6. juli, 2014

Teater og fredsbygging i Afrika: Gateteateret Al-Manish' bidrag til konfliktløsning i Darfur.

Skrevet av Emmanuel Ebere Uzoji

Afrika har hatt sin del av konflikter, på grunn av en hel rekke faktorer - politiske, etniske, sosiale, økonomiske osv. I de fleste tilfellene har disse konfliktene utartet til full krig, med grusomme konsekvenser. Denne artikkelen kaster et blikk på teaterets rolle i forhold til disse konfliktene, med utgangspunkt i erfaringene til teatergruppen Al-mashish i Darfur i det vestlige Sudan.

Teater er et kreativt og ekspressivt område for menneskelig aktivitet som også kan være en kraftfull kilde for en energi og lidenskap for fredsbygging som ikke alltid er synlig i formaliserte konfliktløsningsprosesser.[i] Denne artikkelen utforsker denne særegent kraftfulle kilden til fredsbygging (og særlig gateteateret) blant folk fra Darfur, og stiller spørsmål ved hvordan dette kan gjentas i andre deler av Afrika som for øyeblikket står overfor utfordringer knyttet til konflikter og fredsbygging.

Over hele det afrikanske landskapet kan man lett finne spor etter konflikter, om ikke også en pågående fullskala-krigføring. Ingen annen region i verden har sett et slikt omfang av ødeleggelse etter kriger og deres ettervirkninger enn Afrika.  Så godt som hvert eneste land i Afrika har historier om en konflikt inngravert i sin historie, og i skrivende stund er mange land som f.eks. Libya, Elfenbenskysten, Uganda, Somalia, Kongo, Egypt, Nigeria og Sudan enten opptatt med en intern krise, eller så er de på vei ut av en slik, nylig krise.

Det er unødvendig å nevne at disse konfliktene har vært svært tyngende for menneskelivet på det afrikanske kontinentet, og ytterligere har underutviklet det. Mange land er, som Rwanda etter folkemordet på 90-tallet, for opptatt med å reparere skadene etter krig til å kunne starte en ny kurs for utvikling og vekst. Sudan er et av verdens fattigste land, og ble holdt i et jerngrep av den langvarige krigen som pågikk over tre tiår. I senere tid har Darfur vært åsted for en av de verste menneskelige katastrofene verden noen gang har sett; for statsstøttet etnisk rensing og vold.

I manges bevissthet er Darfur synonymt med terror, anklager om folkemord og krig, Siden 2003 har så mange som 100.000 mennesker blitt drept og over to millioner blitt sendt på flukt på grunn av de høyst forvirrende og mangesidige konfliktene i de fjerne ørknene i Vest-Sudan. På den ene siden finner man flere rivaliserende opprørsgrupper bestående av medlemmer fra Darfurs stammefolk; på den andre siden finner man de sudanesiske regjeringsstyrkene og arabiske Janjaweed-militser på sine hester og kameler. Det er en konflikt som har polarisert omverdenen. Vestlige land og kjendiskampanjer har vist støtte til grupper av svarte afrikanere, mens arabiske land har betraktet dette som nok et eksempel på postkolonial vestlig innblanding i et utviklingsland.

Mens dette foregår vises folk fra Darfur frem på TV-skjermene som vekselvis ansiktsløse geværmenn og som hjelpeløse ofre som utenlandske hjelpeorganisasjoner kommer til unnsetning. Men midt i alt dette finner vi likefullt behovet for å forhandle frem en fred. Fredsløsning – spesielt i Darfur – har vært et sentralt diskusjonstema i forskjellige internasjonale politiske og diplomatiske fora.  I Afrika har teateret hatt en lederrolle i formidlingen av disse konfliktene, fordi det tematiserer Afrika som kontinent, og har som mål å skape en atmosfære for fred.  Ikke minst har teatret et potensial for å samle alle sidene i en konflikt på en felles arena for latter, iscenesettelser og følelser som langt overgår den trusselen som krigsarenaen  representerer.

Teater og konfliktløsning i det 21. århundre

På dette konnfliktpregede kontinentet har flere forsøk og organisasjoner kommet til for å dempe konfliktene før de utvikler seg til regelrette kriger. Både lokale og internasjonale organisasjoner blir etablert, man sender ut representanter til andre land og flere fredsambassadører blir mobilisert med en gang en krise er under utvikling i et land. Det har også vært en oppblomstring av "ikke-offisielle" konfliktløsningsorganisasjoner i løpet av de siste ca. 20 årene i konflikområder verden over, og som bygger på prinsipper for ikke-voldelig fredsskaping. Gateteateret er et slikt fenomen, der ikke-voldelige former og kommunikasjonsevner for å gripe inn i alle fasettene av kriser som herjer samfunn tvers over hele Afrika. Denne praksisen for ikke-voldelig konfliktløsning danner basis for en global "fredspraksis, utviklingen av evner, prosesser og ressurser som er nødvendige for å opprettholde og utvikle fredskulturer.[ii]

Teateret utgjør en kraftfull kilde til fredsbyggende energi og lidenskap som ikke alltid er synlig tilstede i de formaliserte prosessene for politisk konfliktløsning. Som en form for kreativ konfliktløsning bærer den latent i seg en energi som både gir næring til og definerer selve tilblivelsen av fredskulturer, beskrevet av FN som " et sett av verdier, holdninger, handlemåter og livsformer som forkaster vold og forhindrer konflikter ved å ta fatt i deres grunnleggende årsaker, for å løse problemer gjennom dialog og forhandling mellom individer, grupper og nasjoner."[iii] Snarere enn å gripe direkte inn i kampens hete ved å nøytralisere militærmakten til de stridende, slik militærintervensjoner gjør, engasjerer gateteateret samfunn i å ta del i en atmosfære av spill og lek, og dyrker frem en dialog som tar for seg hovedårsakene til konflikten.

En annen viktig faktor i teateret som fredsaktør er at den skaper en "kultur for globalt borgerskap". Ifølge Boon og Plastow “kan teater, i sine diverse former og kontekster lage, og har da også laget, positive politiske og sosiale intervensjoner i en rekke kulturer i utviklingsland verden over”.[iv] De mest vitale formene for teater for utvikling, eller teater for fred, er det som representerer virkelige liv – teater "nedenfra", slik de beskriver det – som reflekterer fredsbygging som en verdi som starter nedenfra, i tråd med mye litteratur om konfliktløsning. Mens vi må anerkjenne at teori er et viktig redskap til å analysere bruken, formene og effekten av teater, er en udogmatisk holdning også avgjørende dersom hovedmålet skal være å generere kunnskap og innsikter som genuint springer ut av samfunnene, kulturene og kontekstene hvor teateret finner sted. I en slik sfære for konfliktløsning kommer ikke de mest potente fortellingene fra profesjonelle teatertropper i større byer eller andre land, men vanligvis og mest sannsynlig fra en lokal og selvlært tropp som kjenner til underliggende problemer, historien og kulturen til samfunnene de er involvert i: Et teater av og for folket – en "demokratisert forestilling”.[v]

Mange steder kan vi se eksempler på hvordan manusforfattere og deres tekster bidrar til koinfliktløsning og fredsbygging. For å bringe dettte dramatiske mediet nærmere realitetene i samtiden, engasjererfor eksempel Osofisans Yungba Yungba and the Dance Contest oss i en søt drøm om vellykket og likeverdig samliv, ved å stille spørsmål ved en samtidspolitikk basert  på etnisk konflikt og makt – de tar for eksempel opp spørsmål knyttet til “hutuer og tutsier, demokratiseringskamp i afrikanske stater, kjønnspolitikk, avskaffelsen av dikaturer, nye potensielle ledere – som diplomatiske intervensjoner og deres politiske effekt i Brazzaville i Kongo, eller korrupsjon i Nigeria.[vi] De og mange andre viser oss hvordan enhver teatersjanger kan være relevant for konfliktløsning og fredsbyging i Afrika.

Krisen i Darfur

Opphavet til konflikten i Darfur kan forklares gjennom en rekke faktorer, inkludert en historie med vold i denne regionen, etniske skillelinjer, sosial, politisk og økonomisk marginalisering. De strukturelle årsakene til konflikt har spne røtter i to hovedelementer: for det første, arven fra kolonialismen i Sudan, og for det andre formingen av en postkolonial "predatorisk" stat. Det er dermed ikke så enkelt som at krisen består i en "humanitær krise" men snarere i en eksplosjon av strukturell vold som er forankret i en konstant kamp mellom Sudans sentrale regjering og periferien, om kontrollen over nasjonale ressurser og makt. Siden volden brøt ut tidlig i 2003 har den sudanesiske regjeringens hensynsløse luft- og militærangrep, og angrep fra den regjeringsstøttede militiaen, krevd mer enn 100.000 liv og fordrevet millioner både internt og internasjonalt. Situasjonen blir beskrevet som "verdens verste humanitære krise" eller "folkemord" av henholdsvis FN og USA.

Sudan er det største landet på det afrikanske kontinentet med et enormt territorium, rikt på naturressurser som olje, gull og minerale. Den fruktbare jorda langs Nilen er et hovedknutepunkt for landbruksutvikling som har gitt Sudan tilnavnet "kontinentets frokost". Den sentrale regjeringen i landet startet imidlertid en utbytting naturressursene i de sørlige og vestlige regionene; den gjorde seg avhengig av denne utbyttingen – i både menneskelig og naturlig forstand – av sine regionale ressurser for å kunne opprettholde sin politiske og militære makt.[vii]

Siden uavhengigheten i 1956, har politiske opptøyer i motstand mot en praksis med utbytting og diskriminering blitt en del av hverdagen. Volden i Darfur ble satt spontant i gang av en opprørsgruppe, men eskalerte og forverret seg som følge av den predatoriske statens ekspansjonistiske og hensynsløse maktpolitikk overfor periferien. Denne politikken gav også arabiske militiaer et påskudd for å igangsette folkemord mot den afrikanske opposisjonen i Sudan, men spesielt i Darfur.[viii]

Den sentrale regjeringens etniske diskriminering og marginalisering av afrikanske stammer og ulike fordeling av nasjonale ressurser har en lang historie og har ført til åpenlys vold i Sudan  - noe den tilspissede borgerkrigen mellom nord og sør er ett av eksemplene på. Vidstrakt motstandskamp har blitt en permanent trussel mot Khartoums autoritet over landet. Derfor har det blitt slik at "Sudans regjering er villig til å ødelegge livene og levekårene til millioner av sine egne borgere for å holde fast på sin egen makt, enten dette begrunnes med sikkerhetsinteresser, tilgang til ressurser, ideologi, rase eller religion, eller noen ganger alle disse samtidig.”[ix] Dette er den sørgelige tilstanden som de de fleste afrikanske stater som fortsatt treller under diktatoriske regimer befinner seg i, og hvis krav til legitimitet skjer på bekostning av borgernes uendelige slaveri.

I det 18. og 19. århundres Darfur behandlet hverken eliten eller regjeringene regionens folk mildt.[x] Dyp urettferdighet, som slaveri og høye skatter og gjeldsbyrder var et kjennemerke for statens forhold til sine borgere i begge disse århundrene, skriver O'Fahey.[xi] Andre igjen sporer konfliktens opprinnelse til en sterkt hierarkisk kultur, innføringen av islamsk lov som et nasjonalt juridisk instrument, særlig etter ratifiseringen av Addis Abeba-Avtalen i 1983, som sammen med ulik regional utvikling, gav et momentum til opprør og separatisme blant marginaliserte sudanesere.[xii]

Gateteateret Al-mashish' tilnærming til krisen i Darfur.

Mot denne bakgrunnen er det åpenbart at lokale konflikter har vært et sentralt kjennetegn for Sudan siden uavhengigheten. Teatertroppen Al-mashish er en gruppe som ble dannet i respons på utfordringene til fredelig sameksistens i Darfur. Filmskaperen Mya Bitaar oppdaget denne gruppen unge menneker i Nyala, hovedstaden i det sørlige Darfur, som virket så engasjert i å utfordre krigens stereotypier.  Troppen består av selvlærte skuespillere, sangere og dansere som tar gateteateret til markedene og flyktningeleirene i Nyala. Troppen, som ledes av Haythum Djalladien og hans venner, har sin egen ide om hvordan de skal hjelpe landet sitt, og samtidig vise at kunst virkelig kan gjøre en forskjell i en region som er overlesset med problemer.  Dette er helt vanlige ungdommer fra hjertet av krigssonen, en landsby som ble omringet av hjelpeleire, befolket med 300.000 flyktninger. Haythum er 30 år og arbeidsledig, mens noen av de andre medlemmene er Selwa, en student, og Adam, 25 år og jusstudent, Taghreed, arbeidsledig og  Shomo, psykologistudent. Hver av de 24 medlemmene i gruppa er enten en selvlært skuespiller eller sanger. Scenen deres er vanligvis den mest folksomme delen av Nyala – markedsplassen. Byen består av en blanding av darfurier fra alle sidene i krigen og er også en base for den Afrikanske Union, FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner i det sørlige Darfur.

Vanligvis starter troppen sin oppsetning uten noen kunnskap om hvordan publikum vil reagere, særlig når de reiser og besøker nye steder. Dette er en hovedutfordring for slike prosjekter ettersom gruppen konfronterer ukjente terreng som smerten, asken og ruinene etter krigen fortsatt er ferske og intense. Tematikken i oppsetningene dreier seg om retten til eiendommer og landområder, det som var selve opprinnelsen til konflikten. Målet med skuespillene er å sette i gang dialog, slik vi tydelig ser i følgende utdrag:

En kvinne: God dag!

En mann: Velkommen

Kvinnen: Hajj Ibrahim

Mannen: Ja, hva er det?

Kvinnen: Jeg er kommet hit på grunn av det vi tidligere snakket om

Mannen: Hva var det?

Kvinnen: Om eiendommen min.

Mannen: Eiendommen? Hvilken eiendom?

Kvinnen: Jeg ba deg om å ta vare på eiendommen min mens jeg var borte, og at jeg ville komme tilbake for å få den igjen.

Mannen: Nei! Nei!! Nei!!! Dette er min eiendom. Jeg arvet den fra min far. (De begynner begge å krangle og jage hverandre rundt på scenen mens publikum bryter ut i latter)

Skuespillet har som regel en åpen moral slik at publikum kan komme med forslag til løsninger.  Troppen mener at Darfur bare kan helbredes gjennom utdanning og bevisstgjøring. De lager menneskelige skisser ut av problemene de ser i samfunnet rundt seg, alt fra AIDS til krig og fred. De reiser over hele byen med Al-mashish som orienteringspunkt – et lokalt ord som betyr "vannhull" og som blir et sted hvor folk som er skilt fra hverandre av etnisitet, frykt og mistenksomhet blir samlet sammen gjennom kunsten.

I det krigen nærmet seg hjembyen deres, ble hver medlem av gruppe berørt på forskjellig måte, men fant et felles møtepunkt i teateret. Som Haythum sier: “Mashishen i dalen vår produserer vann. Vår egen mashish produserer kunst. Ingen av oss har studert drama eller har noen universitetsgrad i musikk eller teater. Vi har bare lært av hverandre." Taghreed bemerker på sin side at “Darfur trenger kulturell hjelp mer enn materiell hjelp. Det er bedre å bidra med ideer enn penger. Penger forsvinner, men ideer blir værende. Regjeringen kan ikke trenge inn i hjemmene til folk, men det kan derimot vi", og slik Shomo sier har "politikken delt folk fra hverandre. For meg har det å være kunstner blitt en måte å glemme min egen sorg på." Selwa sier dette om Darfur:

Vi føler problemene sterkt fordi de er en del av oss. Vi befinner oss i sentrum av Nyala, mens de største problemene befinner seg i utkanten av byen. Men om ikke direkte fysisk, blir vi likevel berørt. Alt har forandret seg på grunn av krigen, så selvfølgelig blir vi berørt.  Vi snakker om krig og fred, men ikke bare om dette. Vi snakker om det som skjer i samfunnet vårt. Vi ser problemene i hjemmene til folk og prøver å ta fatt i dem.

Adams fortelling var nokså dramatisk ettersom han plutselig befant seg på begge sider av konflikten:

Budskapet jeg ønsker å formidle er fredelig sameksistens. Faren min er Fur (svart afrikaner) og moren min er araber. I dag befinner min fars familie seg i leire, mens min mors familie fortsatt bor i landsbyen. Hva er egentlig forskjellen på svart og brun hud? Ingen. Dette budskapet må nå frem til folk, for at samfunnet skal kunne forandre seg.

Dette er også innholdet i Al-mashish-metaforen, ettersom de beveger seg fra hus til hus, fra markeder til leire for å spre budskapet om enhet, fred og håp blant alle darfurier. Historien om Adam og hans foreldre som ble fanget av de mostridende fraksjonene i krigen samtidig som de delte et dypt fellesmenneskelig fenomen – nemlig kjærligheten til en felles sønn av deres kjøtt og blod – er en sublim sannhet som dramaet kan avdekke som en balsam for flere konflikter i Afrika.

Ettersom det afrikanske kontinentet fortsetter med å møte utfordringene fra krig, etno-religiøse, politiske og sosiale konflikter blir teater – spesielt gateteater – et uvurderlig kommunikasjonsverktøy. Al-mashish’ engasjement i konfliktene i Darfur beviser at teater virkelig kan gi den så sårt etterlengtede kuren til et samfunn som er polarisert av etno-religiøse og politiske kriser.

Vi vil derfor klart mene at gateteateret kan tjene som et redskap til engasjement i de forskjellige konfliktene som herjer det nigerianske landskapet, på samme måte som andre afrikanske samfunn. På grunn av dets kulturelle relevans og evne til å problematisere de grunnleggende årsakene til kriser gjennom samfunns- og tilskuerdeltakelse, burde politikere legge mye dedikert innsats i å forsikre at utdannelse gjennom kultur vektlegger teater og drama. Jos-krisene, Tiv-Jukun-sammenstøtene, de ustanselige sammenstøtene mellom Fulani-stammefolk og lokale bønder og andre kriser som rammer den nigerianske nasjonen kan dempes, og kampen for en mer fredelig sameksistens kan få en sårt tiltrengt støttespiller, i gateteaterets særegne formidlings- og forsoningsevne.

 Emmanuel Ebere Uzoji er doktorgradskandidat ved Department of Theatre and Film Arts, University of Jos, Nigeria.

Bibliografi

Aljazeera.net. “Witness: Darfur Plays”, http://english.aljazeera.net/programmes/witness/2009/12/200912703669265.html

Boon, R. & Plastow, J. Theatre and Empowerment: community drama on the world stage, Cambridge: Cambridge University Press, 2004.

Boulding, E. Building a Global Civic Culture, Ohio: Syracuse University Press. 1990.

Kershaw, B. The Radical in Performance: between Brecht and Baudillard, New York: Routledge, 1999.

Khalid, M. The Government they diverse: the role of elite in Sudan’s political evolution, London/New York: Kegan Paul International, 1990.

Lefkow, L. “Don’t trust Khartoum”. The International Herald Tribune, August 10, 2004.

Losambe, L. & Sarinjeive, D. Precolonial and Postcolonial Theatre in Africa, Claremonth: New Africa Book (Pty) Ltd, 2001.

O’Fahey, R. S. State and Society in Darfur, London: Hurst, 1980.