Share Article   

Will Wilson og Jetsonorama: Motstand mot ressursutvinning i Navajo Nation

Skrevet av Michaela Rife

To menn stirrer inn i fotografens linser, og møter betrakterens blikk. De står rygg mot rygg, og begge snur ansiktene sine mot oss i tre fjerdedels profil. Begge går med hvitkravete skjorter, og har synlige kjeder rundt halsen. Begge mennene har en kakeaktig, gulfarget substans som drypper fra ansiktene deres, forbi deres blodskutte øyne. Den urovende tilstedeværelsen av gassmasker understreker omgivelsenes tydeligvis forurensede tilstand.

Himmelen bak mennene er ting av mørke skyer som delvis dekker de fjerne fjellene og kaster et grått lys på det lavtliggende vannet i bakgrunnen. Dette vannet – eller væsken, hvis det ikke er vann – ligger stille og dekker nesten bakken fullstendig, inkludert dens gjerdestolper som antyder at dette rommet ikke normalt skulle flomme over, samt små busker og jordhauger som bryter vannets overflate.

Dette bildet er hentet fra Diné-kunstneren Will Wilsons serie Auto Immune Response (AIR), ti arkivariske pigment-trykk som hadde blitt digitalt konstuert av Wilson, som plasserer sine figuerer inn i en komposisjon (kunstneren selv, noen ganger dobbelt eller trippelt synlig). Temaet for serien som han begynte å jobbe med i 2005, beskriver Wilson som “det Don Quijote’ske forholdet mellom den post-apokalyptiske Diné (Navajo), og det forferdelig vakre, men giftige miljøet han bor i.”[1] Å møte Wilsons arbeid handler om å problematisere begrepet «toxic environment» og om å forsøke å knytte noen definisjoner og historier til begge ordene i denne konteksten.

Miljøet i dette tilfellet kan anses som ikke bare det politisk avgrensede området Navajo Nation, men også som det langt større Navajo Homeland, Dinétah. «Giftig» refererer i høy grad til historien om kolonimaktens ressursutvinning i dette området. Historien om ressursutvinning i Dinétah handler både om plutselige ødeleggelser, som eksplosjonen av en demning i 1979, nært Church Rock, New Mexico, hvor avfall fra urangruver ble sendt ut gjennom vannledningssystemet, noe som var langt mer ødeleggende men også langt mindre kjent enn Three Mile Island. Dette er en historie om ødeleggelse som passer godt til Rob Nixons nå ofte nevnte beskrivelse av «sakte vold», den typen ødeleggelse handler om Navajo-gruvearbeidere som jobber i urangruver uten noe beskyttelsesutstyr og som bor i his som er bygget med infiserte materialer. Den typen ødeleggelse der kreftstatistikken jobber hardt imot de som lever i et område hvor radioaktivt støv blåser rundt med vinden.[2] Denne teksten vil undersøke noen av historiene som har ført til denne volden og ødeleggelsen, men vil også, for å ta en ledetråd fra Wilsons henspilling på ordet «respons» i seriens tittel, fokusere på kunstneriske prosjekter (både hans egne og av den Navajo Nation-baserte kunstneren Jetsonorama)som jobber for å kreve tilbake et handlingsrom ved å visualisere, reagere og respondere, tross tilsynelatende uovervinnelig kontaminasjon.

I første omgang kan det være nyttig å forklare begge begrepene og deres historie. Diné betyr bokstavelig talt «folket» på Navajo-språket, og er et begrepe folk bruker for å identifisere seg selv. Begrepet «Navajo» ble tillagt dem av tidlige spanske kolonisatorer. Jeg kommer til å ta i bruk begge begrepene, i samsvar med den siterte kilden. Det er også viktig å understreke at «Navajo Nation» referer til grensene som er lovbestemt av USAs regjering som et reservat, en region som har ekspandert og trukket seg sammen avhengig av avtaler og skiftende lovgivning. I dag ligger grensene til Navajo Nation lie innen området Four Corners i USA, men likevel er landområdet smalere enn Dinétah, som inkluderer deler av det som nå er definert som sørlige Colorado.[3] Diné-land inkluderer vernede steder, inkludert en cinematisk prototype av det ville vesten, Monument Valley.[4] Grand Canyon ligger i Dinétah. Videre er det viktig å merke seg at dette ikke bare er en historie om utbytting, men snarere om en utbytting som har blitt gjort mulig av Vestens vedtatte verdier, som hevder at ett område kan bevares, men et annet ikke. Samtidig er det åpenbart ikke slik at bevaring ikke også kan være en form for utbytting i seg selv. Rebecca Solnit har for eksempel skrevet om volden som fulgte med «bevaringen» av Yosemite, og fordrivingen av Ahwahneechee-indianere som skjedde med tvang. Men som hun forklarer, historiene som insisterer på å anse dem som «utdødde» slik områdene som i dag er ubefolket kan bevare som villmark, beror på et kulturbegrep som handler om blodkvanta, som i historien om Toruya (Maria Lebrado) “den siste fullblods-Ahwahneechee,” som døde i 1931.[5] Ut fra en slik forståelse er du enten “pur og bevart ” eller “urein og utdødd.” Kim Tallbear har skrevet en rekke tekster om implikasjonene av å ta i bruk DNA-testing for å fastslå stammetilhørighet, og peker på en forbindelse i måten urfolk og deres land har blitt definert som objekter for «bevaring».

En delt narrativ som handler om den forsvinnende eller døende Innfødte, har dannet basis for statens respons på en rekke bokstavelige og figurative størrelser – urbefolkningen som kropper, deres landområder, urbefolkningen som en samfunnsenhet. På samme måte som bioteknologer i det 20. og 21. århundre som har understreket hvor livsnødvendig det er å samle genmateriale fra urfolk før det er for sent, anså en euroamerikansk maler på 1800-tallet samt geologer og embedsmenn tidlig på 1900-tallet stedet hvor man finner rød stein [Pipestone in Minnesota] som en artefakt produsert av en svinnende kultur og tidsepoke. De omgjorde det til «Nasjonalt Monument» for å konservere det.[6]

På samme måte som overalt i urfolkets Amerika, har visse landområder blitt seksjonert ut som bevaringsverdige, i mange tilfeller også på bekostning av de som kaller disse områdene for sitt hjem, mens andre igjen er blitt fordelt til egne soner for miljøskadelige aktiviteter. I høy grad har denne inndelingen blitt muliggjort av det skiftende vestlige synet på landområdenes verdi, bemerker Tallbear med referanse til disse «malerne og geologene» as Tallbear notes by referencing these “painters and geologists.”

Denne falske todelingen mellom det rene og storslåtte, og det urene og overflødige settes i spill i Wilsons arbeid, hvor enkelte bilder viser landskaper som tradisjonelt representerer det sublime, mens andre viser tilsynelatende ufruktbare landskap som ikke ble tillagt noen verdi i det meste av 1800-tallet.[7] (figs. 2 and 3) Historikeren Martha Sandweiss har gitt en forklaring på hvordan tidlige fotografier av det karrige Sørvest «var vanskelig å forene med den nasjonale skjebnemyten som fremhevet økonomisk vekst og politisk ekspansjon. Fotografier av treløse prærier og vannløse ørkener… hadde et urovekkende potensialet som argument for at det karrige Vesten manglet livsnødvendige ressurser for å kunne bosette seg."[8] Med andre ord, de så ut til å mangle potensial for landbruk. Historien om USAs regjeringer og deres agenter i Dinetah handler om skiftende landverdier, fra det «nyttige» til det «verdiløse», og tilbake igjen. Wilsons karakter er immun mot vilkårlige grenseoppganger idet han eksisterer i begge områder, men samtidig demonstrerer også den alltid synlige gassmasken hans at miljøødeleggelsene også ignorerer tilfeldig satte grenser.

I den siste halvdelen av 1800-tallet ble det nordamerikanske Vesten raskt tatt kontroll over og omformet til de vestlige Forente Stater. Det var i denne perioden at Federal Indian Policy endret seg fra å skyve urbefolkningen over i et ukolonisert territorium, til å innhegne dem i reservater, for å tekkes bosettere/ kolonisatorer og land-iakttagere som fartet på kryss og tvers av Vesten.[9] USA pekte seg ut ulike stammer av ulike grunner, og i tilfellet med navajoene var deres geografiske plassering langs veien til gullgruvene i California en hovedfaktor.[10] I årene som fulgte den «offisielle» overrekkelsen av Navajo-territoriet fra Mexico til USA etter fredsavtalen i Guadalupe Hidalgo i 1848, kom USA på offensiven gjennom en hel rekke avtaler og militærasjoner som kulminerte i den tragiske Long Walk, eller mer presist en serie tvungne utmarsjer fra august 1863 til slutten av 1866, fra Dinétah det plamnlagte reservatet Bosque Redondo og Fort Sumner i det som i dag ligger i det sørøstlige New Mexico. Selv om meningen med denne delen av Federal Indian Policy var å “sivilisere indianeren” på reservatene, var den mer lukrative hensikten å tilrøve seg land, enten for mineralressurser eller jordbruk.[11]

Dinéfolket var annerledes blant urfolkgruppene fordi de i 1868 fikk lov til å returnere til deler av hjemlandet sitt, selv om dette var til et langt snevrere reservat. Grunnene til dette er komplekse, men noe skyldes Dinéfolkets motstandskamp fra innsiden av Bosque Redondo. Ironisk nok med tanke på temaet for denne teksten, var en hovedgrunn til denne tilsynelatende innrømmelsen det at landområdene som lå i vest var regnet som prima, mens reservat-delen av Dinétah så ut til å mangle de mineralrikdommene man tidligere hadde spekulert i at den hadde.[12] Hvert eneste kapittel i denne historien forsterker ideen om at et landområde kan holde særdeles forskjellige verdier. For USAs regjering var det i første omgang verdifullt som en passasje på veien til mineraler, deretter som potensielt mineralrikt i seg selv, for deretter å bli forlatt da det ble ansett som verdiløst. I de tidlige årene til Navajo Nation, handlet verdien som USAs regjering tilskrev den kun om at det var et sted man kunne oppbevare urbefolkningen. Verdien som Dinéfolket gav landet var og er selvfølgelig dets status som hjemland, for ikke å nevne muligheten til å eksistere i landområdet og være i god helse.

Det kan hevdes at det største slaget mot Dinétahenes helse kom med oppstarten av urangruvedrift på 1900-tallet. U.S. Atomic Energy Commission, som til å begynne med hadde vært avhengig av importert uran, annonserte i 1948 at de kom til å være den eneste kjøperen av amerikansk uran, og garanterte for prisen. Dette utløste en boom i gruvedriften på Colorado-platået og i Navajo Nation. I etterkrigstiden kom mange Navajoer tilbake fra militærtjeneste og var på jakt etter arbeid. For disse ble urangruvene en gylden jobbmulighet, og var ofte den eneste muligheten de hadde til å jobbe i nærheten av der de bodde. Ifølge den viktige studien fra 2006 av Brugge, Benally and Yazzie-Lewis, representerte dette for mange familier en «første kontakt med den bredere amerikanske lønningssystemet. Disse Navajo-familiene var takknemlige all den tid de hadde en jobb å gå til."[13] Gjennom hele gruve-boomen var Navajo-menn ansatte i gruvene der de tjente minstelønn eller under det, mens formennene eller sjefene deres typisk var hvite.[14] Enker forteller om at da mennene deres vasket seg i stamper etter en dags arbeid, så ble vannet gult – en historie som gjør det vanskelig å lese den synlige væsken som renner fra Wilsons ansikt i AIR 5 og 6 som noe annet enn giftig. Navajo-befolkningen lider nå unormalt mye av autoimmune sykdommer, lungekreft og andre helseplager, ikke bare på grunn av årene de jobbet i gruver, men også etter strålingen som gjennomtrenger dagliglivet deres. Brugge et al. forklarer at det i Navajo-språket ikke finnes noe ord for stråling, og at befolkningen «ble isolert fra den generelle informasjonsstrømmen om stråling og dens farer, grunnet geografi, språk og leseevner»."[15] Denne generelle informasjonsstrømmen refererer til det faktum at det ved slutten av 1930-årene ikke fantes noen vitenskapelig tvil rundt urangruvedriften og høy forekomst av lungekreft, og likevel var det først på 1950-tallet at enkelte tjenestemenn fra sentrale myndigheter begynte å ta til orde for ventilasjon som preventivt tiltak for å hindre sydomsutvikling, og likevel stilte Atomenergikommisjonen (Atomic Energy Commission, AEC) seg i veien. Regjeringens svar på dette ble å oppfordre stater og gruveeiere til å forbedre arbeidsmiljøet av egen frie vilje, i stedet for å innføre reguleringer.

I tillegg til deres manglende vilje til å handle gjennom industrireguleringer, finner Brugge et al. bevis for den føderale regjeringens rolle i den tragiske historien om offentlig helse i Navajo Nation, idet det offentlige helsesystemet under den 2. verdenskrig forsøkte å fjerne tradisjonelle kilder til kunnskap om helse, hvilket gjenspeilet en manglende interesse for urbefolkningens kilder til forståelse av sitt land. For eksempel sier Diné-kosmologi at da Dinéene kom inn i den fjerde og nåværende verden, ble de gitt valget mellom to gule materier, det gule støvet som kom fra steinene (uran) og gul mais-pollen. Da de valgde den gule mais-pollenen ble de så advart mot at det å fjerne de gule steinene fra jorda ville føre ondskap med seg.[16] For navajoene hadde uranium en verdi som gikk ut på at den måtte forbli i bakken. Selv om den ikke ble værende der, er det fortsatt Diné-kosmologien Wilson snur seg til; til den tradisjonelle hogans[17] (figs. 4 and 5) Wilson forklarer at karakteren i serien hans omdanner hogans til drivhus, som er blitt installert sammen med fotografiene i senere utstillinger av det samme prosjektet, på steder som Denver Botanic Gardens (2011) og Wheelwright Museum, Santa Fe (2014-2015). Begge disse hogans tjener, både som illustrasjoner og som utstilling, til å fremme ideen om respons. Begge sørger for kultivering av planter til bruk som mat av urbefolkningen, og belyser en motstandsvei, muligens også en økologisk helbredelse. Wilson beskriver strukturene som «et sted for å fordrive apokalypsen og utvikle overlevelsesstrategier.»[18]

Traci Brynne Voyles, forfatter av den nylige studien Wastelanding: Legacies of Uranium in Navajo Country, forklarer at Dinéene og innbyggerne i Navajo Nation slett ikke har akseptert forurensningen og ressursutvinningen, og ikke har kapitulert under dets skremmende konsekvenser. Som resultat av innsatsen til aktivister i lokalbefolkningen, nedla Navajo Nation et midlertidig forbud mot urangruvedrift i Navajo. Samtidig skal vi merke oss at grensene er gjenstand for konflikt med gruveselskaper, og selv om disse ikke har hatt det enkelt under Obama-administrasjonen, skriver Voyles at de flokker seg langs grensen og venter på å kunne trenge inn.[19] I tillegg må beboere i Navajo Nation must overvinne problemet med miner som aldri ble ryddet unna, også såkalte zombie-miner, som ble tatt ut av bruk, men likevel ikke ødelagt, og som venter på å bli åpnet på nytt. “Ideen om at uranindustrien kan forstås som zombie-aktig – som ikke-død – utgjør en overbevisende metafor som antyder forbindelser til større systemer innenfor trusselen og garantien om miljømessig og sosial ruin i en stadig giftigere verden."[20] I sin beskrivelse av Wilsons arbeider forklarer Jessica Horton og Janet Catherine Berlo at uran, i Diné-tenkning, enkelte ganger blir personifisert som et monster eller en slange, og slår fast at “karakteren på bildene nekter å bli et offer for giftige stoffer. I en handling som bedre kan karakteriseres som en filosofisk vurdering enn en pragmatisk respons, drar han veksler på de tidløse levereglene i Dinétah for å nedkjempe det våknede uhyret.”[21] Faktisk, som Wilson forklarer, er de to figurene som stirrer inn i kamera i AIR 5 “en referanse til de to Diné-heltene, tvillingene som utkjempet monstre, og dermed gjorde verden beboelig.”[22] Hvis vi konsentrerer oss om Wilsons tittel på serien, “Auto Immune Response,” og ser på hans research og bygging av karakterer, er det lett å gå til det skritt å problematisere dette som en stillingstaken gjennom vurdering snarere enn respons. Jeg vil derimot hevde at det er begge deler: en «filosofisk vurdering» og samtidig en nekting av å akseptere at radioaktivitet ikke kan overvinnes gjennom «pragmatiske responser» slik som dyrkingen av urfolkets matplanter. Og likevel, når man lærer om de harde realitetene i uranutvinningen, blir det vanskelig å lese disse bildene uten å sitte igjen med en følelse av nytteløshet, av fatalitet. Er ikke også materialene som hoganen er laget av, også forgiftet? Og som Voyles bemerker: “Studier har også vist at uran har gentoksiske og mutageniske egenskaper; det vil si, uranforgiftning kan forandre genmaterialet til en kronisk eksponert befolkning, og slik kan uranets innflytelse strekke seg videre inn i den fremtidige befolkningen på måter vi ennå ikke kjenner til.”[23]

Etter denne nedslående tanken er det instruktivt å vende tilbake til Giovanna Di Chiros diskusjon om miljørettferdighet, et felt som tar for seg miljørasisme (uproporsjonale konsekvenser av miljøskadelig praksis for en farget befolkning). De Chiro ser det som nødvendig å revurdere oppfatningen av hva «miljø» er, og bemerker at i det øyeblikk det sees som en variant av bevaring av villmark (av typen Nasjonalparker), så forsvinner også hensynet til menneskers helse og velvære.[24] Miljørasisme fungerer her på to hovednivåer, hvor helsen og velværen til urfolk blir ansett som et akseptabelt offer i jakten på atommakt, og hvor et allerede degradert landskap blir plassert utenfor villmarkstatus dermed som ikke bevaringsverdig, noe som fortsetter vår diskusjon om ulike landverdier. Som Di Chiro forklarer:

Diskursen som stiller en edensk eller sublim natur opp mot en ødelagt kultur innebærer enten en kategorisering av fargede mennesker som identiske med naturen, som i tilfellet med urfolk i den tredje verden… eller den klassifiserer dem som folk som er anti-natur, ureine og sågar giftige, som i tilfellet med fattige lokalsamfunn av fargede i kontaminerte og forfalne bykjerner eller i omliggende rurale ødemarker...Villmarken eller Eden er noe som må befinne seg et sted hvor disse «toksiske» eller «falne» menneskene ikke er.[25]

Wilsons arbeid tvinger oss til å spørre hvorvidt stedene som vi først antar er edenske og de ved antar er giftige, ikke egentlig er så forskjellige likevel, og til å se at ingen av kategoriene er tilstrekkelige. Mens Wilsons Responses tilbyr en metode for å konfrontere den tydelig tilstedeværende arven og realiteten til ressursutvinningen, tilbyr Jetsonoramas veggmalerier en annen.

Jetsonorama er kunstnernavnet til Chip Thomas, en svart lege som i flere tiår har bodd blant, og jobbet med den rurale befolkningen i Navajo Nation. Prosjektene hans, inkludert store fotografier av venner og pasienter som er klistret opp på plakatvegger langs landeveien og veggmalerier han har laget i samarbeid med kunstnere og lokale i prosjektet Painted Desert Project, har fått en strategisk plassering i Western Agency som til tross for at det ligger på landsbygda er tungt trafikkert grunnet nærheten til Grand Canyon og Monument Valley, blant andre turistattraksjoner. Men som demonstrert, er også dette landområdet et sted hvor det finnes uran. I senere tid har Jetsonorama studert realitetene i ressursutvinning, fra uranindustrien til dens komplekse forholde til kullindustrien. I et tilfelle som kan leses som en respons på problemet som Di Chiro presenterer, avbilder Jetsonorama Lola. (figs. 6 and 7) Historien går ut på at dette er en fårehund som tydeligvis har drukket vann som er forurenset av en urangruve. Radioaktiviteten hennes har gjort henne til litt av en lokal legende. Mens andre saueflokker har tre eller fire fårehunder, tar Lola seg av sin på egenhånd, og angivelig prøver ikke coyotene å stjele fra henne. Jetsonorama har gjort en vri på denne fortellingen om forgiftning, fra en retorikk som handler om en zombie, over i en som handler om en superhelt, idet Lola blir kalt "Super Atomic Sheepdog."[26] I en annen potensiell respons på Di Chiros dikotomi mellom det edenske og det toksiske, skriver Karen Barad om at stemplingen av noe som monstruøst kan «gå begge veier. Det kan bidra til å demonisere, dehumanisere og demoralisere. Men det kan også bli en kilde til politisk handlekraft. Det kan radikalisere eller skape empowerment."[27] Jetsonorama presenterer en skapning som faller i sistnevnte kategori; empowerment blir resultatet av Lolas forgiftning, ikke på den måten at det unnskylder eller tilgir forgiftningen, men slik at hun nekter å la seg demonisere eller denaturalisere.

Urangruvedrift og manglende opprydning er et relativt åpenbart eksempel på miljørasisme. Men det er viktig å notere seg at mens uranutvinning har blitt bannlyst, forhåpentligvis for godt, så forblir ressursutvinning en massiv, ofte toksisk industri. Voyles skriver at USA har gjort seg uforholdsmessig avhengig av ressursutvinning, som kull og olje fra urfolks landområder, mens “Urfolk ofte er de som tjener minst på det i form av økonomi og billig energi."[28] Historien om kullgruven Black Mesa, som er nok en eksempelstudie i miljøurettferdighet, demonstrerer kompleksitetene bak ressursutvinningen i Navajo Nation, hvor gruven ble et symbol på utbytting av urfolk og kun hadde som formål å forsyne metropolene i det sørlige og sørvestlige California med energi. For samtidig som nedleggelsen i 2006 av Black Masa-gruven (med beliggenhet i Hopi og Navajo Joint Use Area) var en miljømessig seier, så var kostnaden for navajoene 15 prosent av stammens inntekter og 33 prosent for Hopiene, og samtidig katastrofalt for lokal sysselsetting.[29] Men, som Jetsonoramas arbeider synliggjør, fortsetter utvinningen tvers over Navajo Nation. I en nifs serie som miljøorganisasjonen 350.org har innkjøpt, tar Jetsonorama i bruk fotografier av JC, datteren til noen venner, som sammenstilles med bildet av en massiv kullblokk som henger som en svart sky over hodet hennes. Kunstneren beskriver navajoenes kompliserte forhold til kull, hvor det både er en kilde til inntekt og en kilde til energi. Faktisk stammer kullet på bildet fra Kayenta-gruven, som tilhører Peabody Energy og som i motsetning til Black Mesa fortsatt er i drift. Jetsonorama forklarer at mange husholdninger brenner kull direkte, for å varme opp husene sine, da dette er mer kostnadseffektivt enn veden som er altfor dyr, en praksis som bare tjener til å øke den helsemessige krisen som kunstneren så altfor godt kjenner fra sin legepraksis.[30] Kull er nå allment kjent for å bidra til klimaforandringer, men i Jetsonoramas verk fungerer det på ulike nivåer, som både en katastrofe for planteten og som en ekstremt lokal og ekstremt komplisert substans.

Som nevnt er plasseringen av Jetsonoramas verk langs høyt frekventerte turistruter viktig. Men bruken hans av kull fra Kayenta peker også på det faktum at disse massive gruvene ligger i det samme landområdet som områdene av Dinétah som er definert som bevaringsverdig villmark. Berlo har understreket den hellige betydningen man tillegger Dinétah som hjemland, og som er billedliggjort som en hogan, forankret i de fire hellige fjellene: “Europeiske begreper som villmark og landskap gir ingen mening innenfor et system hvor man på hvert eneste nivå befinner seg innenfor hjemmets trygge beskyttelse.”[31] Jetsonoramas plassering av veggmalerier, fra befolkede områder til underganger hvor kulltog passerer, demonstrerer turistøkonomiens korrupte vesen, bygget, som den er, på en feiring som grenser mot religiøs dyrkelse av visse utvalgte områder, mens områder i nabolaget blir totalt ødelagt og på en høyst menneskelig og miljømessig bekostning – ironisk nok for å gi strøm til metropoler i Vesten som Phoenix, Las Vegas og Los Angeles. Som et ekko av Wilson, avdekker verkene hans hvordan Navajo Nation som helhet utgjør et hjem, der det ikke gis rom for tilfeldige inndelinger mellom «bevarte» og «ødelagte» områder. Og som Wilsons verk beveger de seg forbi reine avbildninger av ressursutvinning, for å kunne fungere som responser på denne industrien og dens konsekvenser.

Michaela Rife er doktorgradsstudent i kunsthistorie ved universitetet i Toronto. Hun forsker på visuelle representasjoner a landområders utnyttelse i det amerikanske vesten i det 19. og 20. århundre. Hun har holdt en rekke presentasjoner om kunstnerisk praksis og utnyttelse av landområder i Canada og USA. Tekstene hennes om kunst fra Wyoming og ressursutvinning finnes tilgjengelig online hos Center for Art + Environment ved Nevada Museum of Art. I 2014 kuraterte hun utstillingen Dust on the Lens for Or Gallery i Vancouver, som tok for seg samtidige representasjoner av den amerikanske ørkenen.

[1] Will Wilson, http://willwilson.photoshelter.com/#!/about

[2] Traci Brynne Voyles, Wastelanding: Legacies of Uranium Mining in Navajo Country (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2015), 4-6; 139-140.

[3] Peter Iverson, Diné: A History of the Navajos (Albuquerque: University of New Mexico Press, 2002), 11.

[4] In fact as Monument Valley’s popularity as a tourist attraction coincided with its own postwar uranium boom. Voyles, Wastelanding, 105.

[5] Rebecca Solnit, Savage Dreams: A Journey into the Landscape Wars of the American West (Berkeley: University of California Press, 1994), 273-276.

[6] Kim TallBear, “An Indigenous Reflection on Working Beyond the Human/Not Human,” GLQ: A Journal of Lesbian and Gay Studies 21 (2015): 232-233.

[7] AIR 2 is located at the confluence of the Little Colorado and Colorado rivers, near Wilson’s family’s winter sheep camp. Recently the area has been the subject of the “Save the Confluence” campaign as developers look to build a resort complex known as the “Grand Canyon Escalade.” AIR 6 is located on the playas of southern New Mexico, the dry desert lakebeds that have been historically difficult for Anglo-Americans to appreciate aesthetically. See William L. Fox, Playa Works: The Myth of the Empty (Reno: University of Nevada Press, 2002).

[8] Martha A. Sandweiss, “Dry Light: Photographic Books and the Arid West,” in Perpetual Mirage: Photographic Narratives of the Desert West, ed. May Castleberry (New York: Whitney Museum of American Art, 1996), 22.

[9] Klara B. Kelley, Navajo Land Use: An Ethnoarchaeological Study (Orlando: Academic Press, 1986), 7.

[10] Kelley, Navajo Land Use, 7.

[11] Iverson, Diné, 50.

[12] Kelley, Navajo Land Use, 7.

[13] Doug Brugge, Timothy Benally, and Ester Yazzie-Lewis, The Navajo People and Uranium Mining (Albuquerque: University of New Mexico, 2006), 28-29.

[14] Brugge, Benally, Yazzie-Lewis, The Navajo People and Uranium Mining, 29.

[15] Brugge, Benally, Yazzie-Lewis, The Navajo People and Uranium Mining, 30.

[16] Brugge, Benally, Yazzie-Lewis, The Navajo People and Uranium Mining, 105.

[17] Tradisjonell indianerhytte laget av tømmerstokker og jord.

[18] Email to author. April 27, 2016.

[19] Voyles, Wastelanding, 214.

[20] Voyles, Wastelanding, 215.

[21] Janet Catherine Berlo and Jessica L. Horton, “Beyond the Mirror: Indigenous Ecologies and ‘New Materialisms’ in Contemporary Art”, Third Text 27 (January 2013): 25.

[22] Will Wilson, Email to author. April 27, 2016.

[23] Voyles, Wastelanding, 4.

[24] Giovanna Di Chiro, “Nature as Community: The Convergence of Environmental and Social Justice”, in Uncommon Ground: Rethinking the Human Place in Nature, ed. William Cronon (New York: W.W. Norton & Co. 1995): 300-301.

[25] Di Chiro, “Nature as Community”, 311.

[26] Brooklyn Street Art, “Lola, Atomic Sheep Dog Drinking from the Uranium Mine per Jetsonorama,” July 14, 2015. http://www.brooklynstreetart.com/theblog/2015/07/14/lola-atomic-sheep-dog-drinking-from-the-uranium-mine-per-jetsonorama/#.Vxzo6T8i5Y4

[27] Karen Barad, “TransMaterialities: Trans*/Matter/Realities and Queer Politican Imaginings,” GLQ: Queer Inhumanisms. 21:2-3 (2015): 392.

[28] Voyles, Wastelanding, 9.

[29] Sherry L Smith and Brian Frehner, Indians & Energy: Exploitation and Opportunity in the American Southwest. (Santa Fe, NM: School for Advanced Research, 2010), 12.

[30] “Jetsonorama for 350.org,” September 21, 2011. http://www.speakingloudandsayingnothing.blogspot.ca/2011_09_01_archive.html

[31] “Geographically the area is circumscribed by four sacred mountains: Mount Blanca in Colorado (east), Mount Taylor west of Albuquerque (south), the San Francisco Peaks near Flagstaff (the west), and Mount Hesperus in Colorado (the north), forming a parallelogram.” Janet Catherine Berlo, “Alberta Thomas, Navajo Pictorial Arts and Ecocrisis in Dinétah.” In Alan C Braddock and Cristoph Irmscher, eds. A Keener Perception: EcoCritical Studies in American Art History, 237-253. (Tuscaloosa: University of Alabama Press, 2009), 240.