10. desember, 2011
Intervju med Övgü Gökçe, Prosjektkoordinator
ved Diyarbakır Arts Center
Paal Bøe: Jeg har hørt at kulturscenen endret seg radikalt i Diyarbakır etter at DEHAP kom til makten 1999. Dette var første gang et politisk parti som representerte den kurdiske motstandsbevegelsen overtok en statsinstitusjon som ga lokalt styre. Og, at dette åpnet for en rekke kulturprosjekter som en del av å gi en ny status til kulturarven, og en ny definisjon av tilhørighet og dekolonisering i byen som var umulig før dette. Etter det jeg forstår startet dere i 2002, ikke sant?
Övgü Gökçe: Ja, og historien til Diyarbakır Sanat Merkezi (DSM) er veldig interessant. For å gi deg et generelt overblikk, er DSM en grein av Anadolu Kültür (AK), det finnes kun en forgreining, og den er i Diyarbakır for øyeblikket. Anadolu Kültür er en organisasjon som ble startet i 2002 i Istanbul, og fortsatt er basert der, og som begynte med kunst- og kulturprosjekter i hele Anatolia i den hensikt å ikke bare bringe kunstlivet – den nasjonale og internasjonale kunstscenen – inn i en rekke byer, men også hjelpe til med å oppdage de lokale kunstneriske og kulturelle bestrebelsene og potentialene i disse byene og finne en måte å bygge broer mellom disse byene og andre deler av Tyrkia, og også den internasjonale kunstscenen.
Senterets historie – nåværende praksiser og utfordringer
ÖG: Det er veldig interessant at AK kom til Diyarbakır bare måneder etter at det ble etablert og da byen fortsatt befant seg i ekstraordinære omstendigheter med mer intens militær tilstedeværelse, og det var sannsynligvis det første og eneste kunst- og kultursenteret som ble etablert i Diyarbakır utenfra. Dette at det kom utenfra er viktig, for på grunn av de 30 årene med væpnet konflikt har man vært veldig defensiv med hensyn til enhver tilnærming utenfra, på vegne av den lokale, opprinnelige identiteten til Diyarbakır, så du ser, det var en slags mistro til å begynne med overfor DSM, men de første årene var veldig produktive for senteret. Det var så mange forfattermøter, paneldebatter, utstillinger, filmvisninger, lokale avdelinger av nasjonale filmfestivaler, som den feministiske filmfestivalen, eller andre ting som den internajonale litteraturbasen. Og man hadde også en rekke workshops og seminarer i litteratur, samtidskunst og særlig film, i løpet av de første årene. Mange folk som for tiden jobber i kunstlivet sier at DSM var omtrent deres første utdanningssted. Så det var et møtepunkt, og i noen tilfeller et opplæringssted, men også et sted for utveksling og brobygging hvor kunst herfra og kunstnere herfra kunne presentere sine arbeider i Diyarbakır, men også andre steder, og bringe inn virkelig gode kunstneriske aktiviteter. Mange folk, ikke bare kunstnere, men også folk som er interesserte i sosiale og kulturelle spørsmål fant veien til DSM.
PB: Jeg leste nylig en tekst av Zeynep Gambetti,[i] som siterer en annen forfatter, Ayşe Gül Altõnay, som også beskriver utviklingen av DSM. Hun sier at deres opprinnelige mål var å oppheve de typiske kategoriene som skiller folk fra hverandre, “oss-dere”-perspektiver, og ideer om kulturelle andre. En grunnidé, sier hun, var å vektlegge “oss alle” i stedet. Vil du si at denne typen kosmopolitanisme, eller dette perspektivet, var en utfordring for lokalbefolkningen med tanke på hvordan de betraktet kurdisk identitet og tilhørighet som et kulturelt prosjekt?
ÖG: Noen ganger ja, andre ganger nei, i den forstand at jeg anser hovedaktørene i den kurdiske bevegelsen, i hvert fall noen av dem, som veldig åpne overfor ideen om kosmopolitanisme. Det samme gjelder for øvrig den kurdiske politiske bevegelsen. Den kurdiske kulturbevegelsen er på mange måter et speil eller et refleksivt område for den kurdiske politiske bevegelsen, fordi den kurdiske politiske bevegelsen og dens premisser også forandrer seg med konjunkturer, så noen ganger er den veldig åpen for ideen om en mer universalistisk, mer solidaritetsbasert og mer relasjonell kultur. På den andre siden opplever vi vår egen nødvendighet som en funksjon av kompetansen vi kan bidra med på visse områder, spesielt med tanke på den internasjonale scenen, ettersom alt her i stor grad er lokalt basert, fordi det er slik prioriteringene er formet. Så i den forstand opplever jeg en åpenhet mot den typen universalisme.
PB: Det er kanskje en måte å løfte frem kurdisk identitet innenfor en diskurs som ikke er determinert av den tyrkiske konteksten, diskursen om den andre, kanskje det er poenget med å være internasjonal, å ha et internasjonalt perspektiv, å se den identiteten som en del av en global arv?
ÖG: Ja. Og dessuten tror jeg, både personlig og for institusjonens del, at det er viktig å understreke at den kurdiske erfaringen ikke er unik. Jeg mener, den er unik i og for seg, men det finnes så mange erfaringer som er lignende over hele verden, og som kommer til uttrykk gjennom kunst og kultur, og jeg finner det veldig verdifullt å skape oppmerksomhet rundt disse andre erfaringene, og som bare kan få den kurdiske erfaringen til å føles bedre i betydningen at vi ikke er alene. Men selvfølgelig, fordi vi er et folk, og som en bevegelse som er under konstant press og tvang, er dette et poeng som ofte blir neglisjert. Fordi hverdagsprioriteringer, og hverdagspolitikken alltid hever seg over en idealistisk tilnærming. Så DSMs utfordring tror jeg handler om å gå gjennom politisk og kulturell forandring konstant, i en situasjon med ekstrem undertrykkelse, og å prøve å opprettholde en balansert kulturpolitikk og et kulturelt ståsted i byen, mens man skaper brobygging med både lokale og eksterne aktører. Det er noen praktiske aspekter ved denne utfordringen, som går ut på at situasjonen er så uforutsigbar. Jeg mener, du kan bestemme deg for et samarbeidsprosjekt, og plutselig blir det avlyst, på grunn av plutselig politisk uro. For eksempel når guerilla-begravelser kommer til byen, noe jeg har vært vitne til flere ganger, er det en omfattende politisk sorg proklamert og fulgt opp over hele byen, som betyr at alle institusjoner blir stengt. Du kan ikke forutse noe slikt. Eller det kan være gatekamper med politiet etter aktuelle politiske hendelser. Også fordi kulturinstitusjonene som jobber her er mer NGOer enn kunst- og kulturinstitusjoner, er prioriteringene deres mer basert på menneskerettigheter og umiddelbar hjelp. Derfor kommer du også til et punkt hvor du stiller spørsmål ved din egen tilstedeværelse, det er en del av utfordringen med å være her, fordi det er veldig umiddelbare problemer her.
PB: Hvordan forholder dere dere til dette? Jeg mener, dere har levd under dette presset i lang tid og har åpenbart fått en god del erfaring. Jeg syns dette er ekstremt interessant og det beviser sannsynligvis hvorfor det burde være et slikt kunstsenter som deres. Hvordan prøver dere å lage nye strategier for å forutse eller på en måte gripe inn i disse situasjonene som oppstår? Har dere en måte å reagere på dette?
ÖG: Jeg tror at den beste måten, i hvert fall føler jeg at den beste måten å hanskes med dette er gjennom kommunikasjon. Når du trenger å bestemme noe, kan du bringe inn en utstilling, du kan skrive et prosjekt og prøve å finne lokale samarbeidspartnere for det, og du kan ha en aktivitet planlagt til neste dag, og neste dag kan alle aktiviteter bli kansellert i hele byen. Så hva gjør du da? Med hensyn til alle disse spørsmålene tenker jeg at den beste løsningen er å gå ut og snakke med folk, snakke med institusjoner, snakke med folk som kan være i samme situasjon som deg, snakke med folk som er i en mer politisk radikal posisjon eller i en mindre politisk posisjon enn deg – bare dele; dele dine ideer, dele din tvil, dele dine spørsmål. Jeg mener, jeg tror den beste måten å overleve under slike betingelser er gjennom solidaritet, og jeg tror at selv om folk og institusjoner kan ha motvilje eller reservasjoner overfor andre folk og institusjoner, på grunn av hendelser som skjedde i fortiden men kanskje ikke er så relevante i dag, så er solidaritet fortsatt mulig. Du vet at enkelte problemer tar det tid å forandre, og for at situasjonen skal komme seg igjen. Selv om det finnes slike reservasjoner mellom institusjoner, er menneskelige relasjoner, en-til-en, personlige forhold høyt verdsatt i denne byen. Kanskje ville ikke denne typen kommunikasjonsmetoder ha fungert i en by som Istanbul, men på et personlig nivå kan folk utvikle tillit til hverandre gjennom interaksjon i hverdagen. Jeg tror dette også gjelder institusjons-aspektet. DSM endret sin posisjon eller metodologi i 2011 da jeg kom for å jobbe her; senteret gikk gjennom en reorganiseringsprosess der det ble gjort om til et prosjektkontor, som planlegger langtidsprosjekter og dyperegående samarbeidsprosjekter i byen. Så i stedet for å presentere deg selv som sentrum for arbeidet ditt, åpner du deg både som person og som institusjon og prøver å utvikle ideer i respons på og konversasjon med andre.
Don’t Tell Us Fairytales – forestillinger med kvinner i Diyarbakır og Trabzon
PB: Dette minner meg om deres pågående prosjekt, Don’t tell us fairy tales, forestillinger med kvinner i Diyarbakır/ Trabzon. For å plukke opp tråden fra det tidligere spørsmålet om hvordan kunsten kan brukes under så vanskelige omstendigheter – for å skape solidaritet og en opplevelse av kontinuitet og tilhørighet; kulturell fornyelse kanskje, og en fleksibel, interaktiv atmosfære – kunne du fortelle meg litt om dette prosjektet?
ÖG: Jeg synes dette prosjektet er et veldig godt eksempel på hvordan du kan reagere på plutselige hendelser under disse konjunkturene. Det som faktisk skjedde i dette prosjektet var at det måtte forandres og for øyeblikket har det ikke blitt implementert slik det ble planlagt. Opprinnelig var det skissert av en skuespiller som jobber på statsteateret i Trabzon, i samarbeid med Anadolu Kültür. Den opprinnelige ideen var å ha to grupper med kvinner i begge byer, som var fullstendige amatører, og som ble kontaktet av kvinneorganisasjoner. Så skulle vi ha parallelle dramaworkshops for senere å kombinere disse to gruppene, og sette opp et virkelig enkelt og naivt teaterstykke sammen i Diyarbakır.
PB: Var det et skrevet stykke før dere satte det ut i livet?
ÖG: Ja, det var et ferdig stykke, veldig naivt, og hele ideen handler om kvinner som snakker ut, og setter ord på sin misnøye med hvordan eventyr er skrevet, de reiser seg på en måte og sier nei til rollene som er tilskrevet kvinner i eventyr – prinsesse, Snøhvit osv., alle de mannsdominerte diskursene i eventyrene. Og selvsagt, det å bringe sammen kvinner fra Trabzon og Diyarbakır – og særlig for folk i Svartehavs-området, hvor noen har store fordommer mot kurdere og folk fra den Sørøstlige regionen – ville synliggjøre likheter i erfaringen av å være kvinne. For det å være kvinne er en felles erfaring, enten det er i Svartehavet eller i Sørøst, det spiller ingen rolle; begge steder blir de på en rekke måter undertrykt av menn, osv. Så det var en veldig naiv ide.
PB: Et ironisk stykke på den måten?
ÖG: Ja, og poenget var at de kunne berquot;times new roman mce_style=øre hverandres situasjon og innse sine felles problemer, sine felles bekymringer, og det var lokale representanter i kvinneorganisasjonene i begge byer som skulle kontakte disse amatørene mht. disse dramaworkshopene. Så det var den opprinnelige planen – vi ønsket å jobbe med kvinneorganisasjoner. Imidlertid økte de politiske spenningene enormt etter valget i juni. Prosjektet ble finansiert av Sveriges Generalkonsul, men i løpet av sommeren sa Trabzon-gruppen at de ikke kunne bli med på prosjektet i Diyarbakir, på grunn av de politiske spenningene.
PB: Hva var grunnen til dette? Hvilke spenninger snakker du om?
ÖG: Fordi guerillastyrkene og militæret begynte å krige med hverandre og regjeringens politiske holdning ble mer og mer aggressiv. Jo flere tyrkiske soldater som døde, jo mer ble tyrkiske nasjonalistgrupper oppildnet. I mange aspekter er det en virkelig, veldig sterk nasjonalistisk sensitivitet i noen av Svartehavsbyene, og dermed ønsket de ikke å ta del i dette fordi de mente at det sannsynligvis ville skape problemer for dem i deres egen by, i deres ståsted.
PB: Det ville være et dårlig stempel for dem?
ÖG: Ja, og dette er ikke noe nytt, på en måte var vi ikke spesielt overrasket fordi vi allerede kjente til en rekke lignende historier om ting som har skjært seg i forsøk på samarbeid mellom disse kommunene, Diyarbakır og Rize, Trabzon... Det ble lagt samarbeidsplaner mellom disse kommunene i løpet av de siste årene, men alle sammen ble avlyst på grunn av baktanker fra kommunene i byene ved Svartehavet, det fins minst to-tre eksempler på dette.
PB: Hva skjedde med deres prosjekt da?
ÖG: Selvfølgelig ønsket vi ikke å avlyse dette prosjektet, for spesielt i Diyarbakır finnes det mange kvinneorganisasjoner, og kvinnebevegelser er veldig sterke her, og alle disse organisasjonene som vi snakket med her var veldig begeistret over å ha dramaworkshop for kvinnelige amatører. For vanligvis er kursene og workshopene de tilbyr slikt som engelsk- og data- og sykurs, ikke sant? Og mest ”kvinneting”. De fleste kvinnene som deltar på disse sentrene kommer fra bortgjemte nabolag og noen av dem har mange barn også, så de har veldig lite tid til å jobbe med disse tingene, og den opprinnelige grunnen vi hadde til å jobbe med kvinneorganisasjoner i begge byene var å oppnå tillit. For disse kvinnene ville aldri finne på å besøke et kunstsenter, for hva er et kunstsenter for dem? Men de kommunale kvinnesentrene har en veldig velfortjent tillit ettersom de tilbyr psykologisk støtte, helsetjenester, støtte for barn, en rekke sosiale mekanismer, så vi ønsket å jobbe med dem delvis fordi folk i Diyarbakır har stor tillit til kommunen. Så det var en god ide, og det ville også være fruktbart for vårt eget samarbeid med kvinneorganisasjonene. I stedet for å jobbe med uavhengige kvinner, ønsket vi å lære om alternative måter vi kunne jobbe med kvinneorganisasjonene. Så alt dette er grunnene til at vi ikke ønsket å avlyse prosjektet. Ideen om å omforme prosjektet kom fra prosjektideens opphavskvinne, Dilek Güven. Hun foreslo og vi ble enige om å opprettholde dramaworkshopene for kvinnelige amatører i Diyarbakır, og ikke avlyse selv om Trabzon-delen ble avlyst, og omforme dramaworkshopen til noe ikke fullstendig amatørmessig, men halvprofesjonelt. De profesjonelle deltakerne skulle være 4-6 skuespillere fra Trabzon, og 4-6 fra Diyarbakır som hadde parallell praksis, og som skulle komme sammen for å sette opp stykket.
Ettersom delen av prosjektet med amatørworkshop ble mindre, kunne vi bare jobbe med en kvinneorganisasjon, og vi startet med 30 kvinner. Vi er nettopp ferdig med vårt fem uker lange dramaworkshop med kvinner i Diyarbakır, som var fantastisk morsomt og spennende, og alle av dem ønsker å ha flere workshops. For meg er det denne delen av prosjektet som er mest spennende. Fordi det er første gang at mange av disse kvinnene sitter foran andre mennesker og kvinner, og blir spurt hva de egentlig bryr seg om, hva de liker, hva de fortjener, hva de drømmer om, og de snakker så åpent og åpenhjertig at de kanskje aldri har hatt muligheten til å gjøre det før. Og i løpet av improvisasjonen under dramaworkshopen var det bare utrolig å være vitne til deres påfunn. Noen av disse kvinnene er tildekt og har fem barn. De kommer innom i bare to timer mens barna er på skolen og mannen deres er på jobb, holder på med litt skuespill og går hjem igjen. Noen av dem er analfabeter. De er fra forskjellige generasjoner – det er en jente på 17-18 år, som er i begynnelsen av alt, som har så mange lidenskaper, og det er en kvinne på 60 år, og det er godt å se at de også kan samarbeide, for du ser, med hensyn til forholdet mellom generasjonene, spesielt i de østlige, føydale, langt mer konservative kulturene, er det kun en måte å kommunisere med de eldre på – men her er de på samme nivå! Så dette er veldig interessant. Dette var en av de tingene vi virkelig ønsket, og vi visste ikke om det ville fungere, men det gjorde det.
PB: Ikke bare er dette kanskje den første gangen de snakker med hverandre, og med noen, om slike temaer, men det handler også om representasjon, ikke sant? Jeg mener, det er også vist til et publikum?
ÖG: Ideelt sett, ja. Men dette var første gang vi gjorde noe slikt, så vi ante virkelig ikke hva som ville komme ut av det, og hvorvidt kvinnene selv ville gå på scenen på et tidspunkt.
PB: Det var derfor dere ønsket å invitere skuespillere for å sette opp stykket, ikke sant, som prosjektets neste del?
ÖG: Akkurat nå går skuespillet og workshopen litt i hver sin retning, men etter Bayram [avslutningsfesten etter Eid al-Adha] vil vi ha et møte hvor vi skal gi dem et lite deltakerdiplom. Og vi ønsker å gjøre det til en uformell samling, vi kommer til å ha med mat, og vi vil drikke te, og diskutere nettopp det at så mange av dem ønsker å lage et teaterstykke, og så skal vi prøve å lage et lite, 15 minutters stykke som vil bli presentert sammen med det andre stykket, det profesjonelle stykket. Jeg er veldig nysgjerrig, jeg vet at noen av de har virkelig lyst til å gjøre det, og vi får se hva som kommer ut av det. Noen av kvinneorganisasjonene vi jobber med sier at dette sannsynligvis er den første dramaworkshopen med bare kvinner i Diyarbakır. Det har vært mange workshops for barn, og også halvprofesjonelle dramagrupper med utspring i universitetene, men dette er den første med folk fra bydelene, og med bare kvinner. Det er veldig nyskapende, og kan utvikle seg. Men vi ønsker virkelig å gi initiativet til dem; hvor mye de skal gjøre og hva.
PB: Dette høres ut som et av de mest suksessfulle prosjektene mht. det å engasjere lokalsamfunnet, slik vi snakket om til å begynne med; hvordan dere gjør dette generelt, også med tanke på å håndtere problemer og hindringer som kommer i tillegg. Har dere andre lignende prosjekter? Jeg vet at dere har en kortfilmfestival i samarbeid med Diyarbakır Cinema Club. Har dere også utstillinger av samtidskunst?
Samtidskunst
ÖG: Samtidskunst var sannsynligvis noe DSM brakte inn, ikke bare i Diyarbakir, men i hele regionen for første gang, i løpet av de siste ti årene. Dette er jo allerede et vanskelig felt med tanke på forholdet til offentligheten osv. Å være en kunstner fra dette området og denne regionen gjør dette minst dobbelt så vanskelig, i den forstand at man projiserer en antatt identitet på disse kunstnerne. Enten blir de kritisert for å lage politisk kunst, eller så forventes de veldig sterkt å lage politisk kunst; dermed legger man restriksjoner for deres kunstneriske utvikling, hvis du skjønner hva jeg mener. Så de må være på vakt for mange ting. Det finnes en del veldig gode samtidskunstnere fra Diyarbakır som har soloutstillinger og gruppeutstillinger i Tyrkia og internasjonalt. Vi jobber med en av dem, Şener Özmen, i pågående møter om samtidskunst med unge kunstnere fra Diyarbakır. Disse møtene hadde som mål å forstå den aktuelle situasjonen til disse kunstnerne som ikke hadde vært produktiv på en stund – deres problemer, deres lesning av samtidskunstens historie i Diyarbakır. Noe vi også planlegger er å utgi en kunstnerkatalog. Det finnes ingen skriftlig informasjon om kurdiske samtidskunstnere, bortsett fra en eller to utstilingskataloger. Vi ønsker å lage en katalog hvor hver enkelt kunstner fra regionen får en plass, noe som vil være veldig verdifullt, siden de vanligvis forsvinner etter å ha bidratt i en eller to utstillinger.
Lîs publishing house
Et annet spennende, fremtidig prosjekt for meg er litteraturdagene om komparativ litteratur, som vi ønsker å organisere i samarbeid med Lîs Publishing House. Lîs er et av de mest respekterte og produktive forlagene som produserer bøker på kurdisk, og det er en uavhengig organisasjon som ble grunnlagt for 6-7 år siden. De fleste folkene ved Lîs er lærere, som rett og slett spleiset pengene sine for å starte dette forlaget, og på så kort tid har de publisert mer enn 100 bøker, romaner og poesi, noen av dem skrevet originalt på kurdisk av kurdiske forfattere, på kurmancî, og noen er verdensklassikere oversatt til kurdisk. De har oversettelser av Edgar Allan Poe, T.S. Elliot, Walt Whitman, de holder på med noe av William Faulkner, Dostoyevsky, og vi ønsker å samarbeide med dem. Det har vært mange litterære arrangementer i regionen, men komparativ litteratur som et eget område er ganske ukjent, og vi ønsker å bringe sammen forskjellige språk, kurdisk, tyrkisk, persisk, arabisk, ved å fokusere på regionen, bringe dem sammen basert på visse tematiske og tekstuelle analyser og presentasjoner. Dette vil også synliggjøre relasjoner mellom nabospråk og land som har lignende fortellinger.
Menneskerettigheter og film
ÖG: Og sist, men ikke minst planlegger vi det største prosjektet som DSM noen sinne har gjort, som er et 15 måneder langt prosjekt om menneskerettigheter og film i Diyarbakır. Det er et slags pilotprosjekt som innebærer kontinuerlig samarbeid og forskjellige stadier i disse 15 månedene. Det siste stadiet er en filmfestival om menneskerettigheter, men før dette har vi samarbeid med alle NGO’ene og institusjoner som jobber i rettighets-bevegelsene, barns rettigheter, kvinnerettigheter, handicappedes rettigheter, LGBT-rettigheter osv. Og vi har aktiviteter i hver av disses ekspertise, som vil involvere samfunnet i visse temaer slik som fattigdom, språkrettigheter, osv. Hovedmotivasjonen bak dette var å inkorporere alternative måter å bruke kunst på i menneskerettighets-aktiviteter. Vi har søkt om støtte til å gjennomføre dette prosjektet.
PB: Vil det fungere tror du? Er film et spesielt godt medium å benytte seg av i Diyarbakır? Er folk veldig interessert i film, slik at det er grunnen til at det er et ideelt forum, eller vil dere kanskje bruke multidisiplinære tilnærminger?
ÖG: Ja, vel, det sentrale mediet er film, men vi kommer også til å bruke andre medier. Vi har fotoutstillinger for eksempel, for hver aktivitet har vi et forskjellig fokus, og jeg tror at det vil virke i den grad vi, igjen, kommuniserer dette bedre med offentligheten, det er interessant å se at mens det i Diyarbakır har vært så mange aktiviteter over de siste årene, så er vi vitne til et slags problem med hensyn til deltakelse og utvikling av publikum. Det er et stort potensial i dette publikumet som faktisk er langt mer kvalifisert enn publikum i Istanbul og i mange byer i Tyrkia, i visse henseende. Folk har en langt mer velfundert intellektuell basis, forankret i byens politiske historie. Du kan finne litterære publikum i denne byen som jeg aldri har møtt i Izmir eller Istanbul. Til gjengjeld er det veldig tilfeldig hvordan de reagerer på arrangementene og organisasjonene. Noen arrangementer er fulle av folk. Men i andre uteblir de bare. Det går veldig i bølger. En av tingene vi virkelig ønsker å gjøre i dette prosjektet er å nå folk gjennom ekspertisen til de samarbeidende institusjonene. For eksempel har DSM mer tilgang til lærerne, forfatterene og kunstnerne i byen, mens disse kvinneorganisasjonene som jeg fortalte deg om har mer tilgang til kvinneaktivister osv. Selvfølgelig er det noen forbindelser mellom dem, men hver institusjon har en prioritetsbasert interaksjon med offentligheten, så det er interessant. Diyarbakır trenger en mer samarbeidende og mer helhetlig tilnærming til publikumsamarbeid, hvis du skjønner. For mange ganger legger du veldig mye arbeid, penger og timing inn i en veldig god aktivitet og så viser det seg at folk bare ikke kommer. Og en annen gang viser du bare en film, og det er lang kø utenfor, og kinosalen blir overfylt – det er virkelig vanskelig å forutsi. Alt i Diyarbakır går i bølger, det finnes ingen måte å gjøre en perfekt forhåndsplan på.
PB: Fordi alle er under press, er det kanskje også lett å se sine egne interesser først. Ens egne prioriteter først, ogquot;timesquot;;quot;;/span så kommer ideen om samarbeid etterpå? Sektorer som åpenbart har mye til felles ser ikke dette så lett, det høres litt slik ut...
ÖG: Noen ganger, ja. Og det er også veldig interessant å se at offentligheten her ikke er spesielt konsistent i tingene de velger også. Noen ganger kommer det negative reaksjoner på populære aktiviteter som kommer utenfra, andre ganger er de virkelig populære. Det finnes ingen enkel måte å definere identitetsformingen i denne byen på. Jeg mener at den generelle tyrkiske identitetskonflikten med tanke på å forene øst og vest på sett og vis gjentar seg her også.
PB: Så det er veldig komplekst da, antar jeg, og det finnes mange identiteter i Diyarbakır også? Jeg mener, spørsmålet om representasjon – vi hører ofte om Diyarbakır som den kurdiske hovedstaden, som det på en måte selvfølgelig er, men den består også av mange grupper som har behov for representasjon. Jobber dere kun med henblikk på kurdisk kultur og kulturarv?
ÖG: Jeg mener at det i Diyarbakır for en organisasjon som oss er viktig å fylle inn tomrommene. DSM har alltid hatt en mengde folk som har møtt hverandre i senteret. Spesielt folk i filmklubben. Uavhengige folk og studenter som møtes på DSM. På den ene siden har de stor sympati og identifiserer seg med den kurdiske politiske bevegelsen i den forstand at de vet at den representerer dem, men på den andre siden føler de seg noen ganger litt presset av denne kurdiske makten i den forstand at den begrenser dem, deres identitet, idet de ønsker å være åpne for andre muligheter. For eksempel, for å være mer konkret – noen av filmskaperne her ønsker bare å lage personlige filmer, noen av dem ønsker bare å lage minimalistiske filmer eller avant-garde-filmer og eksperimentelle filmer. Noen ganger ser jeg dette ikke bare hos filmskapere, men også hos samtidskunstnere og hos kunstnere generelt. På den ene siden vet de at de ikke kan se bort fra den politiske sfæren som omgir dem fordi hele livet deres er satt sammen av den sfæren. Jeg mener, jeg har alltid vært interessert i kurdisk politikk, men jeg opplever selv at det å betrakte kurdisk politikk fra Istanbul, og det å leve der den blir praktisert er to enormt forskjellige ting, og jeg har svært blandede følelser i forhold til det, forstår du? Jeg mener, på en måte har jeg en sterk ide om solidaritet med den kurdiske politiske bevegelsen, på den andre siden ser jeg noen ganger virkelig farene eller truslene som venter disse organisasjonene selv. Og dette er noe som noen av befolkningen i Diyarbakır også deler. På den ene siden er de veldig åpne, og de går gjennom og føler virkelig et presserende behov for å representere disse politiske sakene, på den andre siden ønsker de å være uavhengig og fri til å tenke slik.
Energiene til en uforutsigbar by
PB: Så den politiske situasjonen skaper et kunstig behov for kulturell representasjon, mens det som trengs kanskje er et klima for samarbeid og ytringsfrihet, og dette komplekset er kanskje veldig vanskelig å løse?
ÖG: Ja, det er veldig vanskelig på grunn av det du nettopp sa, og som jeg kan si meg totalt enig i, men så kan det være punkter hvor jeg stopper opp og sier, vel nei – prioriteten er politikk. Det er grunnen til at jeg tenker at for en person, en kunstner, en organisasjon eller noen som meg som flyttet hit fra Istanbul, så er det alltid to aspekter ved situasjonen: på den ene siden er dette en veldig lovende by. Det er en konstant energi her som den politiske situasjonen skaper – energi til å gjøre motstand, energi til å produsere, energi til å presentere et alternativ til det som eksisterer. Og det er veldig inspirerende for en kunstner og en organisasjon. Men på den andre siden, er det en konstant undertrykkelse av denne energien, det finnes noen blokkeringer overfor det nye, ikke bare fra utsiden og den tyrkiske staten, men også fra den indre politiske sirkelen eller den kurdiske bevegelsen selv. Det er alltid reservasjoner ser du, alltid men, så dette blir alltid en slags hindring for kunstnere også. Så begge disse energiene, den produktive og den destruktive, eksisterer samtidig. Det er faktisk veldig slitsomt – det er slitsomt for individer, det er slitsomt for organisasjoner, kan jeg si deg. Det er veldig intenst. Men på den andre siden er det også veldig lovende. Jeg mener, den kreative energien jeg føler her har jeg aldri følt i Istanbul. Jeg sier ikke det kreative potensialet, men energien – denne energien må snus om til et potensial. Og selvfølgelig er det en ”mangel” på kyndighet her. Det er en “mangel” på organisatorisk kyndighet, på institusjonell kyndighet. Jeg sier mangel i anførselstegn fordi vi sammenligner det med den vestlige verden. Jeg forventer ikke at organisasjonene i Diyarbakır skal ha en vestliggjort, systematisert...
PB: Det burde ikke være noe ideal uansett, burde det?
ÖG: Jeg er alltid åpen for mulige alternative systemer. Til tider kan de representere et ideal, men det er veldig sjelden at de gjør det. For alternative systemer nødvendiggjør også en slags kyndighet med hensyn til det eksisterende systemet, hvis du skjønner hva jeg mener? På den ene siden finnes det en fantastisk mengde kvalifiserte folk, på den andre siden kan du knapt finne en person i stand til å koordinere et prosjekt...
PB: Det ser ut til å være et enormt potensial, og en fremtid for organisasjoner som din?
ÖG: Og en enorm fare også – neste år kan du finne ut at du ikke lenger er nødvendig i byen. For nødvendighet og etterspørsel fra kunstnere og folk er ikke noe stabilt. Det forandrer seg fra periode til periode, og jeg mener at når det kommer til stykket avhenger alt av hvorvidt det vil bli fred eller ikke. Både i fredstid og i krigstid burde vi fortsette å produsere, men når det kommer til stykket, hvorvidt denne situasjonen vil bli verre eller snu seg til en mer fredelig retning har enormt stor betydning for det vi holder på med.
PB: Tror du at kunsten kan påvirke muligheten til å finne løsninger på konflikten?
ÖG: Jeg tror ærlig talt ikke at kunst kan bringe løsninger – jeg tror kunst kan være den transformative kraften idet prosessen starter. Når jeg drar for å se en kurdisk forestiIling her uten å forstå kurdisk føler jeg likevel at det er ekstremt viktig at disse folkene som bor her ser et teaterstykke i sitt eget språk, noe som aldri har skjedd før. Jeg tenker at selv om vi ikke er inne i prosessen med å lage fred for øyeblikket, når det øyeblikket kommer, før det øyeblikket kommer og etter det øyeblikket kommer, er kunsten alltid sentral i det å skape kommunikasjon.
PB: Men kanskje kommunikasjon også er et middel til målet om å skape fred til slutt også, jeg mener...?
ÖG: Selvfølgelig! Jeg mener, det kan være jeg høres litt dyster ut her...
PB: Det var ikke poenget mitt...
ÖG: Selvfølgelig tror jeg at overalt, når det kommer til stykket, ikke bare i den kurdiske konteksten men i lignende konflikter overalt, så er språk, kunst og kultur og utveksling på disse områdene ekstremt viktig, men det har ingen avgjørende kraft. Så vi vil fortsette med det vi gjør, og håpe på det beste og være forberedt på det verste...
[i] I Kamran Asdar Ali and Martina Rieker (eds), Re-exploring The Urban: Comparative Citiscapes in the Middle East and South Asia, Karachi, Oxford University Press
