6. juli, 2014
Om politisk sensur av
samtidskunst i det moderne
Hellas
Skrevet av Maria Spanoudaki
Det tas ofte for gitt at kunstneriske uttrykk skal kunne utfolde seg fullkomment fritt i et demokrati. Men når flere slike uttrykk forbys i liberale land som Hellas, kan man ikke kategorisk fastslå at den kunstneriske friheten en slik forutsetning. To nylige eksempler på sensur gir oss eksempler på det skeptiske, greske tankesettet med hensyn til subversiv samtidskunstproduksjon.
I juni 2007 fant en internasjonal art fair, Art-Athina, sted på Helexpo Palace. En av utstillingene inneholdt en video av Eve Stefani med tittelen The whole, som ble stoppet med makt. Politiet stormet utstillingslokalet uten forvarsel, tok hånd om kunstverket og arresterte den daglige lederen for Art-Athina.[1] Fem år senere, i oktober 2012, ble premieren til det kontroversielle teaterstykket Corpus Christi (1998) av Terrence McNally avlyst av en samling homofobe medlemmer i det høyreekstreme partiet Golden Dawn, samt noen religiøse grupperinger.
I et historisk perspektiv kan det virke som at all kultur, og dermed også kunst er et derivat av offentlige kontroverser[2], og på tilsvarende måte ser det også ut til at sensur er dypt forankret i maktformer og sosiale strukturer. Helt til i dag kan sensur gjenfinnes i ethvert samfunn, uavhengig av hvilket politisk system det er snakk om.[3] I Hellas har regjeringen tatt monopol over kulturpolitiske prioriteringer.[4] Staten håndhever også enhver praksis med sensur, men dette skjer ofte i kjølvannet av folkelige krav. Den greske grunnloven anerkjenner både den kunstneriske ytringsfriheten og statens forpliktelse til å støtte kunstnerisk kreativitet i henhold til artikkel 15, paragraf 1.[5] Staten forplikter seg også til estetisk og kunstnerisk nøytralitet.[6] Den grunnlovsfestede tilretteleggelsen for kunstnerisk frihet setter ingen grenser for bestemte kunstneriske praksiser eller gitte individer. Dermed kan kunstens utfoldelse kun begrenses for å beskytte offentlig eller privat eiendom i henhold til regelverk.[7] Kunsten skiller seg også fra alle andre menneskelige aktiviteter fordi loven er ute av stand til å regulere dens hensikter, på grunn av selve begrepets vaghet og dets uforenlighet med den juridiske retorikken som er orientert mot objektive definisjoner. Likevel, dersom vi tar i betraktning eksemplene på sensur i senere tid, kan det trygt sies at kunstnerisk frihet ikke er noe man kan ta for gitt i Hellas.
Videoen The whole kombinerte to forskjellige narrativer. Den gjorde et poeng av at måten den autoritære greske staten utnyttet nasjonalsymboler på i 1960- og 70-årene, og spredningen av pornografi i film var ulike uttrykk for undertrykte instinkter. Som kunstkritikeren Manos Stefanidis sier,
(...) stiller Eve Stefani ut et visuelt bilde (naken masturberende kvinne) og en melodi (den greske nasjonalsangen, spilt av bandet The Junta fra perioden 1967-1974, og som symboliserer den totalitære staten og dens tomme retorikk). Masturberingen og statssymbolet står i motsetning til hverandre og snakker om det private og det offentlige, om eksklusjon og det vilkårlige.[8]
Videoen refererte til politisk og personlig historie, men ble beskyldt for å ha krenket nasjonalsymboler og for ordensforstyrrelser i form av offentlig obskønitet. På lignende måte ble teaterstykket Corpus Christi anklaget for blasfemi fordi det satirisk fremstiller Jesus og apostlene som homoseksuelle menn bosatt i Texas. Noen av høydepunktene i stykket går ut på at Judas forråder Jesus på grunn av seksuell sjalusi, og at Jesus vier to homoseksuelle apostler.
Det greske sensurkravet i disse tilfellene stammet opprinnelig fra deler av offentligheten, før det kom fra staten selv. I det første tilfellet handlet det om en anonym telefon til politiet, og i det siste, om krav fra medlemmer i det høyreekstreme partiet Golden Dawn, samt fra en rekke andre religiøse grupper. Fra et juridisk synspunkt kan restriksjoner på ytringsfriheten kun iverksettes for å beskytte menneskerettigheter.[9] Et slikt hensyn er ikke relevant i dette tilfellet, siden målet ikke er å beskytte noen spesifikk rettighet, men å protestere og klandre ut fra personlige grunner, og der obskønitet, blasfemi og homoseksualitet brukes som unnskyldning for å gjøre dette.
Det sivile samfunnet er en motsigelsesfylt og kompetitiv arena som kan utgjøre en motstand mot sensur, samtidig som den også kan være selve sensuren, særlig når det dreier seg om nasjonalister, religiøse fundamentalister og puritanere.[10] Med tanke på de nevnte tilfellene av sensur, står kunstens behov for å skape sin egen verden i konflikt med religiøse fundamentalisters absolutte sannhet om at det kun eksisterer én virkelighet. Etter deres syn er angrepet på dominerende religiøse synspunkter et angrep på kirken. Likefullt er kriminaliseringen av blasfemi en anakronistisk praksis som rammer kjernen av sivile rettigheter og forverrer statens religiøse karakter.[11]
Det er ingen tvil om at kunst som er engasjert i sensitive sosiale spørsmål på en banebrytende måte, eller som refererer til den relativt nylige renvaskingen av diverse minoriteter, i de fleste tilfeller blir forkastet som truende av det greske samfunnet. Én grunn til denne motviljen kan ligge i det faktum at en stor del av offentligheten stiller seg likegyldig til politiske[12] og sosiale spørsmål, og stoler på mainstream-verdier og massemediene som kilder til å øke sine kunnskaper. De færreste oppdaterer seg om nye, dagsaktuelle tenkemåter rundt kjønn og seksuell identitet eller spørsmål i samtidskunst. I lys av dette, og siden vi tross alt ikke har å gjøre med et autoritært regime, er sensurtiltakene kanskje først of fremst et produkt av sosial apati og ignoranse.
For det andre er det greske samfunnet for tiden vitne til en kraftig økende kompleksitet og behovsdiversitet, og samtidig til at visse organiserte grupper får forsterket sin posisjon. Golden Dawn-partiet øver effektivt press for å nå sine politiske mål ved å appellere til offentlig indignasjon og ved å fremstille sin praksis som uttrykk for fellesskapets behov. Greske ny-fascister får stadig større makt over sensurtiltakene og "utnytter lokal frykt[13] for internasjonaliseringen av arbeid" for å idealisere gammeldagse standpunkter[14] som setter likhet, frihet og sosialt fremskritt på spill. Disse konfliktene er ikke bare et resultat av Hellas' tradisjonalistiske fortid som stilte sine patriotiske verdier, religion og familie[15] opp som betingelser for fremskritt, eller et resultat av grunnlovens manglende evne til å beskytte kunstnerisk frihet: De ble ikke minst til i en samtid preget av sosial endring og prekaritet, som resultat av den sosiale, politiske og økonomiske destabiliseringen. Dermed er ulike former for sensur dømt til å vedvare helt til man klarer å takle de dype forandringene som det greske samfunnet for tiden gjennomgår. Hvis ikke dette skjer, vil selve fremtiden til kunstneriske uttrykk stå på spill. Produksjoner som støtter opp om politisk, ideologisk eller sosial endring vil være begrenset og kunstnere vil få problemer, om de ikke også blir direkte forfulgt, i deres forsøk på å gjengi sine erfaringer og uttrykke det som betyr noe for dem.
Sensur er en anakronistisk og upassende mekanisme for å forhandle mellom individuelle preferanser og overmaktens smak. Kunstnerisk frihet kan heller ikke reduseres til en personifisert overtreder for så å skulle tekkes motstandernes bedømmelser. Det som trengs er et intellektuelt fellesskap som kan evaluere kulturelle praksiser i samtiden for å kaste et bredere lys over hvorfor fenomener i det hele tatt blir ansett som tillatelige eller sjokkerende: Et fellesråd bestående av kunstnere, teoretikere og politikere som løfter frem offentlig dialog om den samfunnsmessige betydningen av kunst og kultur, med et overordnet mål om å eliminere dogmatisme.
Maria Spanoudaki er en prosjektkoordinator og kurator basert i London.
[1] Ziogas et al., 2008, s. 309
[2] Lewis & Miller, 2003, s. 25
[3] Jansen, 1988, s. 4
[4] Dallas, 2011
[5] Chrisogonos, 2002, s. 305
[6] Chrisogonos, 2002, s. 306
[7] Tsakirakis, 2005, s. 193
[8] Stefanidis, 2007
[9] Tsakirakis, 2005, s. 119.
[10] Kurtovik, 2005
[11] Christopoulos, 2008, s. 81
[12] Under det avgjørende valget i 2012 unnlot 34.91% å stemme (Georgiopoulou, 2012).
[13] “Ettersom krisen blirdypere [...], med voldelige scener selv i parlamentet - er det en lukt av frykt i Athen, og av følelseslammet depresjon.” (Margaronis, 2012).
[14] Penny, 2012
[15] Tsakirakis, 2005, s. 76
Bibliografi
Atkins, R., & Mintcheva, S. (red.). (2006) Censoring Culture. New York: The New Press.
Baboulias, Y. (2012) "Greece, in 2012: Fascist beating up people while the police look on". The Guardian. fredag 12. oktober. [Online] Tilgjengelig på: http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2012/oct/12/greece-fascists-beating-people-police
Bauman, Z. (1997) Postmodernity and its discontents. Cambridge: Polity.
Butler, J. (1997) Excitable Speech. New York: Routledge.
Caroll, N. (2003) "Moderate Moralists versus Moderate Autonomists". British Journal of Aesthetics (38), s. 419-424.
Chrisogonos, K. (2002) Ατομικά και Κοινωνικά Δικαιώματα. [Sivile og sosiale rettigheter]. (2. utg). Athens: Sakkoulas.
Dubin, S. C. (1994) Arresting Images: Impolitic Art and Uncivil Actions. New York: Routledge.
Dworkin, R. (2006) "The right to the ridicule". New York Review of Books, 21. mars [Online] Tilgjengelig på: http://www.cs.utexas.edu/~vl/notes/dworkin.html
Council of Europe/ERICarts (2011), Compendium: Cultural Policy Profiles and trends in Europe, Greece (12th ed.). (C. Dallas, red.) [Online] Tilgjengelig på: http://www.culturalpolicies.net/down/greece_122007.pdf
Freeland, C. (2001) But is it Art? New York: Oxford University Press.
Gans, H. (1999) Popular Culture and High Culture. An Analysis and Evaluation of Taste. New York: Basic Books.
Georgiopoulou, T. (2012) ‘Στο 34,91% η αποχή, στις κρίσιμες εκλογές’. [34.91% avsto fra å stemme under det avgjørende valget]. Kathimerini. 8. juni.[Online] Tilgjengelig på: http://news.kathimerini.gr/4dcgi/_w_articles_politics_2_08/05/2012_481505
Jansen, S. C. (1988) Censorship: The Knot that binds Power and Knowledge. New York: Oxford University Press.
Karouzakis, G. (2007) ‘Σε γνωρίζω από την κόψη του σπαθιού την τρομερή’. [Jeg kjenner deg igjen når jeg ser dine saksers digre knivblader]. Min oversettelse. 4. juni. Eleutherotypia.
Kurtovik, D. (2005) ‘Το εκδικητικό βάρος του κενού’. [Vakuumets hevnefulle vekt]. Ta Nea. 17.-18. desember.
Lewis, J., & Miller, T. (2003). Critical Cultural Policy Studies. Blackwell.
Lyotard, F. (1988) Le Postmoderne explique aux enfants: Correspondance. Paris: Galilee.
Marcuse, H. (1978) The Aesthetic Dimension: Toward A Critique of Marxist Aesthetics. Boston: Beacon Press.
Margaronis, M. (2012) "Fear and Loathing in Athens: The rise of the Golden Dawn and the far-right". The Guardian. Fredag 26. oktober. [Online] Tilgjengelig på: http://www.guardian.co.uk/world/2012/oct/26/golden-dawn-greece-far-right
Mcnally, T. (1998) Corpus Christi: A Play. New York: Grove.
Murphy, T. J. (1963) Censorship: Government and Obscenity. Dublin, Ireland: Helicon Limited.
Stefanidis, M. (2007) ‘Η Εύα δεν αμάρτησε’. [Eva syndet ikke]. Eleutherotypia. 3. juni.
Takis, A. (2008) Για την ελευθερία της τέχνης: Δοκίμιο πολιτικής και συνταγματικής θεωρίας. [For kunstens frihet: Essay om politisk og konstitusjonell teori]. Athen: Savvalas.
Tsakirakis, S. (2005) Θρησκεία κατά Τέχνης. [Religion versus kunst]. Athen: Polis.
Christopoulos, D. (2008) "Καταληκτικά για την λογοκρισία στην Ελλάδα."[Konklusjoner om sensur i Hellas] I: Ziogas, G., Karabinis, L., Stavrakakis, G., & Christopoulos, D. (Εds). Όψεις λογοκρισίας στην Ελλάδα. [Sensurens aspekter i Hellas]. Athen: Nephele.
Penny, L. (2012): "The Golden Dawn: A love of power and hatred of difference on the rise in the cradle of democracy". The Independent. Søndag 14. oktober [Online] Tilgjengelig på: http://www.independent.co.uk/voices/commentators/the-golden-dawn-a-love-of-power-and-a-hatred-of-difference-on-the-rise-in-the-cradle-of-democracy-8210724.html
