• A Loud Silence: An Interview with Tada Hengsapkul on Art and Democracy in Thailand Today
    BY ROGER NELSON. In 2017, Tada held two solo exhibitions in Thailand. The first, at Chiang Mai’s Gallery Seescape, was titled The Things That Take Us Apart, and centred on playful and theatrical video images of a group of strangers dancing, often naked, in a moment of hedonistic escape from the increasingly restricted experience of daily life since the 2014 coup d’etat, which reinstated military rule in the officially democratic Southeast Asian nation.
  • Art, the uncontainable other in contemporary detention camps.
    BY RENATA SUMMO-O'CONNELL. In Australia, refugees’ confinement locations have been pushed beyond the boundaries of the actual mainland, placing refugees in Christmas Island (Australian territory), Manus Island (Papua New Guinea) and Nauru (an independent state in Central Pacific). These Pacific islands have been theatres of an all too real tragedy investing the lives of mainly young families and young individuals who escaped some of the harshest oppressive regimes, from Iran to Myanmar, from Iraq to Kurdish oppressed enclaves, only to end up confined in Australian asylum seekers detention centres.
  • (De-)colonizing Don Quixote in its Context: Censorship and Visual Manipulation in Central Spain
    BY SANTIAGO G. VILLAJOS. (De)colonising Don Quixote in its Context' was registered as a curatorial project of public mural art at the Reina Sofía Museum, Madrid in June 2013. It was by then the result of a series of processes of public engagement, participation and Street Art exploration through digital social networks that started one year before when the page 'Construir un lugar mejor sin destruir lo que tenemos' ('Construct a place better with no destroying what we have'), was founded in Facebook (2012).
  • The Return of the Political and Art Censorship
    BY LIDIJA MARINKOV PAVLOVIĆ. The artistic project by a South African interdisciplinary artist Brett Bailey, Exhibit B, was performed from 2010 to 2016 in many European festivals. However, the exhibit was cancelled in London in 2014. Exhibit B is an artistic project which uses multiple explicit and disturbing scenes and installations to show the consequences of racism, with an accent on dehumanizing methods, as well as their continuity which is well present even today, in the treatment of migrants.
  • Free Cultural Spaces: Freedom of Expression in Autonomous Geographies
    BY TINA CARLISI. Solvognen, which means 'Chariot of the Sun'—a reference to Norse mythology—was an action theatre collective active between 1969 and 1983. Made up of activists against the war in Viet Nam, squatters, hippies and yippies, some members moved to Christiania in the early 1970s. Gradually the troupe became an integrated component of Freetown, where they began their political action theatre. In adopting a co-operative group work model and performing in the streets and other everyday places, the troupe presented an alternative to institutionalized theatre in Denmark at the time.
  • Looking Past the Future. An interview with Marguerite Humeau.
    BY KAREN VESTERGAARD ANDERSEN. In the installation 'Echoes', Humeau challenges us by means of aesthetically alluring our senses to take in the ghostliness of our time by envisioning the guts and gore of contemporary myths in the making. This way of bridging the past with vital questions of today, and turn it into a harrowing dream-scape of visual and sonic matter, forms Humeau’s imaginative and investigative art practice.
  • Dealing with Art Censorship in Turkey: The Case of Kazım Öz’s film Zer
    BY HAZAL SIPAHI. Kazım Öz’s first film 'Ax' (1999) was censored and then banned by the Ministry of Culture and Tourism. In 2010, his film 'The Photograph' was removed from the program of the 10th New Horizons International Film Festival in Poland after the intervention of the Ministry of Culture and Tourism of Turkey, who sponsored the event.

  • Forankret estetikk: Kunstnerresidencyer som steder for diskursiv kamp og sosial innovasjon
    AiRs eksisterer i hundrevis hvis ikke tusenvis av konfigurasjoner over hele verden, i over 100 land og innen enhver type kunstnerisk disiplin og de har vertskap og organiseres fra mange forskjellige typer organisasjoner. De tilbyr et bredt utvalg av muligheter, og pålegger deltakerne visse krav og forpliktelser. Det som vi i denne artikkelen er interessert i, er hvordan AiR opererer som en assemblage av verdier, forventninger, materialer, mål, praksiser og konvensjoner som skaper, strukturerer og styrer lidenskap innen en institusjonell setting.
  • Kunstner-residencienes sosiale liv: å jobbe med folk og steder som ikke er dine egne - del 2
    Mens noen kunstnere migrerte til kunstnerboliger og kolonier i rurale omgivelser, trivdes andre best i byen hvor de kunne nyte en bohemtilværelse. For å bruke Linds begrep om “den kollaborative vendingen”, så kan vi si at kunstnere har organisert seg for å unngå både instrumentaliserte, offentlige systemer og private markeder ved å bygge kollektiver og finne nye måter å samarbeide på, både på bostedet og utad politisk.
  • Kunstnerresidencies – På jakt etter opprinnelsen (del 2)
    Muhammad Zeeshans arbeid begynte å få oppmerksomhet verden over etter Gasworks, Charles Wallace residencyen. Dette har vært en sti å følge for mange nykommere av pakistanske samtidskunstnere. Ved å ta for seg tema som maskulinitet, dominans og lokal og internasjonal vold, tilfører han skjønnhet i det som kunne ha vært et hardt repertoar av bilder.
  • Utvikling av kunstnerdrevne residencyer (UARR) i øst-Jerusalem
    Mens styrken i UARRer er at de er tømt for organisatoriske rammeverk - dvs. de er ikke invitert, beskyttet eller utviklet av noen offisiell enhet - så kan dette likevel by på visse utfordringer i konfliktområder; som et uavhengig grasrotinitiativ kan en UARR i øst-Jerusalem være veldig sårbar, i den forstand at dens intensjoner lett kan tolkes som provokasjoner av motstridende sider i konflikten.
  • Paesemuseo: om lokalitet som en spesifikk plattform og et abstrakt objekt for undersøkelse
    I 1968 startet Pinuccio Sciola, skulptør og den sardinske muralismens vordende far, en mobiliseringsprosess i lokalsamfunnet sitt; et år senere ble det erklært at landsbyen hans San Sperate skulle bli et museum, og man foregrep på denne måten samtidsdiskursen rundt kontekstuell eller stedsspesifikk kunst. Noarte Paesemuseo er nettopp den kunst- (og kunstner-) organisasjonen som står ansvarlig for denne tradisjonen for det lokale.
  • Fra “eremittisk” kunstnerresidency til “heterotopi”: endringer i kulturpolitikken til Villa Romana (1905-2017)
    Med sitt forelesningsprogram, sine symposier og utstillinger fremmer kunstnerresidencyen Villa Romana for tiden en evig interaksjon mellom kulturer og skaper tverrkulturelle forbindelser for gjensidig forståelse gjennom kunst. I denne betydningen er huset et unikt sted i konteksten av Firenze.

  • Editorial: Kunstresidencyen i kontekst
    I samme øyeblikk som residencyer blir utvekslingsarenaer, melder selvsagt spørsmålet seg: Utveksling mellom hvilke identiteter, hvilken type objekter og hvilken type kunnskap er det som utveksles? Hvem/ hvilke faktorer er det som bestemmer dette; hvordan, og i hvilke/ hvem sine hensikter?
  • Byen: et eksperiment- og forskningslaboratorium
    Residencyen blir konfigurert som et in-situ-laboratorium i byen som smelter sammen tilnærmingen til territorium og kontekst med ideen om en lokal kunstnerisk, historisk og kulturell scene.
  • Fra Washington til Virginia: En samtale om rurale kunstresidencies
    En samtale mellom Jon Henry, grunnlegger av Old Furnace Artist Residency (OFAR), en rural residenvy i Henrys hjem i Harrisonburg, VA, og Peter Christenson, initiativtaker til Guest House Cultural Capital Residency (GHCC Res), en unik residency for akademikere innen kulturfag, beliggende på studentinternatet til Washington State University i Richland, WA.
  • Kunstnerresidencies – På jakt etter opprinnelsen
    Pakistan er et mirakel av en geografi. Kun (nesten) syv tiår etter at landet ble til, befinner det seg omsluttet av India, Kina og Afghanistan, som et ozon-lag av paradoksale narrativer. Landet lever med komplekse realiteter, mellom krig, fred, bilde og fantasi. Vi var tidligere India, og gjennom flere hundre år var vi en britisk koloni.
  • Det sosiale livet i kunstner-residencies: å jobbe med folk og steder som ikke er dine egne
    Den nylige og uforutsigbare eksplosjonen av kunstnerresidencies har ført med seg en rekke ulike sosiale former i løpet av det siste århundret: De har endret seg fra en mer tradisjonell, institusjonell sponsor-modell hvor kunstnere jobber med materielle verk i isolerte atelier, til kontemporære prosjekter for sosial praksis der man jobber kollektivt eller lager kunst i samarbeid med lokalsamfunn for løse globale problemer. Denne endringen fra det individuelle til det samarbeidende og fra det private til det offentlige, er en forlengelse av den «sosiale vendingen» som i dag gjennomsyrer samtidens kunstverden.
  • Kunstnerresidenser: Mulighet eller prekaritet?
    Hvis vi på den ene siden har en symbolverdi - representert ved ens cv - som er den direkte gevinsten kunstneren får med seg fra en residency sammen med håpet/ løftet om et mulig gjennombrudd på den Internasjonale kunstscenen, så har vi på den andre siden en økonomi som eksproprierer kreativiteten of produserer en overskuddsverdi. Den følgende analysen synliggjør prekariseringsmekanismene som gjelder kunstnere som deltar på residency-programmer.
  • Et brasiliansk perspektiv på kunstnerisk mobilitet
    Hvis man etablerer seg som et alternativ til status quo, hvor kunstnere stilles overfor direkte former for engasjement og politisk diskusjon: Hvordan kan man jobbe i en kontekst som er så full av motsetninger? Er det mulig å skape kollektive praksiser, eksperimentelle verk i og med lokale kontekster, samtidig som man også deltar i desentraliseringen av kunstnerisk produksjon og jobber for å skape horisontale forhold mellom mennesker og steder?

  • Editorial
    Potensialet for kunstnerisk inngripen i stedsnarrativer blir godt illustrert i artiklene i denne utgaven.
  • "Den offentlige sfære er mitt atelier": Jeremy Dellers offentlige prosjekter.
    AV HOLLY ARDEN. I 2009 reiste den engelske kunstneren Jeremy Deller tvers over USA i et rustent og deformert skall av en bil som hadde blitt ødelagt av en bombe i en irakisk gate. Med dette vraket bundet til baksiden av en lastebil, stoppet Deller på mange steder langs veien for å ha samtaler med forbipasserende som lot seg inspirere av denne uvanlige lasten - en del av prosjektet som bar tittelen: "Det er det det er. Samtaler om Irak".
  • Ilden og dens glødende kullstykker. Del 2
    AV SYD KROCHMALNY. I kjølvannet av den alvorlige økonomiske og sosiale krisen i 2001 ble Argentina kjent som et hotspot for selvstyrte kunstneriske initiativer, og et jaktterreng for verdens kuratorer. I dag opprettholdes fortsatt denne tradisjonen for kunstnerisk samarbeid, men med andre koordinater som reflekterer en økonomi som har doblet sin størrelse, og et mer demokratisk samfunn hvor konturene av sosial konflikt har forandret seg.
  • Willem Boshoffs visuelle lister: en personlig bønn om kulturell bevaring
    AV ANTONIA DAPENA-TRETTER. Floreringen av tilgjengelige materialer antyder en mulig usikkerhet hos kunstneren mht. å la sine verk stå alene, men det kan også være et uttrykk for Boshoffs sterke kommunikasjonstrang og det akutte i budskapet. Når man leser gjennom portfolioen hans, blir man kjent med en mann hvis kjærlighet til bøker og språk kun utfordres at hans hat til dogmer og intellektuelle maktspill, som ikke lar seg skille fra sine imperialistiske røtter.
  • Kreativ Stedsdannelse: Hvordan innlemme kunstledede prosesser i kulturerell nyskaping?
    AV ANITA MCKEOWN. Igangsettingen av en prosess med selvorganisert CP (Creative Placemaking) kan skje ved å skape muligheter for å avdekke og aktualisere lokale potensial og ressurser, og ved å oppfordre til adaptiv atferd og motstandspraksiser innenfra og ut.
  • Lesninger av konflikter på Buenos Aires' vegger. Del 2
    AV GEORGE KAFKA. Debatten om plassen til både reklameskilt og grafitti i moderne samfunn handler i forunderlig stor grad om det samme. Begge fremprovoserer betraktninger rundt offentlig/ privat eierskap av det urbane rom, byens estetiske kvaliteter og borgeridentitet. Overlappingen mellom disse to formene for urbane media er spesielt åpenbar i to nyere eksempler på "urban renslighetspolitikk" i latinamerikanske byer: "cidade limpia" [ren by] i Sao Paulo og "limpiar la ciudad" [hold byen ren] i Buenos Aires.
  • Isolasjon, index og tro: Canudos og usynligheten til Sertões
    AV MANOEL SILVESTRE FRIQUES. Etter et avbrudd på 46 år, åpnet Bahia-biennalen for visuell kunst sin tredje utgave den 29. mai 2014 ved å spørre: "Ligger alt i Nordøst?" Tydeligst tematiserte dette prosjektet offisielle normer og definisjoner, siden Nordøst var et begrep som ble formet i 1969 (bare et år etter den andre utgaven av biennalen ble stengt av diktaturregjeringen) av det Brasilianske Institutt for Geografi og Statistikk (IBGE).

  • Editorial: Former for motstand
  • Ecologies of resilience: Westminster’s bomb crater garden and the Dig for Victory campaign
    BY ADAM PRZYWARA. The bombings, and mobilisation of society faced with war, fast become constituted as the historical symbols of the people’s resilience and government’s resistance. However, beneath this mythologizing discourse, we will find the material traces of specific political actions belonging to the particular describable actors. These material traces shed a light on complex processes which were enacted throughout the time of emergency in Britain.
  • Reading Conflict on the Walls of Buenos Aires Part 1
    BY GEORGE KAFKA. The twentieth century history of Buenos Aires can be read through its public spaces. Starting in La Boca, ‘El Caminito’, an open air museum, portrays the streets that Italian immigrants inhabited with the wave of immigration in the early decades of the century. A short bus ride up to Avenida 9 de Julio will bring you face to face with Evita’s affectionate smile, gleaming from the very building where she addressed the ‘descamisados’.
  • The fire and its embers Part 1
    BY SYD KROCHMALNY. In December 2013, over the course of a long day of heated debate, ‘Multiplicity III’, 16 groups of artists active since 2006 reflected on their fluctuating experiences and on the convictions informing their work at the Center for Artistic Research (CIA). This encounter took place a decade after the first ‘Multiplicity’ workshop, which brought together the activists of the new millennium in the now legendary space Tatlín, allowing for the identification of significant developments in this type of collective practice
  • The Third World Strikes Back: Neoliberalism and Space Age Relics in the Sculpture of Simón Vega
    BY SETH ROBERTS. At once a criticism of the lack of technological advancement of Central America and a statement on the legacy of the Cold War in the region, Tropical Space Proyectos is a powerful reminder of both the real and symbolic divide of modernity in the contemporary world.
  • Rediscovering Utopia in Francis Alÿs' "When Faith Moves Mountains - Quando fe mueve montañas " (2002)
    BY RIIKA HAAPALAINEN. Utopia translates as a place that is not; a non-place. As Bertolt Brecht defined it, utopia emerges where ”etwas fehlt”, where something is missing. Therefore, utopia is grounded on the notion of lack or absence; it is something that is not-yet, not-here. Utopia as ‘something is missing’ calls for open structures and hospitality for the unknown. In art, this could mean temporary repositioning of the familiar and insignificant. Familiar but insignificant were indeed the sand dunes in the “When Faith Moves Mountains” project.
  • Relationally You, Relationally Constructed
    BY LORENA MORALES APARICIO. As a purely formal experience, Abstract Expressionism failed to recuperate Western culture during its revolutionary moments of potential in the vulnerable, cathartic moments after World War II. Ligon’s body of work after his experiment with Untitled, 1988 seeks to preserve a singular identity against the historical, insipidly totalitizing pathology of the particular society attempting to reconcile itself with the universal.

  • Kunst og politisk økologi (II)
    Vårt andre nummer i denne korte serien fortsetter å undersøke kunst og politisk økologi, med et spesielt fokus på tidsskriftets sentrale spørsmål om kunstens betydning og virkeevne som lokalt fenomen.
  • Appell om et alternativ: Økologi og miljøsak i Joseph Beuys sitt prosjekt sosial skulptur
    AV CARA JORDAN. Konseptet sosial skulptur som Beuys utvikla tidlig på 1970-tallet, har som grunntanke at kunst kan bestå av alle aspekter ved livet – tanker, handlinger, konversasjon og objekter – og derfor kan iscenesettes av mange slags mennesker, ikke bare kunstnere.
  • En øko-estetikk for økonomisering? Ikke-moderne sosiale kunst- og økologi-praksiser
    AV GIACOMO BAZZANI. Teoretikere innenfor ny økonomisk geografi gir råd til byer om at de bør legge til rette for bidrag fra kunstnere og kreative sjeler fra forskjellige sektorer for å stimulere økonomisk og urban utvikling. Hvis kunst og kreativitet har blitt sentrale faktorer i den økonomiske utviklinga, er det neste avgjørende spørsmålet: har de mistet all kritisk evne, og blitt tjenere for kapitalismen? Er kunst og kreativitet bare nok en kilde for utnyttelse?
  • Yuko Hasegawa: Nytt Sensorium – en utvei fra moderniseringens feilskjær
    AV MYLENE FERRAND LOINTIER. - Mennesket tar avgjørelser og balanserer. Økologi, derimot, er et spørsmål om for hva og for hvem? Bakterier og virus er også deler av økosystemet, vi må begynne å tenke på plattformene deres som sammenlignbare med våre egne.Økologien er for dominert av menneskets synspunkt; fra et utilitaristisk perspektiv.
  • Intervju: Hans Ulrich Obrist
    AV MYLENE FERRAND LOINTIER. - Det er ein type ekspansjon der veggene til siloane blir porøse, men der det ikkje nødvendigvis er eit spørsmål om kunst eller arkitektur. Alexander Dorner, den kjende direktøren for statsmuseet i Hannover, sa i starten på det 20. århundret at det var nødvendig i finne «kunst bortanfor kunsten».
  • Urbane sanglinjer: (ny-) tenking om felleseie av offentlige rom
    AV ALLARD VAN HOORN. Disse "urbane sanglinjene" forteller historiene om steder, muligheten for å relatere seg til dem gjennom historiene deres, fortid og fremtid, knyttet til symboler til kulturen vår som allerede er kjent for oss; myter, legender, eventyr, vitenskapelige oppfinnelser, populær tro og poesi. Bygningene, broene og torgene er omsatt til musikk for å gi en stemme til vår arkitektur, åpne et potensiale til å se på hverdagsmiljøet vårt på ulike måter gjennom å lytte til rom i motsetning til å se eller bebo dem.
  • Øko-spesifisitet: Performance i det heterogene senteret av det økologiske imperativet
    AV SOZITA GOUDOUNA. Steder hvor performance-stykker vises fram, eller utstillinger holdes, er kulturspesifikke situasjoner som genererer spesielle kontekster, etikker og fortellinger om kunst, kunsthistorie og samfunn. Samfunnsengasjement og det sosiale skillet mellom ideene om det offentlige og det private er sterkt assosiert til det ethos som genereres under framvisninga av steds- og øko-spesifikke kunstprosjekter.
  • Allora og Calzadillas håndgripelige økologier
    BY LOUISE MALCOLM. While eco-political art is usually directly related to activism or specific ecological problems, another – less direct but more sensory – artistic approach brings abstract concepts such as ecology, climate change or nature, closer to human experience. Some of the most effective artists working in this sensory realm are the duo Jennifer Allora and Guillermo Calzadilla, whose artworks reignite our connection with the Earth and in doing so make ecology palpable.
  • KEPONE. A Performance Triptych against Soil Poisoning
    BY STEPHANIE MELYON-REINETTE. Chlordécone was classified as endocrine disruptor as early as in 1979 by the World Health Organization (Boughriet, 2012). The first identification of high Chlordecone rates happened at the border customs in Le Havre (France), where a sweet patato shipment actually was refused entry to Metropolitan territory. Thus, the struggle against Chlordecone started in Metropolitan France and was not initiated in the impacted territories straight away.

  • Kunst og politisk økologi I
    Hvilke potensialer kan vi finne i kunsten, med tanke på å influere globale diskurser rundt klimaforandringer og skape reelle forandringer?
  • Vilde vækster Aktivisme og autonomi i samtidskunsten
    I modsætning til den traditionelle ontologiske forståelse af kunsten som noget andet end virkeligheden, idet den forholder sig til virkeligheden på et imiterende, symbolsk eller referentielt plan, så knytter den nye praksisform sig så nært til virkeligheden, at forskellen kan være svær at identificere.
  • Bruno Latour om utstillingen Reset Modernity! ved ZKM
    Bruno Latour i samtale om opphavet til sin pågående utstilling Reset Modernity! ved ZKM i Karlsruhe.
  • Reset Modernity! av Bruno Latour ved ZKM
    ZKM i Karlsruhe, Tyskland, har tilbudt flere interessante refleksjoner over spørsmål som stilles av klimaforandringer, politisk økologi og dens relasjon til kunsten. Ta for eksempel invitasjonen fra antropologen, filosofen og sosiologen Bruno Latour, som har jobbet med disse spørsmålene i en årrekke, og som har kuratert utstillingen Reset Modernity! sammen med Martin Guinard-Terrin, Christophe Leclercq og Donato Ricci.
  • Det toksisk sublime og dokumentarens dilemma
    For fotografer som er interessert i å avbilde miljøødeleggelser er det en fin balansegang mellom det å dokumentere og å estetisere menneskelige inngrep på planeten vår. I løpet av de siste tiårene har det dukket opp en gruppe fotografer som ved hjelp av fullformats flyfotografi dokumenterer gruve- og oljeindustri, avfall, forurensning, og konsekvensene av atom- og andre miljøkatastrofer.
  • Samtidskunst på vippepunktet – miljøengasjert kunst under (og etter) COP21-konferansen om klimaforandringer.
    I etterkant av de folkerike protestmarsjene i New York og over hele verden i 2014, ble FN-konferansen om klimaforandringer (COP21) som fant sted litt over et år senere i Paris, 2015, bredt oppfattet av aktivistgrupper og grupper fra det sivile samfunn som et vippepunkt – en oppfatning som også ble fanget opp av en stor del av media.
  • Will Wilson og Jetsonorama: Motstand mot ressursutvinning i Navajo Nation
    To menn stirrer inn i fotografens linser, og møter betrakterens blikk. De står rygg mot rygg, og begge snur ansiktene sine mot oss i tre fjerdedels profil. Begge går med hvitkravete skjorter, og har synlige kjeder rundt halsen. Begge mennene har en kakeaktig, gulfarget substans som drypper fra ansiktene deres, forbi deres blodskutte øyne.
  • Motstandens frø: Kritiske tilnærminger til privat eierskap over jord, frø og steinfrukt.
    Snarere enn bare å peke på og beklage seg over den negative effekten av privateierskap over jord, frø og steinfrukt, utvikler og forestiller Claire Pentecost, Dornith Doherty og Sam Van Aken seg nye tilnærminger til landbruk som har fokus på bevaring av planeten.

  • Editorial: Kunst og sosialt ansvar
    Hva er så vitsen med å bruke en konferanse til å diskutere dette temaet? Tidligere i år stilte Christy Wampole spørsmål ved konferansenes rolle og effektivitet når det gjaldt å ta opp den nåværende tilstanden innen forskning og akademia, generelt. Denne konferansen tar kunst som utgangspunkt for å trenge inn i debatten rundt fremtiden til begrepet "sosialt ansvar". Foredragene demonstrerer en tro på at konferanser som denne fortsatt er rom hvor vi kan dissekere og svare på spørsmål som handler om akademias sosiale forpliktelser.
  • Folkets valg – flytende dialoger. Om hvordan kunstnere skaper sine publikum gjennom konversasjonsformater
    «The People’s Choice (Arroz con Mango)» og «Floating Dialogues» viser oss hvordan sosialt ansvar i mindre grad fører til et konkret resultat, en målbar forbedring av et gitt samfunnsproblem – snarere er det en forbedring i form av en politisk offentlighet, i tråd med Hannah Arendt; som snakker og handler sammen.
  • Rom for samarbeid: Et intervju med Ken Vandermark
    Vandermark er en av de få musikerne som jobber knirkefritt på tvers av musikalske genre og fremgangsmåter, idet han kan hoppe fra reindyrket post-punk-improvisasjon til utfordrende former for jazzkomposisjon som fikk Mark Corroto til å sammenligne ham med Duke Ellington. Vandermark spiller i sine egne ensembler (som Vandermark 5, DKV Trio og Resonance Ensemble), og deltar også i samarbeidsprosjekter slik som Lean Left (med trommeslageren Paal Nilssen-Love og medlemmer av det nederlandske punkbandet The Ex) og Peter Brötzmann Tentet.
  • Kunst og sosialt anvar ved offentlige plasser, hager og spaserstier
    Former for sosialt ansvar, som riktignok ikke er forutsetninger for kunstverkets eksistens, kan konstrueres direkte eller indirekte gjennom kunstens offentlige interaksjoner; ved å fremheve, hinte om eller peke på ideer knyttet til sosialt ansvar; kanskje også på steder hvor dette tilsynelatende ikke fantes før kunsten konstruerte det.
  • Hva er kunst godt for? Om sosialt ansvar og samtidskunst
    Hjerneforskere undersøker om og evt. hvordan kunst får oss til å bli bedre og mer komplekse mennesker. De har som mål å gi vitenskapelige bevis for at kunsten spiller en viktig rolle i individets utvikling og dermed for dannelsen av et bedre samfunn. I sin forskning på større “pacemaker-celler” i hjernen beviser for eksempel Brain Prize-vinner Tamás Freund hvordan kunstnerisk og kreativ erfaring stimulerer kompleksiteten i vår indre verden, og dermed også evnen til å ta avgjørelser som er både komplekse, respektfulle og inkluderende, på andre områder i livene våre.
  • Nye betraktninger rundt ansvaret til en kunstner i et postkolonialt, buddhistisk samfunn: Sri Lanka
    Jagath Weerasinghe er denne kunstnergenerasjonens senior, ikke bare med tanke på alder og aktverdighet, men også når vi tar i betraktning hans rolle som katalysator for utviklingen av den nye kunstnergenerasjonen på 90-tallet. Etter å ha studert i USA kom han tilbake til sitt hjemland i 1992, og fikk da et nytt perspektiv på omgivelsene. Hovedmotivasjonen bak kunsten hans er erfaringen man gjør seg som individ, i møte med komplekse og problematiske sosiale, politiske og økonomiske omstendigheter.
  • "Hver boble er en kropp." Teresa Margolles
    Vold og døde menneskekropper er sentrale tema i Teresa Margolles’ sosiopolitiske kunst. Kunstneren, som er født på 60-tallet i Culiacán, Mexico, jobber med uforminsket kraft med sosial og politisk urettferdighet i hjemlandet. Det er neppe overraskende at kunsten hennes sjokkerer publikum, særlig fordi betrakteren her tvinges til å konfrontere døden som en foruroligende uformidlet realitet.

  • ### Ekstra Nyttårsmagasin:
    Seismopolite ser byttet av kalendere som en gylden mulighet til å presentere et lite knippe tekster som fremviser aktualitet, både på forskjellig måte, og i denne sammenstillingen.
  • Killing Pots. Lokalsamfunnets museum i Xico-dalen, Mexico, og et prosjekt av Jorge Satorre
    Skillet mellom funksjonelle og dysfunksjonelle objekter danner et dialektisk spenningspunkt som finnes hos Satorre, men som også konstant settes i spill på Museo Communitario, som på den ene siden bevarer objektet, men som også registrerer minnet om dets ikke-vitenskapelige bruk, og impliserer at det har en spirituell eller talismansk kraft som forblir intakt i alle overleveringer og materielle tilstander.
  • Ved århundreskiftet: Kunst og politikk i Sri Lanka
    Maleriene til den nye generasjonen av kunstnere hadde distinkte farger, med en ekspressiv stil og ofte fragmentert komposisjon. Samtidig fokuserte de på maleriet som statement og budskap, der det politiske og det personlige planet var forent.
  • Musikk, politikk og fantasi: Béla Bartóks Konsert for Orkester
    Hva er det som gjør det legitimt for oss å anse Bartóks Konsert for orkester som politisk? Det finnes såvisst elementer i verket, temaer som dukker opp, rytmemønstre og elementer i den formale strukturen som utgjør et belegg for dette. Det finnes utsagn av politisk kritikk som tilskrives Bartók. Spørsmålet som likefullt blir igjen, handler om legitimitet.
  • Nyttårsmusikk
    Béla Bartóks Konsert for Orkester med en kommentar av Howard Meltzer.

  • Editorial: (Gjen-)bekreftelsen av ytringens territorium
    Så ulikt situerte som disse eksemplene er, så har de likevel til felles at de presenterer en (gjen-)bekreftelse av ytringsterritorier – etter glemsel, kalkulert undertrykkelse, etter et sett historiske og/ eller naturlige tilfeldigheter, eller en kombinasjon av alle disse.
  • Projeto Morrinho: en kamp for fortellingen om favelaen
    I dagligtalen trekker ordet favela med seg konnotasjoner til sosiale problemer, segregering og urban vold. I et historisk perspektiv oppdager vi imidlertid at favelaen har vært tema for debatt i minst et århundre, og parallelt med dette, en rekke bilder og representasjoner som bryter med den sosiale konstruksjonen som bl.a. politikere, forfattere og forskere har bygd opp gjennom årene.
  • Spiren til en publikumssfære i Sør-Asia
    Lokale samtidskunstverk er utvilsomt lovende, og vi finner dem også igjen på den internasjonale samtidskunstscenen. Det som skjer, er imidlertid at den hjemlige kunsten mislykkes i å skape et lokalt publikum for seg selv.
  • Om den transformative funksjonen til politisk grafitti og kunstintervensjoner i Sofias urbane landskaper
    I de siste årene har grafitti tilbudt en mekanisme for gjenoppliving og tilbakevending av "glemte" tema i den politiske hverdagssamtalen i Bulgaria, og en kraftfull motpol til de offentlige og private mainstream-massemedienes "selektive blindhet" grunnet deres ugjennomsiktige eierskapsstruktur, konsentrasjon og vedvarende forringelse av mediepluralisme og frihet.
  • Opposisjonell kunst fra sørøst-asia
    Invitasjoner til publikum som lokker dem til å måtte konfrontere spørsmål om borgerskap og til å vurdere indivuelt ansvar og dets konsekvenser for kollektivet, er en av strategiene som ble vidt utforsket i tre nylige milepælutstillinger av sørøstasiatisk samtidskunst.
  • Suspensjon av friheten: Billedpolitikk og propaganda i Egypt
    For å kunne kontrollere en nasjon som allerede har avskaffet to presidenter gjennom tre år, og for å kunne festne sin posisjon som Egypts eneste sanne leder, valgte president Abdel Fatah El-Sisi en klassisk autoritær tilnærming til lederskap: etabler en fryktpreget tilstand, forti alle opposisjonelle stemmer, og spre fordelaktige bilder av regimet og dets institusjoner.
  • Gjenerobring av urbefolkningers røst og iscenesettelse av øko-aktivisme i nordisk urbefolkningsteater
    I urbefolknings-økoteater blandes urbefolkningers moderne bekymringer for klimaforandring (som allerede har hatt dramatisk effekt på økonomi, livsstil, og selvstyre) med behovet for frigjøring.

  • Editorial
    Med sine svært ulike utgangspunkt og innfallsvinkler, handler artiklene i dette nummeret av Seismopolite om ytringsfrihet, og spørsmålet om hvordan forskjellige kunstformer og kunstneriske strategier kan tas i bruk for å fremme ytringsfrihet og møte sensur.
  • Wanda Raimundi Ortiz og Ivan Monforte i samtale med Rocío Aranda-Alvarado
    I visse tilfeller kommer viljen til å begrense ytringsfriheten fra uventede steder, også fra det miljøet kunstneren er vokst opp i. Hos begge kunstnerne finner vi identitetskamper som springer ut av problemet med å finne en plass innen kunsthistoriens metanarrativer og innen den samtidspraksisen som omfavnes av mainstream-institusjonene.
  • Sensur og konspirasjonsteori i Kina
    Da jeg første gang besøkte Kina i 1997 var det langt mellom hver vestlige besøkende, og jeg var henvist til spesielle hoteller hvor soldater og representanter for kommunistpartiet kunne holde et årvåkent øye med meg. Den gang ville jeg aldri ha forutsett at jeg skulle bli invitert til å komme tilbake igjen 12 år senere i 2009 til en kunst-residency under temaet kinesiske konspirasjonsteorier – men nettopp dette var det som hendte.
  • Eye-snipers. Ikonoklastisk praksis på Tahrir.
    Revolusjonen i Egypt i 2011 frembrakte et av de mest kraftfulle protestikonene i nyere tid: Bildet av Tahrir-plassen i fugleperspektiv, okkupert av masser av protestanter. 2014-versjonen av Tahrir-bildet er derimot en variant av ikonoklasme hvor det knuste ikonets visualitet forblir intakt, samtidig som dets ideologiske innhold er snudd på hodet.
  • Om politisk sensur av samtidskunst i det moderne Hellas
    Det tas ofte for gitt at kunstneriske uttrykk skal kunne utfolde seg fullkomment fritt i et demokrati. Men når flere slike uttrykk forbys i liberale land som Hellas, kan man ikke kategorisk fastslå at den kunstneriske friheten en slik forutsetning. To nylige eksempler på sensur gir oss eksempler på det skeptiske, greske tankesettet med hensyn til subversiv samtidskunstproduksjon.
  • Teater og fredsbygging i Afrika
    Mens det afrikanske kontinentet fortsetter med å møte utfordringene fra krig, etno-religiøse, politiske og sosiale konflikter blir teater – spesielt gateteater – et uvurderlig kommunikasjonsverktøy. Al-mashish’ engasjement i konfliktene i Darfur beviser at teater virkelig kan gi den så sårt etterlengtede kuren til et samfunn polarisert av etno-religiøse og politiske kriser.
  • Fotografi og propaganda i Jugoslavia etter 2. verdenskrig
    Umiddelbart etter slutten av 2. verdenskrig satte Det Jugoslaviske Kommunistparti opp et “agitasjons- og propaganda-apparat”. Mens navnet "apparat" som ble hentet fra industrisamfunnets retorikk og dets tro på teknisk fremskritt, passet dårlig inn i de faktiske omstendighetene i Jugoslavia, ble det glorifisert i avant-garde-sirkler.
  • Vold og lys - Richard Mosse
    Kongo er fanget inn i en ustanselig spiral av vold og antivold som følge av århundrer med systemisk, subjektiv og guddommelig vold. I Mosses tilfelle er volden et åpenbaringens lys: Muligheten til å bevitne situasjonen med krig og konflikt, om så bare indirekte, var det som førte ham dit.

  • Editorial: Den afrikanske samtidskunstens politikk
    Hvordan kan afrikansk kunst opprettholde en politisk handlekraft etter å ha blitt en del av den globale samtidskunsten?
  • Om nød og nådegaver
    Da Billie Holliday skrev "God Bless the Child", tror jeg ikke hun kunne ha forestilt seg at det skulle bli de berøvedes egen sang. Det å ha kontroll over midler betyr svært mye med tanke på representasjon og selv-aktualisering.
  • Gi meg et prosjekt
    Hvorfor markedsføre afrikansk samtidskunst som afrikansk samtidskunst? Gjør du dette, har du et prosjekt, og de stadige elementene som karakteriserer afrikansk kunst har også en dypere forbindelse til prosjektets essens.
  • Dada Masilo – Yinka Shonibare: Klassikere snudd på hodet
    Både Yinka Shonibare og Dada Masilo bestreber seg på å viske ut de dikotome forholdene som ligger til grunn for kunst- og kulturhistorien, slik disse ofte blir konseptualisert i vesten.
  • Paraplyer og symaskiner
    Enten det er som en gapestokk for å gjøre opp regnskap over fortidens ugjerninger, eller som et midlertidig ly for Neverland-aktige forestillinger om verdifulle drømmer som plutselig blir borte, har utstillingen som et felles locus blitt først mer, så mindre, så atter en gang et hett tema i post-apartheid-debatt.
  • En oppdagelse av William Kentridge
    Om å forstå politisk engasjert, afrikansk samtidskunst på avstand, og hvordan den kan skape bevissthet om personlig lokalitetspolitikk.
  • IN/FLUX
    Hvordan kan man utvikle innovative metoder for å støtte, utstille, lese, skrive, se og spre ryktet om den kreative diversiteten til et kontinent og dets diaspora? Tre kvinner har samarbeidet om å forsøke å besvare disse og relaterte spørsmål gjennom kuratorplatformene SPARCK og LOWAVE.
  • Hvilken grammatikk?
    Med utgangspunkt i afrikansk samtidskunst vil jeg prøve å vise hvordan mytologien rundt Drexciya kan være et middel til å avkode filosofiske begreper om selvet, møter, nasjon og transformasjon.

  • Editorial: Ytringsfrihet, Performativitet og Sivil Ulydighet
    Å få kunsten og livet til å forsones synes å være et nokså vanskelig prosjekt, også for ytringsfrihetsforkjempere. Er kunsten egnet som en type sivil ulydighet?
  • De fengslede bildene
    Ved å orkestrere arkivbilder og muntlige vidnesbyrd, avdekker Susana de Sousa Dias’ prisvinnende dokumentar ‘48’ den volden og brutaliteten som ble utøvd av statspolitiet (PIDE) overfor menn og kvinner i løpet av de 48 årene med diktatur i Portugal (1926-1974). Mer enn en film skaper hun en redningshandling, med historien og bildet i sentrum.
  • Ny start: Transnasjonale og kulturelle identitetsforskyvninger i Auf der Anderen Seite
    I Fatih Akins filmer kommer sosiale og filmatiske diskurser relatert til aksentuert og diasporisk film sammen for å dekonstruere nasjonalistiske myter og for å gi en videre kontekst til representasjonen av kulturelt forskjellige tyrkisk-tyske identiteter.
  • Kunst som sivil ulydighet
    Et kunstverk er en kontekst for å dele engasjement; i den grad det reviderer kollektive erfaringer gjenom individuelle intensjoner, er det allerede en sivil ulydighetsakt.
  • Et bevegende bilde som kan huske sine fortidige liv...
    Forestillingene under Phitakon-festivalen i Isaan, Thailand, reapproprierer fotografi og film ved å integrere kameraet i tradisjonelle ritualer som fokuserer på Redskapets enigmatiske tilbøyeligheter (phi). Ikke bare ser de ut til å relativisere det globaliserte, vestlige blikkets former som disse mediene har blitt uløselig assosiert med, men de utfordrer også direkte medienes historie og spesifisitet.
  • Passasjer til Palestina: Om å iscenesette fred i et høykonflikt-rom
    Min misjon var å formidle Dr. Martin Luther Kings budskap om fred og ikke-vold gjennom en flerspråklig, multimedial teaterproduksjon og spre disse ideene i et land som desperat trengte dem. En slik misjon virket latterlig etter at jeg hadde vært på stedet lenge nok til å bevitne alvoret i situasjonen.

  • Editorial
    Denne utgaven av Seismopolite Journal bringer tekster om kunst og politikk fra en rekke lokaliteter verden over.
  • Bare lys og minne: Apichatpong Weerasethakuls gjennomtrengelige filmkunst
    I en lokal innramming kaster May Adadol Ingawanij og David Teh et sjeldent lys over de mange spenningene som kanaliseres, men likevel lykkes i å bli balansert, i filmene til den Gullpalme-vinnende regissøren.
  • Detaljer om samtidsfascisme
    Utstillingen Details på Bergen Kunsthall fokuserer på det politiske potensialet i kunst som en arkeologi over persepsjonens politikk: spesifikt stiller den spørsmål ved samtidsfascismens hverdagslige oppholdssteder.
  • Redsel for å snakke
    Kurator June Yap diskuterer betingelsene for ytringsfrihet i Singapore under den såkalte "nye normaltilstanden" etter parlamentsvalget og presidentvalget, med henvisning til et nylig oppført teaterstykke med tittelen Fear of Writing
  • Intervju med Övgü Gökçe, Prosjektkoordinator ved Diyarbakır Kunstsenter
    Diyarbakır Arts Center (DSM) er Diyarbakır-greinen av Anadolu Kültür, en organisasjon som bidrar til å oppdage kulturelle og kunstneriske potensial i byer over hele Anatolia, og jobber for å bygge broer mellom diverse byer i Tyrkia, og til internasjonale byer og kunstscener.
  • Om det problematiske i “Arte Útil”: Tania Brugueras Immigrant Movement International
    Chris Mansour diskuterer implikasjonene av performance-kunstneren Tania Brugueras begrep om "Nyttig Kunst", som hun stiller opp mot en idé om estetisk autonomi.
  • Den politiske matrise: Den 12. Istanbul-biennalen
    Årets Istanbul-biennale dekonstruerer kunstrommets idé arkitektonisk, og gjenreiser den samtidig som en rein funksjon av publikums kroppslige og intellektuelle navigasjonmulighet.

  • Velkommen
    ... til første nummer av Seismopolite! Journalens hovedagenda er å undersøke kunstneres og kunstsceners muligheter verden over til å reflektere og påvirke sin lokale politiske situasjon (...)
  • Blinde møter i bristene av et imperium
    Samarbeidsprosjektet Blind Dates Project involverer kunstnere og forskere fra fremmedgjorte samfunn i de tidligere territoriene til det Ottomanske riket, og tar for seg maktnarrativer, levninger og brudd som var konsekvensene av rikets fall, i et forsøk på å skape nye fremtidsutsikter.
  • Mellom Utopi og Dystopi
    I en utstilling ved Museo Universitario de Arte Contemporáneo, Mexico City, formidler asiatiske kunstnere mellom kunst, liv, politikk, historie og sosial hukommelse i sine respektive lokaliteter og historiske kontekster.
  • Det performative arkiv
    En anmeldelse av Fluxus East og The Creative Act: to utstillinger hvor arkivene bryter ut, på en måte som atter stedfester Henie Onstad Kunstsenter som en foranderlig arena for banebrytende kunst, og opprettholder søkenen etter en måte kunstens politiske handlekraft kan ivaretas på, over tid.
  • En dag vil det måtte være over
    En utstillingsserie ved Museo de Arte Contemporãnea i São Paulo dekker perioden med militærdiktatur i Brasil, og viser hvordan kunsten ble et av de få og mest effektive redskapene til opposisjon mot regimet gjennom tre tiår.
  • Intervju med Map Office
    Josef Ng intervjuer Valérie Portefaix og Laurent Gutierrez i Hong Kong
  • Jeg kan ikke fortsette, jeg fortsetter
    Dette essayet tar for seg kunstens nåværende betingelser som middel til sosial og historisk forandring, i et svar på 'Questionnaire on 'The Contemporary'' i e-flux og October.