1. juli 2011
Det performative arkiv
Fluxus East og The Creative Act
Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden
Skrevet av PAAL ANDREAS BØE
Ved Henie Onstad Kunstsenter brøt arkivene ut av kjelleren tidligere i år. På den måten ble senterets lange tradisjon som foranderlig arena for banebrytende kunst igjen bekreftet: Nærmere bestemt dreide det seg om en rearkivering av institusjonens lenge akkumulerte samling av Fluxus-kunst.
Et samspill mellom arkiver: Fluxus East og The Creative Act
Én ting er at dette omfattende antologiske grepet er tankevekkende 
fordi det består av et voldsomt antall kunstverk hvis selve essens er å ironisere over ethvert syntetiserende og konseptualiserende forsøk. Såvisst bærer utstillingen (som er fullstendig illustrert i en sirlig designet katalog) vitne om de historiske irrgangene og den bemerkelsesverdige mangfoldiggjøringen av bevegelsens «negative», fluktuerende fantasi siden dens tidlige dager, karakterisert som den var av en nådeløs oppbryting av de institusjonelle såvel som de perseptuelle paradigmene i vestlig kunsthistorie. Den tjener også som et fint album over alle de ustyrtelig humoristiske, seriøst useriøse «event»-posterne og «erklæringene» som Fluxus brukte til å kommunisere med offentligheten, som en ironisk konsolidering av en sammenhengende ide om sin egen anti-mytologi. Med et velvillig øye er det til og med mulig å betrakte selve den rearkiverende handlingen som nok en repetisjon av denne kjetterske ideen om en koherent estetikk – med andre ord som en Fluxus-hendelse og -performance i seg selv.
Likevel, spørsmålet man uvilkårlig må spørre seg på Høvikodden en av disse spesielt frosne og mørke norske vinterkveldene i 2011 er hvorvidt disse kunstneriske strategiene fortsatt har noe momentum, fleksibilitet og aktualitet igjen, for ikke å nevne, i en lokal kontekst. Hvis poenget ligger i spørsmålet, kan det definitivt sies at Henie Onstad langt mer fruktbart stiller spørsmål ved potensialet til samtidskunstinstitusjonen som politisk og historisk rom, enn til Fluxus-estetikken som sådan.
I en annen betydning i en annen del av bygningen utforsker også The Creative Act ideen om arkivet – et begrep det har gått tung inflasjon i etter dets økende popularitet i de senere årene – og krever samtidig tilbake kunstgalleriet som en eksperimentell grunn for hukommelsesarbeid og politisk handling. Interessant nok stammer de to utstillingenes refleksivitet i høy grad fra deres sammenstilling, og dreier oppmerksomheten mot kunstens performativitet.
Maryam Jafri: Postkolonialismens semiotikk
En av kunstnerne som deltar i The Creative Act,Maryam Jafri, arbeider med historiske narrativer og domumentar for å undersøke begrepet om det postkoloniale. I verket Independence Day 1936-1967 sammenstiller hun dokumentarfotografier fra overgangsøyeblikk i tidligere asiatiske og afrikanske kolonier. Strukturen disse bildene er montert i både antyder og motsetter seg et klart mønster. Delvis ligner det en sekvens av bokstaver, noe som gir assosiasjoner til både et slags privat språk og til en arkiveringshandling hvis regler er mer eller mindre utydelige. Men desto tydeligere avdekker gallerikonteksten og arkiveringsideen hverandres mangel på uskyld som former for historisk representasjon – betinget som de alltid er av regler som ikke umiddelbart er helt synlige. Mens det siste poenget ikke er særlig originalt i seg selv, kan dette spillet med bakgrunnsreglene for fortolkning mer interessant betraktes som en metafor for det som skjer i selve seremoniene.
På lignende måte som i den skjulte logikken i galleriarkivet, avdekkes seremonienes basis i et skjult, felles estetisk språkspill som iscenesatte performancer; en implisitt semiotikk hvorved deres prosesjoner, gester, positurer, taler, håndtrykk osv. lar seg tolke som offentlige tegn på overgangen til frihet. Paradoksalt nok blir denne postkoloniale semiotikken kun synlig fordi utstillingskonteksten estetisk iscenesetter den på nytt, og dermed fremmedgjør meningen med direkte deltakelse i disse offentlige handlingene. Åpenbart demonstrerer dette også samtidsbetingelsene for den historiske hukommelsesakten, og appellerer til et gjentatt arbeid med historisk rekonstruksjon. Like så mye blir de fortidige seremoniene reflektert som sårbare øyeblikk som trenger repetisjon for at deres politiske betydning skal opprettholdes i deres respektive land og epoker.
Denne samtidige teatraliserende og fremmedgjørende handlingen åpner opp for en felles dimensjon i disse øyeblikkene som ofte unslipper historieskrivingen: Prosessen med å produsere semiotiske betingelser for fremtidig historieskriving. Produktet av arbeidet er derfor ikke å reflektere de lokale betydningene av historiske overgangsprosesser, men snarere å skape et nytt blikk for arkeologien til selve begrepet om det postkoloniale. Jafris bilder problematiserer også effektivt dette historiske begrepet som et produkt av bilder; som den mektige fiksjonen om et fortidig historisk stadium i en epoke hvor mange av problemene som mange av disse landene kjemper med er nettopp så klart ikke – postkoloniale.
I en mer generell betydning som hun deler med de andre kunstnerne i utstillingen, kan man si at Jafris verk krever tilbake galleriet som et performativt rom. The Creative Act er en utstilling som, sant nok slik katalogen beskriver det i forbindelse med Jafri, «iscenesetter» begrepet om arkivet i en Foucaultiansk betydning av ordet: Som det språksystemet som betinger enhver ordning og transformasjon av informasjon, bilder og symboler.
Dette perspektivet ville kanskje ha vært mer presist hvis det hadde blitt supplert med teorier om performativitet (for eksempel Jacques Derrida og Judith Butler): Det er tydelig at rekapituleringen av historisk materiale som på eklektisk vis presenteres her ikke bare er en arkeologi av betingelser for postkolonialismens «arkiv», men også en handling som gir nytt liv til gamle former, ved å transformere og fremføre dem på nytt, men ikke minst ved å fylle dem med atter nye meninger og presentere en samtidig, og beviselig uferdig, normativitet. I denne evnen til å transformere og rekapitulere i handling synes det virkelige politiske potensialet å befinne seg, ikke bare i Jafris verk alene, men i hele utstillingen.
Carlos Motta: Å iscenesette politikkens teatralitet
Et slående samtidig eksempel er et verk av Carlos Motta, Six Acts: An experiment in narrative justice (2010). I dette verket iscenesettes seks politiske taler fra forskjellige politiske epoker på nytt, som opprinnelig ble levert av Colombiske politiske opposisjonsledere/ presidentkandidater som senere ble henrettet: Rafael Uribe Uribe, Jorge Eliécer Gaitán, Jaime Pardo Leal, Carlos Pizarro, Luis Carlos Galán og Bernardo Jaramillo Ossa. Før de ble trukket inn i en gallerikontekst, ble disse talene lest høyt i offentlige rom (blant annet foran presidentpalasset) av velkjente Colombianske skuespillere i løpet av den siste valgkampanjen før presidentvalget. Slik ble de samtidige demonstrasjoner av den brutale utøvelsen av sensur gjennom Colombiansk politisk historie og av mangelen på perspektiver tilsvarende de som ble lest høyt, i den nåværende politiske situasjonen.
Skuespillerne gjenleser i stedet for å opptre eller personifisere talene, og avkler dem i stor grad alle artefakter, fysiske overdrivelser og etterligninger som vanligvis følger med forestillinger og performancer. I et intervju med Gabriela Rangel forklarer Carlos Motta at arbeidet hans heller ikke er ment som en performance, men heller som en form for politisk verfremdungs-basert teater som fortsatt produserer affekt og bevarer en poetisk side, mens den motsetter seg enhver form for underholdning. Poenget med dette er å forsterke ideenes samtidige relevans. Motta sier han ønsker å skape estetisk erfaring i en politisk handling for å sette i gang et hukommelsesarbeid, og derved stimulere til en gjenopprettelse av en annerledes «kollektiv subjektivitet» i denne epoken hvor «...de normative sosiale, politiske og juridiske modellene (...) har mislyktes i å reparere skaden som ble forvoldt ikke bare av volden selv men også av den undertrykkende, dominerende diskursen om vold».
Man kunne videre beskrive Mottas arbeider som et subtilt samspill både mellom realisme og anti-realisme, og mellom dokumentar og fiksjon. Betraktet fra en side, anvender talene en dokumentaristisk nøytralitetsretorikk ved å «bare gjenta» mening, og ved å gi seg ut for å være abstrahert fra en (både fortidig og samtidig) kontekst og skuespillernes personlighet.
På den andre siden, i dens samspill med den omliggende politiske diskursen, transformerer denne kvasi-nøytraliteten seg umiddelbart til en fiksjonell, teatralsk retorikk: Denne teatraliseringen produserer affekt, på grunn av usynligheten i samtiden av en slik debatt om fred og borgerrettigheter som disse historiske talene hører hjemme i. Kombinert med minnet om de tidligere talernes henrettelser, blir den effektivt en politisk handling, som peker mot en mangfoldig form for hykleri i den nåværende diskusjonen av vold: «... en underlig fordreining av tid og sted oppstod idet vi hørte Jorge Eliécer Gaitáns tale fra 1948 der han skarpt krever at presidenten Mariano Ospina Pérez stopper volden og minner ham om at «vårt flagg sørger». Gjentatt i dagens situasjon var Gaitán's ord slående samtidige; de talte direkte til Uribes makt», forklarer Motta.
Et avgjørende punkt her er selvsagt også hva som skjer idet Mottas arbeider blir en del av en utstilling. Det er så åpenbart umulig å hevde at rekontekstualiseringene av talene i gallerirommet er en politisk handling på noen måte i nærheten av den samtidige handlingen det er å fremføre dem på stedet i en Colombiansk kontekst. Imidlertid smelter den lettere sammen med den allerede aktive ideen om utstillingsrommet som «arkiv» som vi har møtt i Jafris verk.
På lignende måte som Jafris fokus på begrepet om det postkoloniale blir Mottas arbeid en generell kontemplasjon over «politikkens teatralitet» – en påminnelse om hvordan iscenesettelsen og den offentlige iverksettingen av politiske agendaer nesten uungåelig snur seg om til totaliserende verdenssyns-paradigmer som implisitt begrenser våre utsikter til persepsjon og handling, og trenger å bli utfordret.
Likevel slår det meg desto tydeligere at utstillingsrommet, nærmest som et ekko, konstituerer en urovekkende tilstand som er både abstrakt avstand og umiddelbar erfaring på samme tid, provosert fram av gjenlesningen av talene i den Colombianske sammenhengen. I den forstand mer eller mindre tvinger rommet oss til å innse muligheten og nødvendigheten av å anerkjenne og omstille vår politiske persepsjon. Det Colombianske «eksperimentet for narrativ rettferdighet», som er verkets tittel, er altså ikke bare en estetisk og politisk handling for å produsere affekt over lengre strekk tid, rom og tanke, men også bokstavelig talt et lokalt tilfelle til global inspirasjon for en felles rettferdighetskamp. Motta gir sine videoer en tvetydig plassering mellom veggene i den hvite kuben, som en på en og samme tid avgjørende og overfladisk innramming; et performativt begrep om arkivet.
Mot en kunstens performative politikk?
I møtet med dette begrepet og The Creative Act som helhet, er det helt klart ikke bare de institusjonelle forutsetningene, men også muligheten for å opprettholde det kritiske potensialet i Fluxus-estetikken over tid som ser ut til å stå på spill i naborommet på Henie Onstad. Man kunne dermed bli fristet til å snu Adornos syn på den moderne kunsten som fordømt, imot Fluxus, ved å spørre om ikke også en så kompromissløst anti-kunst-/ anti-modernistisk bevegelse kan være dømt til å stagnere i og motsi sitt eget grunnprinsipp før eller siden (selv om utstillingskatalogen riktignok insisterer på disse kunstformenes samtidige relevans). Det som uansett i en dypere forstand ser ut til å motivere de forskjellige tilnærmingene til arkivet på Henie Onstad, er lengselen etter en generell regel som kan vedlikeholde kunstens politiske handlekraft over tid. Utstillingens stadige omdirigering av vårt fokus mot den performative, stadig norm-genererende siden av den kreative handlingen (men også kunstinstitusjonen), mot dens implisitte «arkiv» av uttrykkformers betingelser, ser ut til å tilby oss et flyktig, dynamisk svar på spørsmålet.
