekst som til slutt enten medfører politisk frihet, eller gjør den overflødig.”[10]


I tillegg til spredningen av bilder som ikke var fordelaktige for regimet, var det også nødvendig å undertrykke de som ikke var det.  Sensuren i Egypt følger ikke en klar eller gjennomsiktig mekanisme. For eksempel, da den populære talk show-verten Bassem Youssefs populære satire-show ble avlyst i juni 2014, uttalte han at showet “har ikke noe rom [og er ikke] tillatt.” Imidlertid definerte han ikke klart hvordan han kom frem til denne konklusjonen. Direkte sensur kan produsere offentlig solidaritet, men indirekte og inkonsistent sensur kan forvirre og distrahere. I en artikkel i time.com uttaler Rasha Abdulla, som er professor i journalistikk og massemedier ved The American University i Cairo, at “presset er aldri offisielt, alt du trenger er en telefonsamtale eller et videresendt ord. Vi kjenner ikke den eksakte mekanismen, men det skjer, og resultatene av det er svært klare.”[11] Denne inkonsistente sensurmekanismen ble blendende klar da to populære talk show-verter ble tatt av lufta med et par dagers mellomrom: Wael al-Ibrashy på Dream TV og Ibrahim Saad på Al-Nahar TV. Et annet eksempel var da Belal Fadl, en populær journalist, ikke fikk lov til å publisere sin ukentlige artikkel i avisen Al-Shorouk.[12] Denne uforutsigbare og tilpasningsdyktige formen for sensur skiller seg ikke fra Mubaraks strategi, slik Mark Allen Peterson beskriver den i sin online-blog: Connected in Cairo: “En del av regimets genialitet er at lovene har blitt iverksatt på en inkonsistent måte. Ingen journalist, blogger eller samfunnsviter vet når politiet kan finne på å dukke opp, fordi de har krysset en usynlig linje. Dette oppfordrer til forsiktighet og selvsensur.”[13] Fortielsen av kritiske stemmer er ikke bare et produkt av staten – den er også mulig på grunn “innblandingen fra tredjeparter som er ute etter å benytte sensur ved hjelp av en autoritet.”[14] Disse tredjepartene går til rettslige søksmål, skriver artikler, og kommer med offentlige uttalelser som fordømmer regimekritikere. Dette gjelder også sjefer for tv-selskaper og aviser som er troende til å innføre sensur og legge press på de ansatte i den hensikt å produsere regime-vennlig materiale. Naturligvis blir berømte personer som forbindes med revolusjonen, tungt angrepet siden deres store innflytelse er en trussel for regimet. I tillegg til Bassem Youssef og Belal Fadl, er Yosri Fouda, Amr Waked, Khaled Aboul Naga og Reem Maged noen andre berømte personer som blir gjenstand for angrep. Søksmålene og erklæringene imot dem spenner fra krav om at de må arresteres til at tungene deres må kuttes av og til og med at de skal stilles for retten for deres homoseksuelle tendenser.


Utvilsomt angår kontrollen av billedproduksjon også billedkunstnere som er i frontlinjen av den visuelle revolusjonen, siden de har skapt verk som fant dyp resonans hos egyptere og tiltrakk seg oppmerksomhet verden over. I mai 2014, kort tid før Sisi ble sverget inn som president, ble en rekke kunstnere, inkludert Ganzeed – som var en av de mest prominente kunstnerstemmene i den egyptiske revolusjonen – anklaget for å stå i ledetog med det Muslimske Brorskapet. Nyhetsoppleseren, Osama Kamal, talte på en privateid TV-kanal som var nært forbundet med regimet. Kamal oppfordret til at kunstnerne skulle arresteres etter å ha publisert en artikkel i the Guardian som handlet om initiativet deres for å skape anti-Sisi-verk sammen med andre internasjonale kunstnere. Ganzeer reagerte ved å publisere en respons med tittelen “Who’s afraid of Art” på bloggen sin, der han krevde en offentlig unnskyldning fra Kamal og at programmet hans måtte legges ned.

Ramy Essam er en annen prominent aktivist og kunstner som er blitt angrepet for sine syn. Essam ble hyllet som Revolusjonens sanger, og sangen hans Erhal (Avskjed) ble dens  kjenningsmelodi. Essam ble arrestert og torturert av militæret i mars 2011, han ble en nasjonal helt og skapte sanger som fikk bred popularitet blant egypterne. Både Ganzeer og Essam lever nå utenfor Egypt, og selv om dette bare er midlertidig, forblir det en økende grunn til bekymring at så mange unge revolusjonære nå forlater landet. I et intervju med Free Muse sier Essam: “Sangene mine blir sensurert av statlige medier. Jeg har opplevd trakassering fra individuelle politimenn og forhør av det Nasjonale Sikkerhetspolitiet.”[15]


Til tross for arrestasjoner, fengselsstraffer og menneskerettighetsbrudd, er opposisjonelle stemmer fortsatt sterke og motstandsdyktige. Kunstnere, forfattere, journalister og musikere fortsetter med å produsere verk som utfordrer regimet og dets følgere. Fra Sverige produserte Ramy Essam en musikkvideo som på en sarkastisk måte benytter opptak fra den kjente regimepatriotiske sangen Bushret Kheir (Et Godt Tegn), som ble komponert av Amr Moustafa som blir betraktet som en Feloul (en som støtter det gamle regimet) og som svært støttende overfor Sisi.  Sangen med tittelen “In the Age of the Pimp” retter kritikk mot presidenten og Egypts nåværende tilstand, og er inspirert av hashtagen “vote for the pimp” på sosiale nettverk, som var populær under Sisi/ Sabbahi-valget. Et vers fra sangen går slik:


“Han gjør folket vårt hjemløst i Sinai og media har blitt prostituerte

våre brødre i fengslet er kjøtthauger og halliken hersker betimelig.”


Ganzeers aller siste verk, som kritiserer det egyptiske militæret, er en serie av postere med tittelen: “Of Course the Army has Protected the Revolution”. Posterne som ble laget i 2013, har under denne teksten portretter av berømte ofre som ble angrepet eller drept av militæret under dets styre i Egypt. De fungerer som en påminner om grusomme militære overgrep overfor sivile, og er et ironisk svar på den spredte erklæringen om at militæret – som ledes av Sisi – faktisk hadde reddet revolusjonen fra det Muslimske Brorskapet. Ammar Abo Bakr laget også nylig veggmalerier i solidaritet med Sanaa Seif som ble arrestert den 21. juni 2014 for sin rolle i en demonstrasjon mot den kontroversielle protestloven.  Seif er den yngste av tre søsken som alle er prominente aktivister, og datter av den berømte, nylig avdøde menneskerettsadvokaten Ahmed Seif El-Islam.




Foto: Amr Dalsh




Midt oppi de økende menneskerettighetsbruddene og angrepene på frihet, er det et bilde som taler for seg selv.  Det ble tatt på treårsdagen for sammenstøtene den 19. november 2011 da sikkerhetsstyrker marsjerte nedover den symbolske Mohamed Mahmoud-gaten i tungt armerte uniformer, og med automatvåpen.  I midten av dysterheten finner vi bildet av en ung martyr, Sayed Khaled, et hjemløst gatebarn som ble malt av Ammar Abo Bakr et år tidligere. Den 29. november 2014 ble Mubarak, hans sønner og kumpaner frikjent for alle kriminelle handlinger, og nasjonen ble sjokkerte tilskuere til at mannen som i 30 år hadde vært ansvarlig for korrupsjon kunne gå fri.  Sayed Khaled, det ukjente gatebarnet, stirrer tilsynelatende på trass ut i luften, og minner oss om de mange unge livene som gikk tapt i jakten på friheten og de mange unge fremtidene som ble ødelagt som resultat av korrupsjon, manglende helsevesen og utdannelse. Denne setningen står notert ved siden av ham: “Ære være de ukjente”.







Basma Hamdy er en egyptisk kunstner og designer, som har forelest om kunst og design i Midt-Østen de siste 10 årene. Hun gikk ut fra det Amerikanske Universitetet i Cairo i 1998 og fullførte MFA-graden ved Maryland Institute College of Art (MICA) i 2003. Hamdy er medredaktør av Walls of Freedom: Street Art of the Egyptian Revolution (2014), et omfattende verk som dokumenterer gatekunstbevegelsen i Egypt.













Bibliography



Abdel Kouddous, S. (2014, October 28). Egypt’s 1984. Retrieved November 24, 2014, from http://carnegieendowment.org/sada/index.cfm?fa=show&article=57051&solr_hilite=


Allen Peterson, M. (n.d.). Censorship. Retrieved from http://connectedincairo.com/egypt-rising-up/why-revolution/censorship/


Belal Fadl censored in Shorouk, publishes in Mada Masr. (2014, February 3). Egypt Independent. Retrieved November 30, 2014.


Crystal, J. (n.d.). Authoritarianism and its Adversaries in the Arab World. World Politics, Vol. 46, No. 2. (Jan 1994) 262-289.


Egyptian singer Ramy Essam: “Why I move to Sweden for two years”. (2014, October 24). Free Muse. Retrieved November 25, 2014, from http://freemuse.org/archives/8301

Fayed, H. (2014, November 17).


Prominent actor sued, attacked in media for calling Sisi a ‘failure’. Retrieved November 30, 2014, from http://thecairopost.com/news/129142/news/actor-sued-called-unmasculine-for-labeling-sisi-a-failure


Ganzeer. (May 2014). Who’s Afraid of Art? Retrieved from http://www.ganzeer.com/post/85826356062/whos-afraid-of-art


Jacquemond, R. (2014). The Shifting Limits of the Sayable in Egyptian Fiction".MIT Online Journal of Middle East Studies,Vol. IV.


Khatib, L. (2013). Image politics in the Middle East: The role of the visual in political struggle. London: I.B. Tauris.


Kingsley, P. (2014, May 8). Graffiti artists unite against Egypt's presidential hopeful Abdel Fatah al-Sisi. Retrieved October 18, 2014, from http://www.theguardian.com/world/2014/may/08/graffiti-artists-unite-against-abdel-fatah-al-sisi-egypt


Malsin, J. (2014, June 3). Bassem Youssef Abruptly Cancels Egyptian Satire Show Before Sisi Declared President. Retrieved November 19, 2014, from http://time.com/2818306/bassem-youssef-abruptly-cancels-egyptian-satire-show-before-sisi-declared-president/


Sawiris responds to media persecution of Yosri Fouda. (2014, June 26). Retrieved November 30, 2014, from http://www.madamasr.com/news/sawiris-responds-media-persecution-yosri-fouda


Springborg, R. (2014, March 26). Abdul Fattah al-Sisi: New face of Egypt's old guard. Retrieved November 27, 2014, from http://www.bbc.com/news/world-middle-east-26188023


Wedeen, L. (1999). Ambiguities of domination: Politics, rhetoric, and symbols in contemporary Syria. Chicago: University of Chicago Press.







[1] Khatib P. 7

[2] Virilo.

[3] Ibid.

[4] Springborg.

[5] Crystal  p.282

[6] Ibid.

[7] Khatib p. 1

[8] Wedeen p. 5

[9] Abdel Kouddous.

[10] Crystal p. 283

[11] Malsin.

[12] Belal.

[13] Allen Peterson.

[14] Jacquemond.

[15] http://freemuse.org/archives/8301















Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode