10. desember, 2011
Redsel for å snakke
Skrevet av June Yap
Det har blitt kalt et “vannskille-år” for lokalborgerskap i Singapore, med det doble valget – parlamentarisk valg i april og presidentvalg i august – som har fått selv de mest politisk apatiske til å vurdere å finne en politisk mening de kan kalle sin egen, i et land som har blitt styrt av ett eneste parti, People’s Action Party (PAP) siden det ble grunnlagt.Parlamentsvalget i 2011 rommet et større antall opposisjonspartier enn noensinne, og presidentvalget var en kamp fra fire hjørner, i motsetning til tidligere tider hvor det som regel ikke var snakk om noen reell valgkamp, eller eventuelt var en heller blek affære.
Beskrivelsen av ”den nye normaltilstanden” har etterhvert blitt vanlig i nyhetsmedier, etter den økende dekningen av politikk i pressen og på nettet. Begrepet ”den nye normaltilstanden” er i seg selv ikke spesielt nytt. Det har blitt brukt for å beskrive etableringen av en ny standard i økonomi, finans og på andre områder. Imidlertid er det nå blitt vanskeligere å se bort ifra ettersom det også ble brukt av President Tony Tan – tidligere vara-statsminister, forsvarsminister og styreleder for Singapore Press Holdings (landets viktigste utgiver) – da han stilte som presidentkandidat i juli. Han brukte uttrykket til å beskrive forandringene i parlamentets sammensetning som skulle komme etter valget. Og hva betyr så denne ”nye normaltilstanden”?
Ettersom moteriktige ord er noe man typisk klamrer seg til i politikken når følelsene piskes opp, føles det på sin plass med litt perspektiv. I 1994 skrev forfatter Catherine Lim en artikkel som ble publisert i The Straits Times under tittelen ‘The PAP and the people — A Great Affective Divide’. Historien om Singapore som nasjon blir ofte beskrevet som en økonomisk suksess, som raskt forandret seg fra en “fiskerlandsby” til en bystat, og hvis utvikling generelt blir fremstilt som resultatet av en kaldblodig, økonomisk dreven politikk. I sin artikkel hevder Lim at effektiviteten i den utrettelige jakten på materiell gevinst på nasjonalt plan uheldigvis kunne medføre en “ustabil, mobil lojalitet”, med tanke på politisk og nasjonal lojalitet. Lims artikkel ble i etterkant gjenstand for hard kritikk fra regjeringen, der man foreslo at Lim heller burde gå inn på den politiske arenaen dersom hun ønsket å diskutere politikk. Under den ”nye normaltilstanden” i dagens politiske landskap burde man derfor spørre seg: er ting blitt annerledes nå?
Aristoteles’ påstand om at mennesker er iboende politiske vesener, er basert på den menneskelige evnen til å tale; muligheten til å tenke og til å artikulere våre tanker. En slik iboende karakteristikk, i Aristoteles’ politiske teori, legger grunnlaget for bystaten. Mens Aristoteles’ argument, som beveger seg fra talen til det politiske styre og dets konsekvenser, kan være gjenstand for akademisk uenighet, er den nødvendige forbindelsen mellom ytring og politikk viktig innen kunst.
Filmloven i Singapore kriminaliserer produksjonen av filmer som blir stemplet som “partipolitiske”. Nærmere bestemt er dette filmer som bærer politiske meninger snarere enn å portrettere ”faktiske hendelser” slik disse blir definert av staten. Et ganske nylig eksempel på bruken av denne loven er sensuren av filmen Zahari’s 17 Years, regissert av Martyn See i April 2007. Filmen er en dokumentar om Zahari Said, tidligere redaktør for den malay-språklige avisen Utusan Malayu og leder for Parti Rakuat Singapura, som ble holdt fengslet av myndighetene fra 1963 til 1979. For å spole raskt frem til nåtiden, spørsmålet vi trenger å spørre i vårt ”nye normale” politiske terreng er; har denne loven nå gått ut på dato? For å finne svar på dette må vi heller observere handlinger enn ord. Mens enkelte fortsatt vil hevde at politiske debatter er mest effektivt utført i parlamentet, slik Catherine Lim ble gjort oppmerksom på i 1994,er det heller betenkelig å gå til det steget å forby enhver politisk debatt utenfor parlamentet, og jeg vil foreslå at kunsten kan være en passende arena for diskusjon.
I september 2011 satte teatergruppen Theatreworks opp et stykke skrevet av den lokale dramatikeren Tan Tarn How og regissert av Ong Keng Sen, med tittelen “Fear of Writing”. Teaterstykket dramatiserer kvalene til en dramatiker som forsøker å skrive et politisk stykke om Dr. Chee Soon Juan. Chee, som er medlem av opposisjonspartiet Singapore Democratic Party, har i årenes løp blitt saksøkt gjentatte ganger av det regjerende partiet og blir regelmessig nedlatende portrettert i pressen, noe som gjør ham til et kontroversielt tema å ha meninger om, selv for kunsten. På lik linje med film kreves det at alle teaterproduksjoner i Singapore leverer inn sine manuskripter til et regjeringsbyrå, Media Development Authority, for å få tillatelse til å bli satt opp offentlig. Og på samme måte som film har også teaterproduksjoner blitt sensurert i årenes løp. Dette stykket begynner med en kunngjøring fra skuespillerne om at stykkets offentlige tillatelse har blitt trukket tilbake, og at forestillingen likevel vil fortsette nå som så mange har møtt opp, men som et ”privat selskap”, i stedet for å være en offentlig hendelse.
Det lettere oppskakede publikumet fortsetter med å se forestillingen. Sensuren som stykket beskriver er både privat – idet det fortelles om dramatikerens angstfylte øyeblikk, og offentlig – idet stykkets produsent-karakter forkaster markedsverdien av et slikt stykke. Drevet av behovet for å skrive, men forfulgt av redsel for sensur, kjemper dramatikeren i stykket og ser ut til å mislykkes helt i å fullbyrde sitt indre kall om å skrive. På slutten av stykket forsøker en offentlig funksjonær-karakter å avbryte forestillingen, og stykket begynner dermed å nærme seg en realistisk innvielse av et publikum i de erfaringene som kunstnere og kunstarbeidere går gjennom i møtet med sensur.
Idet den offentlige funksjonæren stanser forestillingen blir publikum fortalt at de må utlevere sin personlige informasjon til funksjonærene som har kommet – og dermed blir for et øyeblikk dramatikerens dilemma stilt direkte til publikum: skal vi løfte vår røst om dette, eller stilltiende akseptere sensur?
I årenes løp har teaterproduksjoner, kunstverk, performancer og filmer av kunstnere blitt forbudt, kuttet, hindret i å bli tildelt visningssted, fått finansiering holdt tilbake, innhold og titler forandret, og har blitt avgrenset og stengt ned. Alt dette i navn av å beskytte ansiktsløse individer, som hvis de blir identifisert, faktisk ikke er tvunget å se disse verkene selv. Mange slike hendelser blir brakt til taushet og glemt, og ofte unnlater kunstnere å uttale seg, av redsel for å bli stigmatisert og svartelistet av organisasjoner, visningssteder og finansielle støtteorganisasjoner. Men ved å tillate at normaliseringen av sensur i kunstlivet brer seg til hele samfunnet, har vi også mislyktes i å forstå kunstens muligheter til å fremme sosial samhørighet og forståelse, ved å tilby et rom for oss som borgere hvor vi kan søke enighet? Og i et multi-kulturelt samfunn som Singapore må vi selvsagt være villig til å godta uenigheter.
Et av spørsmålene som Tans oppsetning stiller, dreier seg om hvorvidt kunstnere burde ”engasjere seg i politikk”, og om kunsten kan eller bør presentere politiske standpunkter? Spørsmålet virker likefremt, men kan hevdes å være villedende, for hva betyr det egentlig å for kunstnere å “engasjere seg i politikk”? Man kunne like gjerne spørre, skulle bankfolk ha verdier, skulle lærere ha fordommer, skulle vaskere ha verdighet? Mens teaterstykket overbevisende presenterer seg som et ”feilskjær”, består dets virkelige suksess i å portrettere angsten og problemene i det som skjer når kunstneriske uttrykk blir dømt ”politiske” og forhindret. I kunstløse sfærer av livet er evnen til å respondere på en situasjon i utvikling selve nøkkelen til suksess. Men med sensursystemet blir vår evne til å snakke sammen gjennom kunst hemmet, og vår evne til å føle noe for hverandre bedøvet. Kunsten har politisk effekt, men dens politiske kraft ligger i dens evne til å skape dialog. Kunst skaper muligheten til å engasjere seg i vårt samfunn, se den andres synsvinkel, og ha en viss omsorg for en annens erfaringer.
Teaterstykket avsluttes og publikum applauderer, man går ut gjennom et galleri, lysene i visningsrommet slås på og vi kan forstå livet og samfunnet vårt itt bedre. Burde kunsten engasjere seg i politikk? Ja, for den gjør det på den mest siviliserte måte – i konversasjon. Etter valget er over og begeistringen over politiske taler har blitt et vagt minne, går vi tilbake til dagliglivet vårt. Så hva er denne ”nye normaltilstanden” vi har kommet til? Er det en tilstand hvor vi tillater hverandre å snakke, hvor vi lytter til hverandre, og ved å gjøre dette kanskje kan forholde oss litt bedre til hverandre? Det gjenstår å finne ut.
JUNE YAP er en uavhengig kurator
