6. juli, 2014
Sensur og konspirasjonsteori i Kina
Skrevet av William Aitchison
Da jeg første gang besøkte Kina i 1997 var det langt mellom hver vestlige besøkende, og jeg var henvist til spesielle hoteller hvor soldater og representanter for kommunistpartiet kunne holde et årvåkent øye med meg. Den gang ville jeg aldri ha forutsett at jeg skulle bli invitert til å komme tilbake igjen 12 år senere i 2009 til en kunst-residency under temaet kinesiske konspirasjonsteorier – men nettopp dette var det som hendte. Det er åpenbart at noe svært signifikant må ha skjedd i løpet av de tolv årene for at dette skulle kunne skje.
Researchen som jeg ønsket å gjøre stammet fra en performance-forelesning som jeg på den tiden holdt på å forberede, og som forsøkte å danne et overblikk over konspirasjonsteorier i verden etter 9/11. Med utgangspunkt i Nietzsces kritikk av falsk kausalitet hadde jeg konstruert et sirlig og komplekst nettverk av forklaringer som strakte seg via kunst, politikk og mega-evenementer slik som den stadig mer omtalte end of the world i 2012. Basert i London som jeg var, ble jeg også strengt nødt til å ta for meg Olympiaden, men følte likevel at temaet og materialet overskred det språklig partiske utgangspunktet mitt. Nettopp av den grunn bestemte jeg meg for å dra til Beijng for å forstå bedre hva London hadde i vente i sin nære fremtid, og for å se forskjellene mellom konspirasjonene som florerte i den kinesisk-talende verden sammenlignet med den engelsktalende.
Researchen i Beijing ble gjennomført på en residency hos den belgiske organisasjonen Institute for Provocation, og jeg hadde uunnværlig hjelp av å ha en oversetter ved min side gjennom hele oppholdet. Som forventet manglet det ikke på konspirasjoner: I dette samfunnet var tilliten til politikere tilsynelatende eksepsjonelt lav som følge av en rekke graverende skandaler slik som den mye omtalte forringelsen av babymelk som førte til en rekke dødsfall. Dette var bare én av en rekke skandaler som avdekket at det var makten snarere enn lovverket som hersket. Kombinert med en stadig mer mobil og utdannet befolkning som nå strømmet til internett, skapte dette et perfekt klima for oppblomstringen av konspirasjonsteorier. Men som jeg senere vil vise, var ikke disse konspirasjonsteoriene bare rettet mot regjeringen, og det var heller ikke en overvekt av denne typen; mer enn noe annet dreide det seg om en konspirasjonsdiskurs, samt en diskurs rundt det relaterte fenomenet overtro, som nå gjennomtrengte alle livssfærer.
Mine olympiske undersøkelser avdekket en svært interessant måte som overtro og konspirasjon møttes på, i form av de fire kinesiske maskotene eller fuwaene, som de ble kalt. Det sirkulerte en historie i kinesiske sosiale media i 2007 om at fuwaene var pålagt en forbannelse og at dette forutsa forskjellige katastrofer som skulle skje i Kina det samme året. En av fuwaene, ble det sagt, representerte en større togulykke, en annen protestene som den olympiske ilden møtte rundt om i verden, en tredje en større flom i det sørlige Kina og den fjerde, jordskjelvet i Sichuan. I første omgang hørtes dette ut som et produkt av en overaktiv fantasi, men straks jeg hadde blitt innprentet det offisielle olympiske budskapet endret fuwaens betydning seg. Katastrofeteoriene viste seg nemlig også å være den eneste mulige formen for motstand mot det mektige, statssponsede budskapet om Kinas modernitet. Så populære var disse teoriene at det kom til et punkt hvor det oppstod et stort opprop på internett om å forby fuwaene som maskoter. Naturligvis ble dette ignorert, og deretter ble enhver henvisning til dette oppropet på internett aktivt undertrykt av statens hær av cyber-sensorer.
Jeg begynte selv å besøke spåmenn som jeg spurte ut om deres metoder og fikk dem til å gjøre forutsigelser for meg. For eksempel dro jeg til en Qi Gong-mester som benyttet noen særdeles esoteriske teknikker, der han blant annet tok i bruk navnene til vitenskapsmennene som skapte atombomben, I Ching, numerologi, den Kinesiske kalenderen og de fire naturelementene for å kunne forutsi slike ting som jordskjelvet i Sichuan, AIDS og 9/11. I all hovedsak benyttet han det samme materialet som vestlige konspirasjonsteorier, men anvendte lokale kinesiske metoder for å kunne gi alternative forklaringer. Noe av det mest påfallende var at denne spåmannen var blitt en riktig selebritet som gjorde spådommer for forretningsmenn, høyerestående medlemmer av kommunistpartiet og skuespillere, ja han var til og med etterspurt for å bidra med filmmanuskripter, så mainstream hadde ideene hans blitt. 40 år tidligere ville han ha blitt rettslig forfulgt for sin praksis, men i dag var han åpenbart på kraftig stigende kurs.
Nå begynte jeg å se dette i lys av statsideologien og hvordan kommunistpartiet, mens det offisielt var rasjonalistisk orientert og en motstander av overtro, i økende grad hadde kommet til å omfavne det som en integrert del av den kinesiske kultuen, ettersom partiet også har som mål å promotere en spesifikt kinesisk identitet. Dermed var det heller ingen overraskelse at Olympiaden ble programmert til å åpne kl. 8.08 om kvelden den 8/8/2008, ettersom 8 er lykketallet i Kina. Årsakene til denne omfavnelsen av tradisjonell kinesisk kultur er komplekse og kan synes å handle om en tilbakevendende nasjonalisme, og mens jeg ikke direkte tok for meg disse årsakene i min performance, utnyttet jeg nettopp dette flertydige rommet hvor partiet ønsker overtroen velkommen, samtidig som overtroen potensielt kan tjene som et indirekte forum for kritikk. Forklaringer basert på overtro er nødvendigvis indirekte, og kan dermed oppnå åpenlys popularitet, for i motsetning konspirasjonsteorier som antyder at noen i hemmelighet får ting til å skje, så hevder overtroen at noe er ansvarlig for hendelsene. Ved å fjerne den aktøren er det fortsatt mulig å diskutere fenomenet, men man unngår den potensielt farlige situasjonen som kan oppstå idet man stiller myndighetene til ansvar for hendelser.
Idet jeg begynte å forstå både konspirasjonsteorienes og overtroens ansikter bedre, ble jeg også i økende grad bevisst på at jeg selv måtte finne strategier for å presentere dette materialet i Kina, og begynte å sette meg inn i sensurmekanismene for at jeg skulle være bedre rustet til å jobbe innenfor deres rammer, og samtidig omgå dem. Dette var en ny utfordring. Mens jeg ikke er vant til å jobbe med slike restriksjoner i Europa, og samtidig som jeg aldri ville finne på å støtte dem i mitt eget samfunn, må jeg likevel innrømme at de, fra et kunstnerisk ståsted, bidro med en spenning som viste seg svært nyttig for den kreative prosessen. Jeg bet meg for eksempel merke i at China Radio International kjørte en historie om et handelsskip som ble angrepet av somaliske pirater utenfor kysten av Afrika og som ble reddet av en større stim av delfiner som reiste seg opp fra havet og blokkerte piratenes speedbåter. Så usannsynlig som historien var, ble den illustrert med fotografier av delfinene, ikke bare sett fra det kinesiske skipets synspunkt, men også fra piratenes eget. Dermed dannet jeg min egen forklaring på historien, nemlig at piratene faktisk samarbeidet med den kinesiske regjeringen ved å frigi bilder til den statlige nyhetskanalen som en advarsel til andre pirater om at delfinene var på kinesernes side. Dette var selvsagt idiotiske påstander, men likevel et argument som ikke var direkte konfronterende og som likevel kunne synliggjøre hullene i den offisielle historien tilstrekkelig.
Jeg holdt mine performancer i Kina ved Open Performance Art Festival (Beijing) og Chinese European Art Centre (Xiamen), og i disse presentasjonene ønsket jeg å gjøre den konspiratiriske atmosfæren levende til stede i selve evenementet. Ettersom flertallet av tilskuerne kun hadde en begrenset forståelse av engelsk, ble det produsert en kinesisk tekst som ble vist ved siden av meg mens jeg snakket. Det opprinnelige engelske foredraget ble organisert som kapitler ved hjelp av rammeord som "velkjent" og "feilaktig". Disse rammeordene ble oversatt til en rekke alternative kinesiske ord ved hjelp av google, og deretter automatisk oversatt tilbake til engelsk, noe som dannet et helt nett av betydninger som ble fordelt rundt det opprinnelige begrepet, som noen ganger avvek sterkt fra det eller innebar kinesiske idiomer. Et sammendrag av hvert kapittel i foredraget ble deretter skrevet på engelsk, og alle disse avvikende ordene og idiomene ble flettet inn i løpet av denne teksten, noe som synliggjorde forskjellene i deres betydninger og kontekster. Denne teksten, som til tider så ut til å argumentere imot meg, ble deretter profesjonelt oversatt tilbake til kinesisk og projisert ved siden av foredraget.
Noe av intensjonen med på denne måten å situere performancen innimellom to språk, var å tydeliggjøre den rollen som språket har i konstruksjonen av mening. For det første med tanke på hvordan ordene aldri kan oversettes tilfredsstillende presist, men snarere danner nettverk av analoge betydninger som hører hjemme under svært forskjellige grammatiske regelverk og brukes innen svært ulike intellektuelle tradisjoner. For det andre med tanke på hvordan språket danner inn-grupper og ut-grupper. Foredraget var allerede en overlast med informasjon i sitt eget språk, og det var fullstendig umulig å følge med i detaljene i to språk samtidig. For det tredje. med tanke på hvordan den kinesiske teksten var sterkt preget av varsomhet, noe som gav et klart inntrykk av at de respektive engelske og kinesiske holdningene til de forskjellige konspirasjonene her var blitt språklig modifisert og iscenesatt. Dette var en nødvendig forholdsregel ettersom dokumenter lett lar seg reprodusere på en måte som ikke gjelder live-performancer, og jeg var nødt til å forsikre meg om at den kinesiske teksten, når den ble lest i sin egen rett, var politisk trygg nok til at ingen av de som var involvert i produksjonen ville få problemer, samt for at jeg selv skulle få mulighet til å komme tilbake til Kina.
Jeg syntes hele opplevelsen med å arbeide innen disse restriksjonene var høyst stimulerende, og at det ikke nødvendigvis gikk på bekostning av kunsten heller. Sensur medfører at visse symboler får langt større makt enn de ellers ville ha fått, rett og slett fordi de er "sensitive" – slik som et bilde jeg brukte, der George W. Bush sitter ved siden av Dalai Lama. Ved å vise bildet av disse to og deretter ironisk gjenta kinesiske medias fordømmelse av dem, men innen en kontekst der Maya-kalenderen og året 2012 ble diskutert, kunne den offisielle diskursen opprettholdes samtidig som den ble slått sammen med noen rimelig ville ideer. Til tross for dette, gav bildet fortsatt et betydelig inntrykk og det bredte seg straks en gjenkjennelsesreaksjon som gav performancen enda større vekt.
Da jeg returnerte til Europa forsvant restriksjonene og i kunsten var plutselig alt lov igjen. Den britiske situasjonen kunne til gjengjeld beskrives som at "du har lov til å si alt du ønsker, så lenge ingen hører på deg". Jeg måtte jo sammenligne dette med Kina og innrømme at den offentlige opinionen også i mitt eget land var bevisst formet av den sittende regjeringen, for eksempel med hensyn til krigene i Irak og Afghanistan eller promoteringen av Olympiaden. Forskjellen, slik jeg opplevde det, var at dette ikke ble gjort gjennom sensur, men snarere gjennom effektiv PR, store budsjetter og lettere regulerte media. Mens dette nok er en noe mindre beklagelig mekanisme så er den likevel nokså effektiv, ved at enkelte standpunkter blir tungt promotert mens andre blir effektivt marginalisert. Jeg kan bare anta at også kinesiske autoriteter sakte, men sikkert vil lære å utnytte moderne PR mer effektivt for å forme den offentlige opinionen. Enn så lenge vil Kina fortsatt være et fruktbart land for konspirasjonsteorier, overtro og kodede former for kunst.
William Aitchison er kunstnerisk leder for Bill Aitchison Company og forsker ved Birkbeck College. Han mottok PhD-graden i 2007 ved Goldsmiths College for sin forskning på performancekunst og performerrollen.
