10. des., 2014
Editorial
(Gjen-)bekreftelsen av
ytringens territorium
Så ulikt situerte som disse artiklene og deres eksempler er, så har de likevel til felles at de presenterer en (gjen-)bekreftelse av ytringsterritorier– etter glemsel, kalkulert undertrykkelse, etter et sett historiske og/ eller naturlige tilfeldigheter, eller en kombinasjon av alle disse. Det siste synes nettopp å være tilfelle for urbefolknings-økoteater, slik dette blir diskutert i en artikkel av Melissa Campbell. Her gjenbekreftes naturen gjennom urbefolknings-dramatikeres samtidige engasjement for frigjøring og klimaspørsmål – som legitimeres av den «doble undertrykkelsen » som miljøkriser og den politiske situasjonen til mange urfolk representerer.
På en annen scene tar Kiril Avramovs artikkel om politisk grafitti og kunstneriske intervensjoner opp det post-sosialistiske stadiet i Bulgaria, der det urbane landskapet uunngåelig gjenbekrefter sin status som lerret for protest og transformasjon, grunnet offentlige og private mediers « selektive blindhet » overfor kritiske synspunkter. Det autoritære styresettets og undertrykkelsens logikk er også tema for Basma Hamdys artikkel om den nåværende situasjonen i Egypt, med allestedsnærværende men uforutsigbar, statlig « fryktadministrasjon » og politisk kontroll – også over billedproduksjonen. Og likevel, understreker hun :
--
Til tross for arrestasjonene, fengselsstraffene og menneskerettighetsbruddene, er opposisjonelle stemmer forsatt sterke og motstandsdyktige. Kunstnere, forfattere, journalister og musikere fortsetter med å produsere verk som utfordrer regimet og dets følgere.
--
I en artikkel som diskuterer tre større, nylige utstillinger av sørøstasiatisk opposisjonell kunst, observerer Bharti Lalwani disse tilbakevendende og kraftfulle karakteristikkene i en kontemporær og spesifikt « regional kanon » : den har « formelt tiltrekkende, er interaktiv, involverer publikum, låner koder fra tusenårig kulturmateriale ; den er konseptuell, performativ, taktil ; leken, men opposisjonell. » Lalwani demonstrerer hvordan kunstnere ofte inkluderer publikum for så gjøre dem ansvarlig for og involvert i politisk kritikk og nasjonal historie, men også hvordan deres kunstneriske strategier lar seg oversette til et globalt publikum.
Idet de diskuterer den nyutsprungne kunstscenen i Pakistan, tar Fatima og Zahra Hussain utgangspunkt i en lignende interesse, men lander i et paradoks som de også vier sin praksis til :
Den hjemlige kunsten mislykkes i å skape (i motsetning til å underholde) et lokalt publikum (...) Samtidig har visse store [politiske] hendelser diktert utviklingen av kreativ praksis (...) [og] kuratert de sosiale og fysiske landskapene i de urbane omgivelsene og utviklingen av kunstskoler og kreative fakulteter som finner sted der.
Sist, men ikke minst finner vi et slående bokstavelig eksempel på en gjenbekreftelse av ytringens territorium i Luisa Santos’ artikkel om kunstprosjektet Projeto Morrinho i Favela do Pereirão i Rio de Janeiro, der de opprinnelige skaperne var en 14 år gammel gutt og hans kamerater. Sammen laget de en miniatyrmodell av favelaen sin som ikke bare ble til en omreisende kunstutstilling, en dokumentarfilm og et grunnlag for en mer bærekraftig sosio-økonomisk utvikling i lokalsamfunnet, men også et kraftfullt bidrag til den gradvise redefineringen av selve begrepet favela – som, i mer enn et århundre, har blitt nedlatende definert av folk utenfra.
