Share Article   

6. juli, 2014

En samtale med Wanda Raimundi Ortiz og Ivan Monforte

Skrevet av Rocío Aranda-Alvarado

Denne samtalen fant sted på El Museo del Barrio, en kunstinstitusjon som ble grunnlagt i 1969 i East Harlem av den puertoricanske kunstneren og aktivisten Raphael Montañez Ortiz, i en periode med politisk og sosial forandring. Både Wanda Raimundi Ortiz og Ivan Monforte er deltakere i El Museos bienniale-utstilling, La Bienal (tidligere The S-Files). Kunstnerskapene deres krysser hverandre når det gjelder tematiseringen av kjønn, rase og klasse. Diskusjonen utviklet seg til en undersøkelse av større spørsmål som handlet om eksklusjonen av kunstnere eller sensur av verk som handler om spesifikke tema. I visse tilfeller kommer viljen til å begrense ytringsfriheten fra uventede steder, også fra det miljøet kunstneren er vokst opp i. Hos begge kunstnerne finner vi identitetskamper som springer ut av problemet med å finne en plass innen kunsthistoriens metanarrativer og innen den samtidspraksisen som omfavnes av mainstream-institusjonene.  Selv om de produserer verk som er relevante for et større publikum, blir de ofte begrenset til utstillinger eller diskusjoner som utforsker en gitt subkultur eller en etnisk spesifikk gruppe. Under diskuterer vi noen av verkene deres som har blitt sensurert eller som har blitt møtt med sosial ubekvemhet.

RAA: Smerte, lidelse og isolasjon ser ut til å farge begge deres kunstnerskaper på en eller annen måte. Dette er tilfellet for kunsten til mange fargede kunstnere som har vært aktive i USA siden slutten av det 20. århundre og frem til den nåværende perioden. Kan dere si noe om betydningen av smerte i verkene deres og hvordan den, på den ene eller andre måten, kan sies å være påvirket av sosial sensur?

IM: For meg er smerten fysisk og emosjonell. Stigma er blant mine favoritter, siden det utgjør en mulighet til å diskutere ting som er veldig reelle og se hvor kulturen befinner seg. Og kulturen forandrer seg stadig. Smerten binder oss også sammen på en måte som andre ting ikke gjør. Videoen min Sorry (2006) dreide seg om å ta opp det faktum at vi alle vandrer med våre sårede følelser, på mange måter. Alle venter vi enten på å kunne komme med en unnskyldning, eller på å få en unnskyldning. Dersom du ser på videoen lenge nok, handler den egentlig om å søke etter din unnskyldning. Smerten er på visse måter universal, vi lider alle. Dette er grunnen til at jeg tiltrekkes Frida Kahlos verk, som da jeg var tenåring, eller verkene til slike som Joel Peter Whitken og andre ekstreme kunstnere. Jeg var også så heldig å få en slik utdanning som jeg har. I mine første studieløp hadde jeg allerede professorer som ikke var redde for å undersøke disse temaene som andre steder kunne ha blitt sensurert. Min første lærer innen video var Paul McCarthy, og vi pleide å kalle kurset hans, New Genres, for “nude genres.” For min del øvde jeg meg i en viss realitet... Jeg kommer fra et gitt sted, en gitt tid, en gitt erfaringsmåte, så dette har blitt til kunsten som jeg lager. I en av mine første videoer var jeg utkledd som en latinamerikansk indianer, men gjorde alt feil... Jeg danset på feil måte, lekte med en katt, tok et boblebad, og i den siste scenen tok jeg på meg sminke, og McCarthy har fortalt meg at han var nervøs fordi han lurte på hvor langt jeg hadde tenkt å strekke dette. Derfor følte jeg også at jeg gjorde noe riktig her...

WRO: Men du gjorde det på en veldig stillferdig måte.

IM: Ja, jeg har faktisk blitt fortalt at verkene mine er som en snøstorm, noe som begynner veldig stille og plutselig har du ramlet inn i verket uten å kunne komme ut av det igjen. Det får folk til å avstenge seg, fordi det er for smertefullt. Jeg laget et prosjekt hvor jeg kartla følelser og dokumenterte folk som beveget seg fra ekstrem glede til ekstrem sorg. Jeg leide inn en skuespiller som jeg ba om å bevege seg fra latter til gråt i en takning; jeg ba en venn om å synge sanger som gjorde ham både så glad og så trist som mulig, jeg ba en annen venn om å bare tenke på de lykkeligste og tristeste øyeblikkene i livet hennes, og jeg gjorde kunst av reaksjonene deres som jeg lagde opptak av.

Kunst er hva som helst på dette punktet. Men det er viktig å lage arbeider som virkelig påvirker publikum, som får dem til å stoppe opp og tenke gjennom en erfaring. Rollen min som kunstner er å bidra til å skape en bevegelse fremover, særlig når det gjelder ting som er vanskelige og spesielt tunge. I fortiden var dette kunstnernes hemmelige prosjekter, de laget ting på egenhånd uten å forvente støtte. I dag, derimot, trenger ikke dette være prosjekter man gjør på si. Vi vokste opp på 90-tallet, da temaene var rase, kjønn, seksualitet, HIV, og alt måtte diskuteres.

Når det kommer til stykket er smerte, følelser, kamp en del av menneskelivet, og vi er ikke forskjellige, vi deler alle den samme erfaringen på forskjellig måte på denne planeten. Jeg er vitne til folks traumer og skjønner at vi alle, som mennesker, hanskes med traumet som vi erfarer. Jeg tror også dette handler om at jeg opplevde å være udokumentert helt til jeg var 14 år, det å være usynlig, samtidig som jeg var vitne til min egen families kamp og traumer, også interne kamper i familien. En del av dette reflekterer vår situasjon som fattige og fargede. Begge foreldrene mine har én forelder som var innfødt, og én som var hvit. Da vi vokste opp snakket vi spansk, engelsk og maya. I den meksikanske kulturen knytter det seg et sterkt stigma til det å være innfødt. Jeg har tatt del i middagsselskaper med den meksikanske kunstverden-eliten, som ikke anerkjente meg som meksikaner, hvilket gir mening, forteller jeg dem, siden de som ser ut som meg vanligvis er hushjelper eller arbeidere på gølvet.

RAA: Wanda, hvordan har smerte farget arbeidene dine? Jeg føler at dette var særlig fremtredende i noen av dine utholdenhets-verk som du laget da du fortsatt var under utdanning, men også på svært subtile måter i arbeider som en video der du endret utseende fra noen som lett kunne antas å være "anglo" til en svært åpenbar versjon av "latina"-skjønnhet.

WRO: Tidligere har jeg snakket om å være ni de aca ni de alla, fra hverken her eller der, ikke lys nok til å bli inkludert i en mainstream av  "gringolandia,” eller anglo-verden, og ikke mørk nok til å kunne høre hjemme i et svart fellesskap. Jeg har blitt gjort bevisst på at jeg ikke er "svart nok". Det er underlig å høre dette fra et fellesskap som ikke ønsker å bli fremmedgjort. Jeg ønsket alltid å bli graffiti-kunstner, men ble altfor beskyttet av familien min. Ideen om å ikke være nok av det ene eller det andre tvang meg inn i en merkelig tilstand av ufullstendighet, og i dette var en tilstand hvor jeg konstant opplevde at jeg måtte rettferdiggjøre min tilstedeværelse enten innen anglo-gruppen eller i den svarte gruppen, først på videregående og så på kunstskolen. Jeg ble stadig sjikanert av andre i nabolaget som forsøkte å sensurere bort de delene av identiteten min som ikke passet inn i South Bronx-estetikken. På grunn av dette lærte jeg også å snu svakhet om til en styrke. Jeg innså at dersom jeg ikke kunne vinne, ville jeg tape stort. Jeg lærte å benytte meg av denne outsider-statusen som en egen holdning. Jeg fant trøst i å gå rundt med min gigantiske portfolio, i det å være annerledes.

Kanskje var min fars død, da jeg var bare 11 år, mitt tidligste møte med smerte. Smerte ble en naturlig del av min praksis idet jeg forsøkte å finne et rom for meg selv i den ufullstendige tilstanden mellom disse to verdenene hvor min boricua-het (det å være puertoricansk) konfronterte min artsy gringa- (/ anglo-) hvithet. Kunstverdenen var i seg selv hvit, og jeg fant meg aldri til rette i kunstverdenen. Jeg kunne se meg selv for meg som en som skulle tegne skisser under rettssaker eller som avistegner, men dette var jo en typisk arbeiderklasse-måte å se for seg hvordan man kunne leve av kunsten på. Jeg konfronterte en virkelighet hvor jeg ikke passet inn noe sted, men så også hvordan dette gav meg en mulighet til å lære å kommunisere forskjellig med forskjellige grupper. Jeg lærte å snakke på én måte sammen med hvite ungdommer, og på en annen måte sammen med svarte, og jeg ble fort et slags utløp for andres behov.

Mitt første større verk ble gjennomført ved Bronx Academy of Art and Dance. Jeg ønsket her å ære min mor; jeg laget en splittet scene der jeg representerte livet mitt med mannen min på den ene siden og atelieret mitt på den andre. Han støttet alltid min kreativitet. Men selv innenfor dette rommet hadde jeg problemer med det å være en puertorikansk kone og kunstner på samme tid. Det er visse ting du ikke kan si – du selv-sensurerer deg. Jeg jobbet på tidspunkter hvor mannen min sov eller var borte, og hold den kunstneriske praksisen min veldig privat for å være sikker på at den ikke blandet seg inn i det ekteskapelige livet. På grunn av dette falt jeg tilbake på dette identitetsarbeidet. Det stammer fra at jeg forsøkte å finne ut hvem jeg var og hvordan jeg kunne passe inn i en overordnet kultur.

RAA: Jeg kunne tenke meg å spørre hver av dere om spesifikke arbeider hvor som kaster lys over noen av disse temaene. Wanda, dine "utholdenhetsverk" der du gjentatte ganger blir slått av mannlige hender, bærer titlene Until its Quenched og Until it Breaks. Disse gjorde et stort inntrykk på meg da jeg så dem, særlig på grunn av handlingene i seg selv og den synlige rødfargen på ansiktet ditt. Og Ivan, videoen din Que te Vaya Bonito synes jeg er et fantastisk eksempel på inntrykket som "forbudte" følelser kan gi i performance og video.

IM: Que te vaya bonito er min hyllest til meksikanere. Da jeg ble med i El Museos Bienal var første gang verket mitt kom til å bli lest i en latinamerikansk kulturell kontekst. Verket var kulminasjonen av to prosjekter, Untitled (I’m just trying to show you/K-12), som bare var ment å stilles ut i non-profit-museer og utstillingsrom der ungdommer hadde tilgang til verkene. Dette handlet om å gi et forestillingsrom til unge mennesker om homofil intimitet, men som ikke var hyperseksuelt. Det handlet rett og slett om to mennesker som var intime med hverandre, ikke nødvendigvis om sex. Vi danser slow, koser og kliner med en fyr, handlinger som ofte blir sensurert i populærkulturen. I den samme serien er det også andre handlinger som typisk blir sensurert, som der hvor noen står og suger for å lage sugemerker på halsen min, eller Tres veces, der jeg tar imot blow jobs fra tre forskjellige menn, et verk som er basert på  sang av Paquita la del Barrio, Tres veces te engañé. Gestene i video-performancen handler om både søt intimitet og om å se på de smertefulle sidene ved det å være i et forhold. I Que te vaya bonito drikker jeg en hel flaske tequila mens en sang av Chavela Vargas som handler om å slå opp blir spilt, og der jeg bryter ut i gråt. Verket tar opp ideen om at menn, i latinokulturen, ikke skal ha lov til å gråte eller vise følelser. De har derimot lov – og er til og med oppfordret – til å være sint, fordi dette er macho, men når det gjelder følsomhet i betydningen sorg, har de aldri lov til å gråte, for dette anses som en feminin handling som.

Min praksis er veldig enkel hvis man tenker på hva jeg faktisk gjør – drikker en flaske tequila og får en venn til å holde rundt med, for eksempel – men innen den gestuelle enkelheten er den til gjengjeld veldig komplisert. De fleste har et familiemedlem med rusproblemer og kan identifisere seg med denne drikkehandlingen, fulgt av sorg. Verkets kjerne handler om å skape dialog, dialoger som er vanskelige for folk å ha fordi de dreier seg om tema som er undertrykte eller forbudte, til tross for at de er så viktige. Jeg har alltid ønsket å lage verk som var ærlige og enkle. Kunsten er en vei som kan ta deg med til alle slags steder. Da jeg vokste opp følte jeg alltid at kunst handlet om privilegier, det var en luksus, noe som var veldig utenfor min verden. Men jeg ble også veldig påvirket av Felix Gonzalez Torres og denne ideen om å gi noe.

WRO: Da jeg begynte på høyere studier unngikk jeg de mest smertefulle tingene. Professoren min, Emma Amos, sa: “you need to stop fucking around and be in front of a camera or on stage.” Hun introduserte meg til et verk av Anna Deavere Smith instruerte meg i hvordan jeg kunne mime alle de mørke delene av livet mitt. Jeg begynte å lage gester for å kunne se på meg selv på en annen måte enn i den urbane, projiserte versjonen av meg. Jeg begynte å lage videoer og laget samlivsbruddsanger om meg selv. Jeg laget også en gråtevideo. Da ble også kulturelle identifikasjonspunkter viktig. Jeg sang slike mainstream-amerikanske sanger om å gjøre det slutt, men tenkte også på hvor mye kulturell betydning det knyttes til bredden av nesen min eller hårkrøllene mine. Jeg ble mye mindre interessert i å undersøke mannlige standarder for høyverdig kunst enn i menneskenaturens råhet. Tekstene The Maria Paradox, som handler om latina-identitet og Reviving Ophelia, om ungdomstiden, ble helt avgjørende for min praksis. Jeg er virkelig interessert i hvorfor vi modifiserer oppførselen vår i forhold til sosiale forventninger. Den jeg ønsket å være stred mot så mange av bildene av det som var forventet av meg som en puertorikansk kvinne fra Bronx. Jeg ble tvunget til å forhandle mellom mitt ekteskapelige liv og min kunstkarriære på en måte jeg ikke hadde forventet. Jeg innså at alle de vellykkede kvinnelige kunstnerne jeg kjente var single. På grunn av dette begynte utholdenhetstemaet og ideen om å være på ett sted, samme hvor vanskelig der er, å bli en fast ingrediens i mine arbeider. Da jeg laget de to utholdenhets-videoene der jeg blir slått gjentatte ganger, ønsket å jeg å se hvor mye jeg kunne holde ut. Jeg ønsket å vise frem fysisk og visuelt hvor mye dritt jeg var villig til å ta imot fra menn. Jeg visste at dette ville være vanskelige verk å lage. Det var til og med vanskelig å få noen til å lage video-performancen sammen med meg. Vold mot kvinner er et så tabubelagt tema, det er sosialt uakseptabelt, men diskuteres likevel ikke på en virkelighetsnær måte. Familien min greide ikke å se på videoene.

Ivan, du nevnte at vi har et fellesskap i smerten. Jeg synes det er både en veldig hensiktsmessig og ærlig ting å si. Etter å ha overlevt vold i hjemmet vet jeg at dette handler om smertesykluser og om de tingene som folk ikke ønsker å snakke om, om det faktum av kvinner underkaster seg menn, uten å ville anerkjenne det. Vi spiller alle vår del i dette. Verket mitt der jeg tar i bruk søppel handler om dette i den forstand at det synliggjør den emosjonelle bagasjen som vi lesser over på andre. Dette verket ble kraftfullt fordi jeg ikke bare ba folk om å komme med avfallet sitt til meg, men også bokstavelig talt om å dumpe det på meg. Denne symbolske handlingen avspeiler et helt paradigme for menneskelig oppførsel.

RAA: Ivan, har verkene dine noen gang blitt sensurert på grunn av din måte å utforske visse tema på? Hvordan tar du for deg problemene rundt sensur av transseksuelle i verkene dine?

IM: Arbeidene mine har blitt sensurert tre ganger. I 2003, under DL- (Down Low-) utstillingen ved Longwood Art Gallery i Bronx, ble verket Untitled/I’m just trying to show you, hvor jeg klinte med en annen fyr, sensurert. I denne utstillingen var det Luna Ortiz’ og mine egne verk som ble sensurert mens skolen tok i bruk lokalene, og da de ble bedømt som upassende. I Queens ble jeg inkludert i en utstilling med et verk som het There but for the grace of God go I, der jeg forandret rommet til et HIV-testsenter. Like før utstillingsåpningen mottok jeg en e-post fra kuratoren som oppgav at direktøren følte at verket var upassende og at de ikke kunne stille det ut. Deretter kom det en kjede med e-poster og jeg ble anklaget for å gjemme meg bak sosiale tema og for å lage verk som ikke hadde noe innhold utover disse temaene. I virkeligheten mener jeg vi her snakker om fobier mot AIDS og om hvordan HIV blir stigmatisert og misforstått. Noe lignende skjedde ved Longwood i Bronx der en sikkerhetsvakt stengte av verket fordi han følte at prosjektet var en trussel mot publikumssikkerheten. Språket man bruker handler alltid om hvilke steder det er passende eller ikke å snakke om AIDS. Hvordan kan et kunstprosjekt være upassende for et gallerirom. Selv ved El Museo del Barrio ble verket behandlet som et offentlig program, ikke som et kunstprosjekt. Det som verket i realiteten gjør er å tvinge frem en diskusjon av disse aspektene, og det tvinger frem kommunikasjon mellom folk. Jeg liker å slå sammen og stille ut disse tingene og at verkene mine tvinger folk til dette.

RAA: Wanda, da du skapte karakteren din Chuleta, spilte både parodi og ironi en viktig rolle. Jeg føler at du gjennom denne karakteren er i stand til å avdekke mange skjulte sannheter. Fortell oss litt om de offentlige reaksjonene mot Chuleta og om ønsket om å fortie stemmen hennes fordi den ikke passet inn i et visst syn på det som var "passende".

WRO: For meg kom den negative reaksjonen da jeg la ut videoene på nettet, et sted der det ikke var ventet å se dem og hvor publikum ikke kunne forberede seg, publikummere som ikke var museumbesøkende og som ikke så på verkene som kunst. Folk skrev ofte slike ting som “dumb bitch” eller “get a fucking education,” til slutt måtte jeg skru av kommentarfeltet på YouTube. Min interesse for denne sorte humoren kommer fra at jeg studerte komedie på college, samt farse og satire, der du virkelig kan komme nært innpå et sensitivt tema ved å bruke komedie. Ideen er å skape skikkelige vanskeligheter med å trekke en klar konklusjon, og jo mer tåkelagt verket blir, jo bedre. Folk blir virkelig sinte og fiendtlige og skriver hatmail om denne oppdiktede karakteren som om hun var virkelig. For meg handler sensur-problemet om at dette verket blir fullstendig forbigått i konversasjoner om den typen arbeider jeg lager. Jeg har også offentlig kommentert at grunnen til denne bevisste omgåelsen av verket fra diskusjonene rundt verkene mine, er at jeg ikke blir ansett som "svart nok".

IM: Kanskje dette problemet dreier seg om det å være "latino", og at dette er noe som oppfattes som for komplisert fordi det er sammensatt av så mange nasjonale identiteter. Og USA er i grunn og bunn et svart–hvit-tenkende land. Latinoer og asiater er usynlige.

RAA: Jeg tror også at denne usynligheten har påvirket både praksisen i mainstream-kulturinstitusjoner og i akademia, slik Wanda har påpekt. Mens det ikke er vanskelig å navngi ganske mange stjerner i samtidskunstverdenen fra ulike etniske grupper, er dette nesten umulig når det gjelder latino-kunstnere. Selv om området for latinamerikansk kunst og kunsthistorie har utviklet seg stort i løpet av de siste 40 årene, er latinokunst-historien i USA fortsatt i ferd med å bli skrevet, noe som viser seg i samler- og utstillingspraksis, akademiske studier og utviklingen av et eget historie-fagfelt for USA-basert latinokunst. Særlig gjelder dette innen performance-kunst.

Rocío Aranda-Alvarado er kurator ved El Museo del Barrio hvor hun jobber med en utstilling som utforsker afrikanske innslag i latino-samtidskunst. Hun organiserte nylig LA BIENAL 2013, El Museos bienniale for nyutsprungne kunstnere, og dessuten den permanente utstillingen for 2013-14. Hennes kuratoriske arbeid og forskning fokuserer på moderne kunst og samtidskunst i Amerika. Hun var tidligere kurator ved  Jersey City Museum, hvor hun organiserte større retrospektive utstillinger av verkene til Chakaia Booker (2004) og Raphael Montañez Ortiz (2006) og gruppeutstillinger med forskjellige tema inkludert Tropicalisms: Subversions of Paradise (2006), The Superfly Effect (2004), og The Feminine Mystique (2007). Aranda-Alvarado underviser også ved City College of New York. Artiklene hennes har blitt trykt i diverse publikasjoner og magasiner, som kataloger for Museum of Modern Art og National Gallery, Nka: Journal of Contemporary African Art, Art Nexus, Review, the journal of the Americas Society, NYFA Quarterly, Small Axe, BOMB og American Art.