10. desember, 2014
Projeto Morrinho: en kamp for
fortellingen om favelaen
Skrevet av Luisa Santos
I dagligtalen trekker ordet favela med seg konnotasjoner til sosiale problemer, segregering og urban vold. I et historisk perspektiv oppdager vi likevel at favelaen har vært tema for debatt i minst et århundre, og parallelt med dette, en rekke bilder og representasjoner som bryter med den sosiale konstruksjonen som bl.a. politikere, forfattere og forskere har bygd opp gjennom årene idet de har tatt for seg dette særskilte sosiale og urbane fenomenet, (Valladares, 2009). Ser vi på opprinnelsen til ordet favela, ble det første gang oppført i portugiske ordbøker på 1800-tallet, da det refererte til favela-treet som det finnes mange av i Bahia[i].
Favelaens sosio-kulturelle kontekst: en grand narrative
Etter Canudos-krigen som fant sted i Bahia mellom 1895 og 1896, vandret regjeringssoldater, som til da hadde bodd mellom favela-trærne[ii], til Rio de Janeiro for å få sin forventede betaling for krigsinnsatsen. De slo seg ned på en av Rios åser som de gav navnet “Morro da Favela” etter treet som florerte på stedet hvor de hadde vunnet over opprørerne i Canudos-krigen. Her ble de værende mens de ventet på en lønn som aldri kom, og de bestemte seg derfor for ikke å forlate Morro da Favela, som ble historiens første favela.
Mange av beskrivelsene av favelaen i den første halvdelen av det 20. århundre stammet fra journalistikk eller historiske skrifter. Euclides da Cunhas berømte bok Os Sertões (1902), som dekker Canudos-krigen, beskriver motsetningen mellom kyst og innland som en motsetning mellom de kultiverte og de ukultiverte, og bruker også denne sammenligningen som grunnlag for å forklare forskjellen mellom favelaen og resten av byen. Ironisk nok kom dermed historien om favelaene til å handle om landokkupasjon av immigranter som var rammet av fattigdom, og deres status som utsendinger fra den sentrale regjeringen ble snudd på hodet.
I artiklene som ble skrevet av arkitekter, sosialarbeidere og leger som besøkte områdene i begynnelsen av det 20. århundre, ble favelaen beskrevet som en feilaktig levemåte; fattig og skitten. Denne perioden var særdeles viktig fordi den la grunnlaget for bildet av favelaen som hjemstedet til de fattige (Perlman, 1977), en idé som fortsetter å leve i beste velgående i tabloide fremstillinger og i folks bevissthet gjennom det 20. og i det 21. århundre.
Etter hvert som det brasilianske samfunnet utvidet seg, førte den økende oppmerksomheten og nysgjerrigheten overfor favelaen fra både akademikere og politikere, til at NGOer i økende grad grep inn i disse samfunnene, der de satte opp programmer og gjorde sine undersøkelser. På denne måten bidro de til den stadige økningen av litteratur og kunnskaper om favelaen, og endret oppfatningen av hva “favela” faktisk kunne bety. I 2007 annonserte president Lula sitt Programa de Aceleração do Crescimento (Programmet for Akselerasjon og Vekst), en fireårig investeringsplan som skulle innebære et løft for urban utvikling i favelaene. Lokale myndigheter har også satt i gang offentlige tiltak, spesielt rettet mot favelaene. I Rio de Janeiro har Favela-Bairro[iii] og Rio Cidade[iv] vært programmer for å få bukt med fattigdomsproblemet og svak utvikling i favelaene. Problemet med disse programmene er at de er designet av folk som bor på utsiden, som kommer frem til løsninger på det de anser som problemer som skal løses. Vanligvis fører dette til lav deltakelse og bare kortsiktige former for forandring.
Et første skritt i retning av å virkelig endre oppfatningen av hva en favela kan bety, ville være å referere til dens sanne form, og ta innover seg de eksisterende kulturelle referansene. Kanskje på grunn av deres mangel på materialle ressurser, har folk som bor i favelaen en “gjør-det-selv-spirit, og en mentalitet innstilt på å bygge sitt eget sted. Dette var også karakteristisk for dannelsen av Projeto Morrinho, et prosjekt som blant annet har som mål å forandre det dogmatiske synet på favelaer. Nelcirlan Souza de Oliveira, en 14 år gammel gutt som nylig hadde flyttet til Rio de Janeiro, skapte Projeto Morrinho i 1998.
Små historier om Favela do Pereirão fra Project Morrinho
Som en 14 år gammel gutt ble Oliveira imponert over arkitekturen og livsstilen i favelaen og bestemte seg for å reprodusere denne virkeligheten på en leken måte i sin egen bakgård med mursteiner og maling som faren etterlot seg som bygningsarbeider. Denne hobbyen fanget oppmerksomheten til syv andre lokale barn, og det som først bare var en lek, ble til deres virkelighet og daglige gjøremål. På kort tid tok en 350 kvadratmeter stor miniatyr-favela form. Innenfor Morrinhos urbane miniatyrverden spilte de ut et rollespill med de mange Lego-kloss-avatarene som bor i modellen, og gjenskapte livet i denne Rio-favelaen, med samba-konserter og gjenger side om side. I skrivende stund følger mer enn 20 tenåringer eksemplet til grunnleggerne.
Prosjektet var aldri planlagt som et kunstverk, men overgangen fra spill og lek til kunst var et svært naturlig skritt. Møtet mellom filmskaperne/ produsentene Fábio Gavião og Marco Oliveira og de unge skaperne av modellen, som fant sted i 2001, var avgjørende for tilblivelsen av dagens Projeto Morrinho. Da Fábio Gavião og Marco Oliveira besteg Pereira da Silva-åsen og for første gang fikk øye på Morrinho, som på det tidspunktet ikke var mer enn et visuelt vakkert skuespill laget av mange barn, fikk de ideen om å samarbeide med ungdommene i lokalsamfunnet om å lage en dokumentar. Som et tegn på tillit, men også som et middel til å produsere en dokumentar som var så naturlig og kollaborativ som mulig, etterlot de seg et digitalkamera slik at gruppen kunne begynne å gjøre opptak av sine skuespill. Disse opptakene ble omgjort til kortfilmer, og ble samlet i dokumentaren Deus sabe de tudo mas não é x9 (Gud vet alt, men er ingen tyster). Ved å gi kameraet til barna og stole på dem, bidro filmskaperne til hovedmålet for det som utviklet seg til Projeto Morrinho: å endre den negative fordommen om hva en favela kan være.
Robert Storr fikk kjennskap til Morrinho gjennom arbeidet til kunstneren og fotografen Paula Trope, som presenterte en fotoutstilling i samarbeid med Morrinho-kunstnere på São Paulo-biennialen i 2006. Storr dukket simpelthen opp i favelaen og sa at han ønsket at de unge skaperne skulle reprodusere en modell av Morrinho under Venezia-biennialen. Robert Storr skrev også en svært interessant artikkel om Morrinho, der han peker på en parallell med begrepet sosial skulptur som ble fremmet av konseptkunstneren og aktivisten Joseph Beuys. Dette er en veldig interessant parallell, ettersom lokalsamfunnet som helhet kan betraktes som et eneste stort kunstverk som hver enkelt unge deltaker bidrar kreativt til.
Prosjektet har vært i stand til å benytte oppmerksomheten det tiltrekker seg til å utvikle seg, mer enn som et kunstverk, til en organisasjon med sosial endring som målsetning. Dannelsen av en NGO sikret rettighetene til verket og hjalp med å formidle prosjektet for å få flere ressurser til å videre utvikling. I dag er Morrinho sammensatt av fire initiativer som omfatter diverse disipliner, interesser og kunnskapsområder: TV Morrinho, Tourism at Morrinho, Expo Morrinho og Morrinho Social. Hvert initiativ spiller en viktig rolle mht. å vise frem visjonen om Projeto Morrinho, og bidrar også med direkte hjelp ved å stimulere den sosiale, kulturelle og økonomiske utviklingen i områdene rundt.
Det multidisiplinære som en motor for sosial endring
Det er ikke slik at Projeto Morrinho presenterer seg selv som et multidisiplinært prosjekt. Men jeg har valgt å beskrive det slik i denne artikkelen som følger prosjektets suksess i kombinasjonen av disipliner, der alle har samme grad av betydning for prosjektet, samt i den kollaborative praksisen innen dets fire initiativer som danner det som i dag er en NGO – og i grunnleggernes ord, en organisasjon med sosial endring som mål: “I NGOens første år, mellom 2006 og 2008, fikk vi ressurser fra bedrifter gjennom Kulturlov-Insentivet, og mer enn halvparten av de som jobbet på Morrinho bodde i favelaen. Kunstnerne som startet Morrinho opplevde en radikal endring av livene sine: i deres selvtillit, i måten de snakket på og trodde på seg selv. Mer enn noe annet, er det et sted å tilbringe fritiden i midten av samfunnet, som ikke er konstruert av offentlige myndigheter eller private selskaper, men av dets egne beboere. Det er et magisk sted, et mikrounivers på innsiden av Brazils favelaer. (Serra & Oliveira, 2012). Dets multidisiplinære visjon går utover grensene til de eksakte vitenskaper og krever dialog med humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, så vel som med kunst, litteratur og poesi.
Utenom å lære opp lokale ungdommer i håndverket med å lage modellen av Morrinho, og i hvordan området kan brukes til forskjellige former for spill, tar også Morrinho Social hånd om forskjellige typer kurs og opplæring som NGOer tilbyr i favelaen. Disse programmene inkluderer kurs i ansvarlighet og medborgerskap, media og kunst. Under mottoet “Vi starter en liten revolusjon”, vektlegger Morrinho utdanning som mål: kunstutdanning, sosial samvittighet og økonomisk utvikling. På både et formelt og et uformelt plan hviler disse verdiene på disipliner som kunst, utdanning, sosiologi, psykologi og økonomi.
Det multidisiplinære er veldig viktig for Projeto Morrinho, med dets ulike initiativer, ettersom dette er noe av nøkkelen til prosjektets suksess. Projeto Morrinho er en organisasjon som springer ut av et lokalsamfunn, og samarbeid er et av nøkkelordene i lokalsamfunnet, slik det også er blant de frivillige deltakerne: hvert individ bidrar med ulike kunnskaper i de forskjellige initiativene (fra TV-produksjon til utstillinger og omvisninger, til turisme). Det multidisiplinære bidrar til større delaktighet i lokalsamfunnet, hvilket gjør prosjektet mer tiltalende og bærekraftig, selv om det møter vanskeligheter. For hvis en del av prosjektet ikke fungerer slik den skal, er det alltid en annen del av prosjektet som støtter den. Denne diversiteten i interesser bidrar til å skape nye nettverk og kunstuttrykk og gjenfinne identitetsnarrativer, for å skape kontakt med pulsen av en videre sosial, disiplinær og kulturell endring. Arbeidet med Projeto Morrinho har ført teamet inn på områder urban fornyelse og planlegging. For øyeblikket har Projeto Morrinho mer til felles med medlemmer av leietakergrupper og sosiale aktivistgrupper, radikale planleggere og kulturgeografer, enn med kunstnere, slik tilfellet var i oppstartsfasen. Morrinho oppstod i favelaen og rettet seg opprinnelig mot lokalbefolkningen, men har utvidet seg langt forbi dens grenser og dermed oppnådd nasjonale og internasjonale partnere. Morrinho er politisk også i denne betydningen av ordet, og eier også sin egen ideologi.
Selv om Morrinhos ledere og deltakere ikke er redde for å komme markedet i møte for å tjene penger og være økonomisk uavhengig av støtte fra staten og sponsorer, ser de med skepsis på folk utenfra, og ville ikke stole på noen utenfra lokalsamfunnet som skulle komme og ta rollen som prosjektleder; ikke bare fordi en kommer utenfra, men også fordi grunnleggerne ikke anser prosjektledelse som noe essensielt. De tenker tydeligvis at kunst står helt sentralt i prosjektet, og at det ikke er nødvendig å planlegge for mye ettersom dette ikke anses som kreativt. Denne holdningen gjelder ikke bare Projeto Morrinho, men er også vanlig å møte innen kunstfeltet som sådan. Det ser ofte ut til at man frykter at innblanding fra vitenskapelige disipliner i prosessen med å danne kunstprosjekter skal ta bort den kreative gnisten fra prosjektet. Dette til tross for at dersom vi ser på historien til vitenskapelige disipliner som prosjektledelse, så finner vi at prosjekter ofte preges av nettopp kaos, kreativitet og kompleksitet. Interessant nok vitner fagfeltet prosjektledelse selv om en forutinntatt oppfatning av kunst, som får mange profesjonelle prosjektledere til å konkludere med at kunstprosjekter og NGO-initierte prosjekter er ute av stand til å forstå og hanskes med planlegging og struktur (PM4NGOs 2011; Cropper 2013). Det kan nok stemme at mange kunstprosjekter ser kaotiske ut, og ofte er det, men dette utelukker ikke seriøse forsøk på planlegging, og mange lykkes også i å finne investorer og fond, selv om ikke prosessen er den samme som i prosjektledelse, og selv om det fortsatt er mye som kan gjøres bedre.
En analyse av Morrinhos karakteristiske trekk, metoder og handlinger viser at de er sui generis og et alternativ til projektledeskapets grand narrative. Deres uttalte mål er å anerkjenne kulturen og det rike potensialet i favelaens livsverden, nedbrytingen av urbane barrierer, og dannelsen av veier til dialog som kan produsere langsiktige endringer både i det offentlige rom og i sosiale og individuelle subjektiviteter. De konkurrerer åpenlyst med narkotrafikken om innflytelse på de veiene til sosialisering som er tilgjengelige for ungdom i favelaen og jobber som forhandlere i konflikter mellom narkotikakarteller, politiet og vanlige folk i favelaen. Rekkevidden av deres handlinger er stor, og de engasjerer både lokalsamfunnene i favelaer og byens offentlige sfære. De legger vekt på fornyelse av favelaenes bygde omgivelser, på å konstruere rom for positivt sosialt samvær og medborgerskap og på psykososiale intervensjoner som har som mål å skape økt selvtillit, selvkontroll og bevisstgjøring om individuell og kollektiv fremtid.
Ifølge lokalbefolkningen spiller Morrinhos bidrag til å strukturere hverdagslivet en uunnværlig rolle, for å unngå kriminalitet og engasjere folk i meningsfulle aktiviteter. Deltakerne uttaler at Projeto Morrinho gir dem noe å gjøre og forplikte seg til; en mulighet til være ansvarlige. Projeto Morrinhos motto, “en liten revolusjon” viser seg dermed å være sant. Det er en liten revolusjon, fordi det er en lokal revolusjon innen et spesifikt samfunn. Men den har tilsynelatende også et potensial for å bidra til favelaens grand narrative, og dette er heller ingen ubetydelig forandring.
Luisa Santos er en uavhengig kurator. Hun har MA-graden fra Royal College of Art, London, og skriver for tiden en PhD-avhandling ved Humboldt-Viadrina School of Governance, Berlin, med stipend fra FCT - Fundação para a Ciência e Tecnologia.
[i] Valladares, Licia. Social sciences representations of favelas in Rio de Janeiro: A Historical perspective. 2009.
[ii] Favela trees are a typical plant of the Caatinga region, in Bahia, resistant to the long dry period to which they are submitted.
[iii] “Inter-American Development Bank funded this US$180 million “slum to neighborhood” project in 1995 in which it sought to integrate existing favelas into the fabric of the city through infrastructure upgrading and service increases. The project involves 253,000 residents in 73 communities. Key to the success of this large project was a committed and flexible city government and the use of intra- and extra-institutional partnerships with NGOs, the private sector, churches, and the general population. Especially instrumental was the use of grass-roots level infrastructure upgrading experts as project managers who could work easily with both the government and with the community members.” Source http://web.mit.edu/urbanupgrading/upgrading/case-examples/ce-BL-fav.html (August 2012)
[iv] “Rio Cidade Project was part of an urban intervention established in Rio, between 1995 and 2000, following the 90s urban investments, with strong influence from the politics applied at American and European cities, like Barcelona. “Rio Cidade” was part of one of the projects included in Rio de Janeiro´s City Strategy, under the subtitle “the urbanism is back to the city”. This plan was worked out on Cesar Maia´s council administration (1993-1996) and it was concluded in September, 1995.” Source http://www.ub.edu/geocrit/-xcol/338.htm (August 2012)
Litteratur:
Valladares, Licia. "Social sciences' representations of favelas in Rio de Janeiro: A Historical perspective." University of Texas at Austin, LANIC, 2009.
