10. desember, 2011
Detaljer om samtidsfascisme
Bergen Kunsthall 9. september-30. oktober 2011
Kuratert av What, How and for Whom
Skrevet av Paal Andreas Bøe
Utstillingen Details på Bergen Kunsthall fokuserer på det politiske potensialet i kunst som en arkeologi over persepsjonens politikk: spesifikt stiller den spørsmål ved samtidsfascismens hverdagslige oppholdssteder. Men hvor spesifikk kan vi egentlig være i tilnærmingen til et slikt spørsmål i dag, og hvordan kan noe slikt som kunst spille en rolle i dette? Hva betyr en slik utstilling i nåtidskontekster i Norge, Skandinavia og vest-Europa?
Rasko Mocnik: kapitalisme som dynamo for europeisk neo-fascisme
I disse dager hvor sivilisasjons-kamp har blitt den sentrale politiske agendaen og tas for gitt som en del av dagliglivet, i stedet for kapitalismens trusler mot det sivile samfunn og global solidaritet; når media i nesten alle vestlige land (foreløpig) slipper unna med å redusere “Occupy Wall Street”-bevegelsen til “bråkete, uansvarlige ungdommer” som de kun nevner en gang i blant for å forsikre oss om at “politiet har nå tatt hånd om saken” (dvs. ved å brutalt angripe fredelige demonstranter); i en tid, også, hvor systematisk hemmelighold legitimerer seg selv som en naturlig del av demokratiske nasjoner, ved å kjede oss med utrettelig å leke gjemsel – i en slik tid tilbyr denne utstillingen et slagkraftig eksempel på hvordan kunstneriske strategier kan bli et, riktig nok begrenset, redskap for analyse og kritikk. Utstillingen tar utgangspunkt i tekstene til den slovenske sosiologen og aktivisten Rasko Mocnik, som trakk forbindelseslinjer mellom konfliktene og utbruddene av fascisme og nasjonalisme i områder av den europeiske periferien (fra Adriaterhavet til Sibir) på 1990-tallet, og introduksjonen av en ny, ”perifer kapitalisme”. Mocnik pekte på hvordan rasistisk basert kulturpolitikk ledsaget den nye nasjonsbyggingen og var en løsning på den ustabiliteten som den nye økonomiske ordenen medførte, og på hvordan "avpolitisering", også i form av “anti-anti-fasisme” ble en del av planleggingen av offentlige rom i det nyliberale landskapet.
Denne urovekkende formen for usynlighet gir gjenklang i Milica Tomićs ”En dag, i stedet for en natt, skal en salve komme fra maskingeværet, hvis ikke lyset kan komme på annet vis” som iscenesetter annekteringen av offentlige rom og de nåværende begrensningene på rettighetene til sivil ulydighet i Beograd. Verket dokumenterer en rekke spaserturer hun gjorde i 2009 til glemte steder i Beograd hvor anti-fascistiske protester ble holdt under den 2. verdenskrig, og hvis minne mer eller mindre totalt har blitt visket ut. I denne videoen bærer kunstneren en handlepose og et maskingevær mens hun går gjennom gatene – men ingen reagerer på det. Voiceover’en er en blanding av intervjuer Tomić gjorde med helter fra den anti-fascistiske bevegelsen i Beograd som tok del i de historiske hendelsene på stedene hun besøker, og danner en dyster kontrast til den apatiske atmosfæren i samtiden som hun fester på film. Verket hennes er dedikert til en gruppe unge medlemmer av Anarkist-Syndikalistisk Initiativ som i løpet av de dagene hun filmet ble tiltalt for internasjonal terrorisme fordi de protesterte foran den greske ambassaden i solidaritet med demonstrasjoner i Hellas.
Administrerte detaljer – eller fascismens banalitet
Ved å iscenesette og rekontekstualisere hverdagsfenomener i Israel, Serbia, Danmark, Tyrkia, Norge og USA inn i galleriets hypotetiske rom, synliggjør utstillingen som helhet hvordan trivielle “detaljer” som fremstår som løsrevet fra ideologi og politiske konsekvenser kan i realiteten være fatalt naturaliserte. Samtidig minner den oss uhyggelig om hvordan tendensene Mocnik pekte på i 1995 har fått et stødig fotfeste i en rekke vest-Europeiske land – og om den usynlige, adminstrative disiplineringen og kodingen av livet under nyliberalismen generelt, som i det stille avvæpner enhver utfordring til status quo. Godt hjulpet av media har diskursen om nasjonal sikkerhet – hvor truslene mot vår økonomiske orden projiseres på den kulturelle andre og samtidig smeltes sammen med terrortrussel-bildet – vunnet status som en absolutthet, og blitt vårt primære politiske fokusområde.
Med referanse til situasjonen i Frankrike påpekte nylig Jaques Rancière at rasismen vi står overfor i dag ikke primært er en lidenskap hos enkelte grupper av befolkningen, men i statsapparatet. Han påpeker statens doble agenda idet den gir seg ut for å skulle ”ta ansvar” for å forhindre utbredelsen av rasisme fra “irrasjonelle lag av befolkningen”, idet de reagerer på kriminalitet og andre plagsomheter i innvandrerbefolkningen. Strategien utnytter myten om at rasismen er et produkt av arbeiderklassen, “udannede” og irrasjonelle mennesker. Løsningen er å innføre strengere lov og orden. Staten benytter nettopp denne retorikken som unnskyldning for økt "identitets-administrasjon" – for stadig å redefinere de kulturelle identitetene til sine borgere og ta opp til ny vurdering hvilke deler av befolkningen som er ”ekte franskmenn”. Uønskede grupper blir så fratatt sine rettigheter som europeiske borgere og deportert, eller de blir puttet i faresonen for en gang å bli det.
Dette er en påminnelse om hvordan rasisme kan kamuflere seg som pragmatiske, administrative nødvendigheter i våre sosialdemokratier, av regjeringer som godt hjulpet av media skaper fiendebilder for å lede oppmerksomheten bort fra skadevirkningene av den økonomiske orden vi lever under. Samtidig fremstiller de seg som handlekraftig ved gjøre sikkerhetspolitikk, og forvaltning av menneskegrupper og –identiteter, til sitt hovedinnsatsområde. For å supplere Rancières analyse av ”rasismen ovenfra” er det dessuten grunn til å hevde at kombinasjonen av manglende politisk handlekraft med hensyn til å styre den globale markedsøkonomien, fokuseringen på ”problemgrupper”, og på økonomiske og sikkerhetsmessige trusler mot ”nasjonen” også kan bidra til nettopp den typen avmakt mht. politisk representasjon som fascismen nærer seg av: Godt hjulpet av media kan dette skape grobunn for sekundære former for rasisme og nyfascistiske gester for å gjenvinne kontroll over en frykt-injisert, overkompleks virkelighet.
Fordreininger av samtidens barriærer: mellom konsumerisme og "passiv" politisk vold
På forskjellige måter fordreier og rekombinerer kunstverkene i Bergen Kunsthall hverdagsfenomener, ved å gjøre dem påfallende selvrefleksive og disponert til å belyse de (økonomiske, politiske, teknologiske, mediale) apparatene som hverdagsfenomener vanligvis blir formidlet gjennom. Den tyrkiske kunstneren Burak Delier utforsker den skjulte disiplineringen av borgere gjennom forbrukerkulturen – f.eks. hvordan forskning og markedsundersøkelser er myntet på å utnytte folks begjær for å kunne styre oppmerksomheten og legge et press på oss – som avsporer politisk opinionsdannelse, og gjør at vi aksepterer reduksjonen av byenes fellesrom til kjøpesentre, finansbygg og motorveier. Dette blir vi gjort oppmerksom på i videoinnstallasjonen ”The Feasibility Research” som består av markedsundersøkelsesintervjuer med forskjellige marginaliserte deler av det tyrkiske samfunnet (kurdere, transseksuelle, kvinnekampaktivister, venstreradikale studenter.) I Bergen Kunsthall vises også produkter fra hans fiksjonelle firma Tersyön (“Motsatt Retning”), som er et firma som jobber mot nyliberalismens skadevirkninger for å “beskytte de som ønsker å forsvare sine subjektive og lokale verdier og de som prøver å skrive historien bakover, mot den kriminelle og åpne volden i det konsum-fokuserte pseudo-demokratiet under nyliberalismen og nasjonalisme.” Ikke bare avslører dette fiksjonelle firmaet den politiske gunstigheten i konsumentkulturen, men parodierer den og fordreier den til en motstrategi: firmaet produserer utstyr til å beskytte borgere mot skadevirkningenen av den nyliberale ordenen, som f.eks. hjelpemidler til sivil ulydighet; funksjonelle demonstrant-jakker med lommer til spraybokser, informasjonsmateriell, puter mot slag fra politiet osv.
Avi Mograbis videoer, tittelverket Details (2003-2011), består av subjektive handlinger for å reappropriere både offentlig rom og representasjonsteknologier, hvor videokameraet blir et sivilt, pasifistisk våpen. Han dokumenterer det status quo av israelske brudd på borgerrettigheter og offentlig maktmisbruk som forlengst har blitt forutsigbart uforutsigbart til det absurde. I en av videoene konfronterer han for eksempel en gruppe soldater som har stengt en port for en gruppe skolebarn, og hevder at de ikke trenger oppgi noen grunn til dette, og uten å fortelle når den vil bli åpen selv om jobben deres nettopp er å holde porten åpen på faste tider. Denne typen “tilfeldige” brudd på borgerrettigheter er bare et eksempel på den systematisk implementerte, passive volden palestinere går gjennom på daglig basis. Ikke bare konfronterer Mograbi soldatene ved å befale dem om å gjøre sin plikt som offentlige tjenestemenn, og dokumenterer handlingene deres og reaksjonene på hans forsvar av retten til å holde kamera i gang helt til de kan vise juridisk dokumentasjon for å stoppe ham, men han bruker også kameraet som sitt “våpen” for å appellere til soldatenes menneskelige anstendighet. Her snakker vi åpenbart om en nokså annen bruk av mediet enn majoriteten av internasjonal nyhetsdekning.
“Foreigners, please don’t leave us alone with the Danes”: Samtids-najonalismen i Skandinavia
På Superflex’ monumentale skilt med svart skrift mot en rød bakgrunn leser vi: “Foreigners, please don’t leave us alone with the Danes”. Skiltet synliggjør nok en blind flekk på kartet: situasjonen til immigranter i Danmark, som over de to siste tiårene ikke har hatt annet valg enn å prøve å overleve under en stadig mer akseptert, rasistisk, nasjonalistisk og fremmedfiendtlig politisk styreform og offentlig sfære. I denne konteksten minner Lene Bergs kombinerte ”nasjonalmonument” til Vidkun Quisling og Gudbrandsdalsost (”Norske Produkter (Quisling og brunost i en glassklokke”, 2010) oss om hvordan den norske offentlige og politiske sfæren har blitt tilsvarende forpestet av en åpenlyst rasistisk og nasjonalistisk diskurs over de siste tiårene, selv om Danmark har lyktes i å oppnå et større rykte for det.
Ifølge en nylig statistikk mener 25% av befolkningen i Norge at det er for mange muslimer i landet, og at Islam er en trussel mot norsk kultur. For noen få dager siden hevdet Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) at den største trusselen mot rikets sikkerhet fortsatt var muslimske ekstremister, og ikke slike som Anders Behring Breivik, som i månedsvis har fylt de største norske avisene med sine nøye stiliserte bilder av seg selv som den stoiske, triumferende krigeren i Lacoste-uniform. Dette gjelder ikke minst Norges nest største avis Dagbladet, som i tillegg til i en årrekke å ha spekulert ukritisk i hvordan fremmedfrykt selger aviser, samtidig tillater anonym publikasjon av innlegg som ligger nært opp til nynazistisk propaganda på kommentarfeltet i sin nettutgave – ikke mindre etter 22. juli.
Siden slutten av 80-årene da Carl I. Hagen lanserte en offensiv anti-invandringskampanje basert på et forfalsket brev fra Mohammad Mustafa om at muslimene nå ville ta over landet, har det norske, såkalt “høyre-populistiske” partiet Fremskrittspartiet (FrP) som Hagen var partileder for vokst stadig og nådde sin hittil høyeste oppslutning under det siste Stortingsvalget (2009), da de oppnådde 23% av stemmene og ble det nest største partiet etter Arbeiderpartiet (Ap). Partiets makabre suksess i de siste årene har i stor grad bygd på den ”eufemistisk” nedverdigende (sammenlignet med det i senere tid mer eksplisitt rasistiske danske søsterpartiet Dansk Folkeparti) og hatefulle diskursen overfor den flerkulturelle minoritetsbefolkningen.
Mens noen partier begynte å frykte konsekvensene av et FrP-styre, innså alle den instrumentelle fordelen av FrPs strategi, og partier fra venstre til høyre startet en konkurranse om de innvandringsskeptiske stemmene, under flagget av en “ansvarlig innvandringspolitikk” hvor FrPs direkte fiendtlige utspill mot “utlendinger” ble erstattet av en pedantisk retorikk mot den uassimilerbare (dvs. motvillige) Andre, hvis ”kulturer” og ”tradisjoner” skulle tas seriøst, men primært som en disiplinær utfordring (kalt integrering), heller enn som et spørsmål om forståelse og kommunikasjon. De andre politikerne hadde fått nok av å se FrP i førersetet, og så behovet for en “ansvarlig” konfrontasjon av “de reelle problemene” relatert til innvandring: kvinnesyn, utdanningsnivå/ syn på utdanning, språkproblemer osv. Mens dette nye fokuset på en innvandringsproblematikk som på venstresiden i stor grad hadde vært et tabu, gjorde det mulig å kaste lys over enkelte reelle utfordringer i forbindelse med integrering, har likevel produktet av politikernes nye ansvarlighets-positur vært en forsterkning av fordommer mot hele grupper, og slik også bidratt til å gi legitimitet til holdningen om at asyl- og innvandringspolitikken må holdes stram og nådeløs.
Det ville være veldig malplassert å gi FrP den fulle og hele skylden for økende fremmedfrykt, selv om dette partiet gjorde det til en politisk agenda og spilte en nøkkelrolle i å skape det. Det er heller ikke tilstrekkelig å klandre nærsyntheten til stemmegiverne. De underliggende grunnene befinner seg et annet sted. Imidlertid deler helt klart media og de andre partiene en stor del av ansvaret for å ha latt FrP legge premissene for det politiske landskapet i Norge. Dette har blitt et landskap hvor politikken støtt og stadig har blitt formet for å tilfredsstille den skandinaviske nyliberalismen; den privatiserte og fragmenterte konsument-virkeligheten i isolerte, ultra-rike land hvor vi “egentlig ikke skulle måtte bekymre oss over noe”, og hvor politikken handler om å skape irritasjon over enkelte unntak fra regelen og mer eller (ofte) mindre utfordringer av vårt nasjonale privilegium av individuell komfort – og mest effektivt, som alle steder i Skandinavia og vest-Europa, mot ”sikkerhets-trusler” representert av abstrakte ”fremmedelementer”, irrasjonelt projisert på ”sjokkbølgen” av asylsøkere, eller det ”skjulte mørket” i kulturen og religionen til den muslimske befolkningen.
Dette er også slående likt den situasjonen Rancière beskriver i Frankrike: den statlige ansvarlighets-posituren gir seg ut for å forsvare de “fundamentale verdiene og lovene” og beskytte borgerne i sosialdemokratiet vårt, men samtidig tvangsutvises alle som ikke passer inn i de alltid politisk manipulerbare, juridiske identitetene som forvaltes av det ansiktsløse byråkratiske maskineriet som ansvaret har blitt delegert til, samme hvor lenge enkelte mennesker kan ha levd midlertidig i landet mens de har ventet på et endelig svar på sin søknad (vi snakker om opp til mange år), og ofte på tross av veldokumentert sannsynlighet for utenomrettslig fengsling og tortur som venter mennesker som blir returnert. Norske mydigheter har også fått hard kritikk for utsendelser fra FNs Høykommisær for Flyktninger (UNHCR) for brudd på flyktningekonvensjonen i FN.
Denne tungroddheten synes å ha (minst) to politisk gunstige funksjoner: I tillegg til å skape inntrykk av at ansvaret for, og muligheten til kontinuerlig revurdering av rettigheter alltid er distansert – i tid, rom, vurderings- og beslutningsform – fra politikerne, slik at de sjeldnere må svare for seg i betente utvisningssaker, demotiverer det ikke minst alle andre som måtte vurdere å “prøve lykken”. Dermed gir det også inntrykk av en stram, ”ansvarlig” hånd i forhold til den delen av befolkningen mange frykter. Men det minner oss samtidig om uhåndterligheten og dermed den potensielle faren i en situasjon hvor apparatet er ”overbelastet” av den uønskede menneskeflyten. Et sammensatt alibi for regjeringens handlekraft, med andre ord, og kanskje først og fremst: en effektiv måte å omdirigere fokuset vårt på et tidspunkt hvor politikere ikke ønsker (og tilsynelatende ikke trenger, så lenge oljen gir drivstoff til vår nasjonalistisk motiverte, økonomiske selvrettfedighet) å bli stilt til ansvar for de samfunnsmessige konsekvensene av en konsum-drevet kultur og en offentlig sfære preget av medier som nærer seg uhemmet av å selge nye frykt- og fiendebilder – og dypere sett, for problemene i vår egen økonomiske modell, som ligger til grunn for den globale urettferdigheten, men som vi foreløpig kun merker relativt beskjedent som offentlige kutt (men store nok til at ”oss selv først” blir en selvfølgelighet). Forklaringen på slike skjevheter blir i Norge som alle andre steder punktert med nødvendigheten av å tilfredsstille markedet – et sted politikernes mandat slutter, og overføringen av frustrasjon på andre områder begynner – innvandringspolitikken i særdeleshet. Et økt fokus på vår økonomiske modell ville ikke bare avdekke politisk hjelpeløshet og mangel på reell representasjon, men burde fremfor alt stimulere til en hittil uovertruffen internasjonal solidaritet.
I mellomtiden virker hensynsløsheten i “preventive” anti-immigrasjon-tiltak rettferdiggjort av den ”disiplinære utfordringen” som større segmenter av den etablerte innvandringsbefolkningen representerer, dersom vi skal tro retorikken i aviser og hos politikere. Aldri har hykleriet i den politisk flatterende ”integreringsinnsatsen” vært mer komplett åpenlyst enn i en TV-sendt debatt om radikalisering i muslimske ungdomsmiljøer sist vinter, hvor hele spekteret av høytstående representanter for de største norske politiske partiene hadde mulighet til å møte ledere og feltarbeidere for flerkulturelle ungdomsorganisasjoner og trossamfunn for å snakke om faktiske utfordringer til integrering, slik mange av disse opplevde dem i sitt daglige arbeid. Man burde kanskje ikke bli overrasket, men i løpet av de 60 minuttene programmet varte, ble det ikke gjort ett eneste seriøst forsøk på å lytte og kommunisere – kun den vanlige ansvarlighets-posituren: ”gjør din plikt, få dine rettigheter – og husk at vi ikke tolererer de repressive trekkene ved deres kultur. Hva har du gjort for å bekjempe terrorisme?”
I denne konteksten er Lene Bergs arbeid en triviell, minimalistisk vekkerklokke for vår nasjonale historie: som nevnt insisterer det på relasjonen mellom to “norske produkter” – nasjonalsymbolet Gudbrandsdalsost, og en papirfigur av lederen for nazi-regjeringen under 2. verdenskrig, Vidkun Quisling – ved å la Quisling trone på osten inni en lukket glassylinder. En annen del av verket sammenstiller to innrammede ”kunngjøringer”, den første om at “På grunn av Vidkun Quislings tale på Universitetsplassen kl. 20.30 er samtlige kinematografer stengt i kveld”, og den andre en reklame for norsk geitost: “Brunostene er noe av det som gjør nordmenn til nordmenn”.
Ved første øyekast gjør verket et enkelt retorisk poeng av å problematisere ideen om et nasjonalt narrativ og dets funksjonalitet fra dag til dag; hvordan vår fiksering over symboler effektivt dekker over feilskjær og mørke deler av vår historie som ikke er kompatible med den offisielle versjonen, samtidig som det genererer grunnløse nasjonale myter og kulturelle fordommer. Samtidig problematiserer også dialogen mellom de forskjellige presentasjonsformene i de to delene av verket hvordan fascistiske utbrudd kan være latente, og vanskeligheten knyttet til representasjonsformer: verket synliggjør hvordan allment aksepterte former for historisk narrativ i seg selv kan bidra til å skygge over, om ikke trivialisere fascismens røtter, og til og med bidra til ny vekst, avhengig av omstendighetene. I Norges tilfelle har oljen som har pumpet inn vårt nasjonalhistoriske narrativ siden 1970-tallet grunnlagt fiksjonen om et nytt, “nasjonalt eventyr” som har blitt et effektivt middel til glemsel, og gradvis fremmedgjort rasjonaliteten i internasjonal solidaritet og samarbeid.
Selv om vår situasjon med nasjonalstatlig turbokapitalisme og sivilisasjonskamp flagget under sosialdemokrati, er langt fra et direkte fascistisk styre, kan et biprodukt av denne situasjonen være å generere følelser av kaos, maktesløshet, manglende politisk delaktighet og fravær av en enkelt håndterlig kulturell representasjon; følelser som kan ende som voldelige nasjonalistiske reaksjoner mot ”invaderende makter og verdenssyn”. Det kan med andre ord generere desperate gester for å gjenvinne kulturell og politisk makt og kontroll ved å tvinge gjennom nye former for uniformitet og hierarki, som de forferdelige hendelsene i Oslo i sommer.
Synets politikk
Skjulte kontrollmekanismer blir behandlet i en annen synsvinkel hos Trevor Paglen, som i årevis med jevne mellomrom har besøkt en forlatt dal på den nordlige bredden av Californias Mono Lake, hvor han har fotografert de nærmere to hundre amerikanske overvåkningssatelittene som ifølge det amerikanske militæret er ikke-eksisterende, men som han har vært istand til å kalkulere posisjonen til ved hjelp av amatør-astronomer. Verkene hans er bemerkelsesverdige idet de demonstrerer hvordan samtidsfascismen ikke nødvendigvis handler om lokaliserbare negative krefter, men også i høy grad anvender sin egen pan-optikk; måter å se på, som er oppsiktsvekkende godt integrert i, produsert og distribuert av synsteknologier.
Paglen finner et underlig slektskap til sin egen praksis i amerikanske ”grensefotografer” (”frontier photographers” eller ”survey photographers”) fra 1800-tallet. Han sier at all tiden han tilbragte i ørkendalene ga ham anledning til å tenke over den geografiske historien (Paglen har doktorgrad i geografi fra Berkeley, hvor han til vanlig jobber som forsker) til disse “blinde” territoriene slik de opprinnelig ble representert av fotografer som Timothy O’Sullivan og Carleton Watkins i tett samarbeid med vitenskapsmenn og utsendinger fra myndighetene, som en del av prosessen med kartlegging, annektering og utnytting, og som en del av dette: dannelsen av en pan-ikonografi over det amerikanske landskapet. Som Paglen sier i et intervju [i], ble fotografiet slik intimt forbundet med koloniseringsprosessen, i en historisk utvikling som er direkte forbundet med dagens regime av fordekte satelittsystemer og hemmelige operasjoner som ikke er eksterne fra, men tvert imot nettopp en integrert del av, riket: “Ideologisk og teknologisk nedstammer dagens militære- og overvåkningsfartøyer direkte fra mennene som en gang flakket gjennom Amerikas ørkener og fjellandskap og fotograferte blinde flekker på kartet”. I Paglens fotografier har imidlertid de blinde flekkene blitt selve de uoffisielle satelittene og fartøyene – kolonialistene selv.
Grunnleggende i grensefotografiets estetikk var en idé om det sublime, hvor fotograf-pionerene refererte hyppig til maleriets historie, som de metafysisk suggestive avbildningene av det maritime sublime. Paglen kombinerer denne tradisjonen med referanser til Stieglitz’ fotografier av skyer, hvor det sublime var, i en annen teknologi, å gjøre det usanselige perseptuelt sanselig, og dermed antyde ukartlagte rom for subjektive fantasier om frihet. Denne kombinasjonen danner en selvrefleksiv strategi, en ironisk bruk av det sublimes estetikk, som fremhever grensefotografiet som en geografisk fantasi om det andre hvor følelsene av frykt, nytelse og koloniseringsvilje ble stimulert og forsterket hverandre gjensidig. Den synliggjør hvordan fotografiet, både som piktorialistisk estetikk og som handling, ble et middel til herredømme, orientalistisk nytelse og symbolsk vold gjennom kartlegging og dokumentasjon.
I det siterte intervjuet minner Paglen også om hvordan en intim forbindelse mellom fotografisk dokumentasjon og krigføring ble grotesk illustrert i Harold Eugene “Doc” Edgertons utvikling av en teknikk, basert på Muybridges bevegelsesstudier, for å fotografere atombombe-eksplosjoner med lyshastighets-strobekameraer. Idet han innså at den tekniske forskjellen mellom å dokumentere ekplosjonene og det å direkte detonere dem, var veldig liten, endret Edgerton produksjonen sin til et avansert fotografisk detonasjonssystem og ble en vesentlig kontrakthaver for det amerikanske militæret. Denne voldelige kombinasjonen av estetisk persepsjon og teknologi – også en forlengelse av estetikken til de amerikanske ”survey photographers” – var også essensen av en annen form, det “teknologisk sublime”, som blomstret under den kalde krigen: et teknologisk oppblåst og fordreid billedspråk om makt og vilje til destruksjon av en jordisk fiende. Denne estetikken som vakte uutholdelig frykt for verdensomspennende apokalypse, fant samtidig en balanse i kosmiske fantasier om triumferende kolonisering: en sublim drøm som ble vitenskapelig, optisk og politisk ”gjort virkelig” ved månelandingen.
Paglens arbeider handler ikke primært om gjensidig overvåkning, heller ikke om forbindelsen mellom fotografi og krigføring per se. Først og fremst er bildene en iscenesettelse av det teknologisk sublime, presentert som en ironisk relasjon innenfor sin egen politisk-perseptuelle historie. Imidlertid ligger originaliteten i Paglens tilnærming ikke minst i hvordan han gjør betrakteren medansvarlig i denne måten å se på, som en gang ikonifiserte orientalismen overfor imperiets andre (Indianere) i sublime termer, og som nå har trukket seg tilbake inn i den samme sublime, ugjennomtrengelige sfæren som den selv en gang projiserte sin egen frykt og koloniserings-lengsler på. Paglen gjeninnretter betrakteren som herre over denne perseptuelle teknologien, og tvinger ham dermed til å møte sitt eget blikks historie i den amerikanske kveldshimmelen, og til ambivalent å anerkjenne den potensielle destruktiviteten som er innebygd i blikket. Men på avgjørende vis synliggjør også Paglen potensialet for en kritisk reappropriering av optikken, og en redistribusjon av blikket og rommet. Det er i denne betydningen at Paglen selv oppfatter produktiviteten i sine arbeider som kunst, fordi “Hvis menneskelige aktiviteter er uløselig knyttet til rom, så kan bare nye former for frihet og demokrati produseres i et dialektisk forhold til produksjonen av nye rom”.
Kunstgalleriet som laboratorium for persepsjonens politikk
For å følge opp Paglens tanker, kan det også fruktbart hevdes at mye av kunstgalleriets politiske potensial i dag ligger i å være et mikrolaboratorium for ulike typer eksperimentering med våre vante perseptuelle og romlige begreper, noe også Bergen Kunsthall følger opp. På mange måter mistenkeliggjør Bergen Kunsthall gallerirommets egen kontekstløshet – slik den har blitt naturalisert av samtidskunstøkonomien, og gjort til nok en apolitisk del av den nyliberale offentligheten, kunne man gjerne føye til – men først og fremst ”kontekstløse” hverdagsdetaljer som fordreies og sammenstilles i en produktiv spekulasjon. Utstillingen kunne imidlertid i større grad, og mer direkte ha utfordret publikums kroppslige tilstedeværelse gjennom eksperimenter med den politiske persepsjonen av rom, da nettopp det avpolitiserte rommet er et så sentralt tema i utstillingen. Kunstnere som Paglen, og Mograbi, som så originalt og i så stor grad politiserer blikkets teknologier, og iverksetter kameraets selvbevisste utfordringer av rommets politiske disiplinering, kunne for eksempel ha blitt supplert med kuratoriske grep for å påkalle kroppens romlighet som basis for det politiske i hverdagspersepsjonen. Det nærmeste man kommer en slik direkte konfrontasjon av publikums kroppserfaring, er Burak Deliers jakker, men i sammenhengen blir potensialet noe uforløst. Utstillingen fremstår mer som en katalog over kunstneriske politiske strategier, som refererer og supplerer hverandre.
En kanskje paradoksal styrke ved denne utstillingen er likevel at den like gjerne kan oppfattes som for spekulerende og for lite spekulerende. Dette skaper en opplevelse av ”plagsomme mellomrom” som definitivt er fruktbar: den påkaller politisk kontekstualisering av hverdagsdetaljer, på tvers av konstruerte geografiske avstander, kulturelle og politiske skillelinjer, og ikke minst problematiserer den nettopp slike skillelinjer i seg selv – nasjonalstaten par excellence: dens evne til å kamuflere nyliberalismens skadevirkninger under produksjonen av nye, politisk gunstige fiendebilder og konflikter.
[i] Se Artforum March 2009, s. 225-229
