Share Article   
Submit to Facebook

Motstandens frø:

Kritiske tilnærminger til privat eierskap over jord, frø og steinfrukt.

 


Skrevet av Steven L. Bridges

 

I de siste tiårene har private firmaers eierskap over den globale matproduksjonen vokst eksponensielt, med vidtrekkende konsekvenser som bare ytterligere forsterker den nyliberale, kapitalistiske politikken som opprinnelig la grunnlaget for en slik utvikling. Denne «veksten» kjennetegnes av økt industrialisering og privatisering av landbruket, samtidig som makten samles i hendene på en håndfull transnasjonale selskaper. [1] Fra selve landet til plantene og frøene de dyrker har disse selskapene – ved å manipulere den kapitalistisk markedsøkonomien og innflytelsen til politiske interessegrupper – begrenset tilgangen til matproduksjon og sikkerhet, på samme tid som de har aksellerert nedgangen i biodiversitet, ødelagt naturlige økosystemer, og selve nytteverdien til «produktene» som er nødvendige i slike systemer.

 

I dag er det velkjent at utviklingen og avhengigheten av monokulturer i industrialisert landbruk forringer kvaliteten i jorden, næringen i maten og åpner døren for katastrofer gjennom super-pester (både hos planter og insekter) og nye former for infeksjon.[2] I deres ofte mislykkede forsøk på å gjøre noe med disse problemene, er det ofte slik at selskapenes tiltak forverrer problemene snarere enn å lette dem. Resultatet: Selskaper prøver nå å få eksklusiv kontroll over rettighetene til den fullstendige livssyklusen og de reproduktive systemene til planter, husdyr og andre levende organismer – med alvorlige konsekvenser både for menneskeheten som helhet og planetens helse.

 

 

Nyliberalisme, privatisering og industrielt landbruk

 

For bedre å kunne forstå den nåværende epoken som vi lever i, må vi først ta inn over oss de historiske betingelsene som førte oss dit. I en nylig kommentar i The Guardian, retter den politiske aktivisten og miljøaktivisten George Monbiot oppmerksomheten mot nyliberalismens sleipe og glatte unnvikenhet, en ideologi som er «så gjennomtrengende… at vi sjelden i det hele tatt klarer å gjenkjenne den som en ideologi overhodet… Tilsynelatende aksepterer vi utsagnet om at denne utopiske troen på en endelig forløsning svarer til en nøytral kraft; en slags biologisk lov, som Darwins evolusjonsteori. Men denne filosofien oppsto som et bevisst forsøk på å omforme menneskelivet og flytte stedene hvor makten i verden er konsentrert.”[3] Hele dette systemet har fått live til å blomstre fritt, om så kanskje ikke nøyaktig i tråd med de utopiske idealene til dets tidlige entusiaster. Slik Monbiot videre beskriver, jo mer gjennomtrengende og altomfattende nyliberalismen er, jo mer tilslørt er dens karakteristiske vesen. Men like fullt er dens hovedholdepunkter klare: konkurranse definerer menneskerelasjonenes underliggende natur, og makt og autoritet blir etablert gjennom ens evne til å kjøpe og selge.

 

Under påstander om å fremme friheten og frigjøringen til individet, har nyliberalismen i stedet skapt de største økonomiske ulikhetene i moderne tid. En økende nyføydalisme er uløselig knyttet til dette. En nylig studie fra forskere ved universitetene Princeton of Northwestern viste at det nåværende politiske systemet i USA essensielt sammenfaller med en oligarkisk regjeringsmodell, bestående av en elitegruppe av individer knyttet til økonomiske interesser, og helt spesifikt interessene til store selskaper.[4] I våre oppblomstrende, nyføydalistiske samfunn, kommer fortidens spøkelser tilbake: høyere stratifisering av klasser, ulike rettigheter for ulike deler av befolkningen, og et økonomisk system basert på tjenerskap overfor en elite (en “adel”). Jordbrukets rolle i dette er også skremmende likt fortidens føydale systemer. Med den tidligere nevnte konsentrasjonen av makt og kontroll, har friheten til verdens bønder blitt betydelig redusert, og ofte blir bønder tvunget inn i forbindelser til større selkaper i et forsøk på å tjene til livets opphold.[5]

 

Den selvoppnevnte “organisk intellektuelle” feministen og aktivisten Vandana Shiva pulls holder ingenting igjen når hun proklamerer: “Det vi er vitne til er starten på en mat-totalitarisme, hvor en håndfull selskaper kontrollerer hele matkjeden og ødelegger alternativer slik at folk ikke har tilgang til variert og sikker, økologisk produsert mat. Lokale markeder blir bevisst ødelagt for å etablere monopoler over frø- og matsystemer.”[6] Når man konfronterer denne situasjonen er det lett å føle seg umiddelbart overveldet og maktesløs. Hvilken handlemulighet sitter engasjerte borgere igjen med for å motvirke den tilsynelatende usjekkede makten hos transnasjonale landbruksfinansselskaper, når denne er støtter av amerikansk lovgivning, partiske handelsavtaler designet for å gi privilegier til transnasjonale selskapers interesser, samt WTOs tunge innflytelse?

 

 

Kunstneres rolle


Faktisk er det mange motstandsgrupper mot større selskaper som retter fokus mot det undustrielle landbrukets tidsalder som vi lever i. Innen rammene av denne artikkelen, ønsker jeg å fremheve arbeidene til tre samtidskunstnere som har brukt sine kritiske ferdigheter på en rekke av nettopp disse temaene. For kunstneres rolle er ofte å ikke bare holde et speil opp mot samfunnet i et håp om at vi vil kunne gjenkjenne refleksjonen av oss selv, men også å fordreie bildet av oss i håp om å introdusere nye spektrum for forståelse og bevissthet. Særlig når det makroskopiske perspektivet føles for overdimensjonert, for ubegripelig og for abstrakt, er det desto viktigere å omdirigere fokus på det mikroskopiske, det lokale og på de taktiske potensialene i en individuell og kollektiv innsats.

 

De tre kunstnerene som vil bli diskutert her gir seg kollektivt i kast med motstandsprosjekter mot nyliberale og kapitaliske tendenser til stadig økende sosial, politisk og kulturell homogenisering. Arbeidene til Claire Pentecost, Dornith Doherty og Sam Van Aken utgjør kjernen i denne artikkelen; prosjektene deres peker mot eksisterende muligheter for motstand og mot den utrolige evnen og kompetansen individer har for å sette i gang forandring. Hver kunstner jobber i et ulikt medium, fra mixed-media-installasjoner (Pentecost) til fotografi (Doherty) og skulpturelt hagebruk (Van Aken), og når vi ser alle under ett, dekker de tre prosjektene som jeg her skal ta for meg livssyklusen i plantelivet – jorden, frødene og floraen de produserer.

 

 

Claire Pentecost

 

De tre kunstnerene som vil bli diskutert her gir seg kollektivt i kast med motstandsprosjekter mot nyliberale og kapitaliske tendenser til stadig økende sosial, politisk og kulturell homogenisering. Arbeidene til Claire Pentecost, Dornith Doherty og Sam Van Aken utgjør kjernen i denne artikkelen; prosjektene deres peker mot eksisterende muligheter for motstand og mot den utrolige evnen og kompetansen individer har for å sette i gang forandring. Hver kunstner jobber i et ulikt medium, fra mixed-media-installasjoner (Pentecost) til fotografi (Doherty) og skulpturelt hagebruk (Van Aken), og når vi ser alle under ett, dekker de tre prosjektene som jeg her skal ta for meg livssyklusen i plantelivet – jorden, frødene og floraen de produserer.

 

 

Claire Pentecost

 

Som bidrag til dOCUMENTA XIII, presenterte den Chicago-baserte kunstneren Claire Pentecost et mangfoldig prosjekt som var inkludert i utstillingen over vitenskap, økologi og frø, som vender tilbake hvert femte år. Denne delen fylte Ottoneum i Kassel – byens første teater som i dag fungerer som museum for naturhistorie. Kunstneren fikk med seg den lokale innflytelsen som disse to versjonene av stedet medførte, og grep muligheten til å sette i gang en installasjon i stor skala, bestående av ulike kunstverk, initiativer og programmer, ledsaget av en rekke (både fysisk tilstedeværende og fraværende) aktører. Men i stedet for å ta for seg temaet frø direkte, satte Pentecost inn sin kritiske og kreative energi for å jobbe med frøets kultiverende miljø: jorden.

 

Installation view of soil erg, 2012. Ottoneum, dOCUMENTA XIII, Kassel, Germany. Photo courtesy of the artist.


 

 

Det resulterende verket, soil-erg (2012), fokuserer på hvordan større firma har flyttet på seg for å kommodifisere jorden, primært gjennom bruken av syntetisk gjødning, insekts- og ugressmidler, for å redusere arbeidsstokken som trengs for å opprettholde brukbar jord.[7] For å ta avstand fra private selskapers modell for kommodifisering av jorden (med de tilhørende konsekvensene for naturlige økologiske systemer for fornyelse og oppblomstring), skapte Pentecost en installasjon som i sin kjerne handler om å tilby et nytt system for verdsettelse av den. Som en del av dette, fabrikerte hun mursteiner av levende jord – bl.a. i formen til gullbarrer – som ble stilt ut sammen med tegninger av inflytelsesrike aktivister og visjonære som har bidratt til den moderne miljøbevegelsen. Disse tegningene lignet på avbildninger av verdensledere på pengesedler, men omstrukturerte kapital- og maktforhold ved å fremheve individer som har jobbet til støtte for livet og dets mange uttrykksformer.[8] Betydningen til komposter og vertikale beplantningssystemer var andre viktige egenskaper ved verket. Pentecost utviklet i samarbeid med designeren Ben Friton disse systemene, som var installert utenfor Ottoneum, for å kaste lys over hvordan hager kan tilpasses selv de vanskeligste plassbegrensningene.

 

Claire Pentecost, "soil erg" (detail), 2012. Ottoneum, dOCUMENTA XIII, Kassel, Germany. Photo courtesy of the artist.

 

 

 

 

Samarbeid er også en nøkkel i komposteringsprosesser, hvor andre dyrearter – fra kyr til ormer – spiller kritiske roller i berikelsen av jordsmonn som er blitt tappet for mineraler. Som Vandana Shiva påpeker: “Det å gi naturen og dens arter tilbake deres rettmessige næring er ikke bare et etisk og økologisk imperativ; det er essensielt for å opprettholde matproduktivitet for mennesker,” og det er også en integrert del av en ansvarlig praksis med bærekraftig landbruk som menneskene har praktisert i årtusener.[9] Videre antar det underliggende budskapet i prosjektet en øko-aktivistisk tone, som Pentecost forklarer: “En god jord er en levende jord: Både strukturelt og biologisk er det et levende system. Når jorden blir vedlikeholdt på en økologisk følsom måte, gir den ikke bare næring til planter, men også beskyttelse mot ugress og plantesykdommer. Men dette krever både en en stedsspesifikk kunnskap i kontinuerlig utvikling, og opprettholdt arbeid. God jord er resultatet av vedvarende praksis, og en praksis som er like mye sosial som biologisk.”[10] En forsterkning av de sosiale båndene som uten tvil er selve hjertet av bærekraftig landbruk, er nøkkelen her. Hvis ikke nyliberalismens isolerende effekt blir stoppet, vil menneskebefolkningen bare fortsette med å dele seg; og slik bli overvunnet.

 

 

Dornith Doherty

 

Dornith Doherty er en Houston-basert fotograf som i 2008 ble inspirert av den da nært forestående realiseringen av Svarlbard Global Seed Vault på Spitsbergen, og begynte å gjøre research, reise til og fotografere frø og frøbanker over hele verden. Resultatet av denne pågående undersøkelsen er to signifikante samlinger av verk: Archiving Eden og Archiving Eden: The Vaults (begge pågående siden 2008). Under sine samarbeid med biologer og andre naturvitere har kunstneren besøkt mange av de største frøbankene i verden, deriblant: the National Center for Genetic Resources Preservation i Colorado; Millennium Seed Bank, Royal Botanic Gardens, Kew i England; PlantBank, Threatened Flora Centre og Kings Park Botanic Gardens i Australia; N.I. Vavilov Institute for Plant Industry i Russland; og Svalbard Global Seed Vault. Interessen hennes for disse rommene og aktivitetene er klar: “I denne æraen med klimaforandringer og minskende biodiversitet, spiller frøbanker en vital rolle ved å forsikre overlevelsen av genetisk mangfold i både viltvoksende og dyrkede arter.”[11]

 

Dornith Doherty, "Corn Diversity", from the series Archiving Eden (2008–present). Photo courtesy of the artist.

 

 

 

Disse to prosjektene er dypt sammentvinnet, men mens fotografiets mekanismer blir satt konsistent i verk i begge disse, varierer resultatene på samme måte som hennes kunstneriske intensjoner. I Archiving Eden røntgenfotograferer og skanner kunstneren tusenvis av frø for å skape bilder som hun smelter sammen, lager kollasjer av eller stiller ut enkeltvis. Noen av disse blir deretter trykket som bikonvekse bilder, som skaper en illusjon om dypde og gjør det mulig for fotografiets ellers så statiske natur å bli animert. Denne spenningen mellom det statiske og alltid foranderlige, og bruken hennes av røntgenteknologi, frembringer interessante metaforer som prosjektet hennes kan tolkes gjennom: kunstneren skaper aktive visualiseringer av det som ofte forblir usynlig, blant annet alle de sosiale, filosofiske og antropologiske spørsmålene som ligger innbakt i selve handlingen man utfører når man lager en frøbank, samtidig som hun også peker på behovet for en konsistent bevaringspolitikk som fortsatt kan tilpasses foranderlige, globale omstendigheter.

 

Dornith Doherty, "Seed Accessions, Svalbard Global Seed Vault", from the series Archiving Eden: The Vaults (2008–present). Photo courtesy of the artist.

 

 

 

 

 

Archiving Eden: The Vaults tilbyr et annerledes perspektiv, tydelig formet av kunstnerens poetiske sensibilitet slik den innlemmes i rommene til frøbanken. Disse fotografiene, som omfatter alt fra det tilsynelatende banale til det ytterst sublime, er en bekreftelse av den store menneskelige innsatsen som ligger bak disse forsøkene. Bildene, som er dokumentariske av natur, inviterer oss til å reflektere over og vurdere betydningen av det å indeksere historie og kultur gjennom bevaring av planters genetiske materiale. Snarere enn å gjøre research og eksperimenter, som del av innsatsen for å maksimere profitt gjennom patentering av frøteknologier, søker disse frøbankene og biogenetiske laboratoriene å bevare den store diversiteten av planteliv på jorden – og å skape en backup i tilfelle global katastrofe.

 

Alvorets time kom da det første uttaket fra frøbanken på Svalbard ble gjort i 2015. Årsaken til slike drastiske tiltak? Borgerkrigen i Syria hindret forsyningen av frø, og en av landets viktigste frøbanker som lå i Aleppo, ble ødelagt under krigføringen.[12] Mens slike hendelser ved første øyekast kan se ut som uheldige resultater av krigføringen, har nyere undersøkelser rundt årsakene til krigen nå identifisert forbindelser mellom det opprinnelige sosiale opprøret, og effekten av klimaforandringer på landbruk og matproduksjon, som en av de primære drivkreftene.[13]

 

 

Sam Van Aken

 

Sam Van Aken vokste opp på en liten familiegård i Pennsylvania, og utviklet tidlig en forståelse for landbruksproduksjon og plantepoding – en fascinasjon han har opprettholdt helt frem til i dag.[14] I de senere årene har Van Aken utviklet en praksis som slår sammen hagedyrking og skulptur, hvor teknikker for hortikultur og estetiske undersøkelser blandes i verk som involverer levende planter. I 2008 satte Van Aken i gang et storskala-prosjekt med mange utgaver, som har fått tittelen Tree of 40 Fruit. Premisset for prosjektet var tilsynelatende elementært i starten: Man fant frem til 40 ulike fruktarter som man deretter podet sammen på et enkelt tre (frukt innen samme familie er ofte kompatible og kan dermed sameksistere som en enkeltstående organisme). Prosessen med å lokalisere 40 ulike varianter av en enkelt art viste seg imidlertid å være ekstremt vanskelig. Kunstneren ble fortvilt over den minskende variasjonen, og lærte seg hvordan han kunne sile ut historiske og antikke arter fra eldre frukthager (hvorav mange sto klar til å bli fjernet med roten) og slå disse sammen som et enkelt tre. Han bemerker: «Denne erfaringen tydeliggjorde for meg i hvor stor grad monokulturer har endt opp med å dominere landbruk, og det var da prosjektet forandret seg til å omfatte bevaring.”[15]

 

Sam Van Aken, "Tree of 40 Fruit" (detail), 2008–present. Photo courtesy of the artist.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I den siste utgaven av Tree of 40 Fruit: The Michigan Trees (2016) konsentrerte Van Aken seg om steinfrukttrær som har sitt opphav i staten Michigan. Steinfrukter defineres ved at de har harde kjerner, deriblant fersken, plommer, aprikoser, nektariner og kirsebær for å nevne noen få. Michigan, som en gang var en av de største produsentene av steinfrukt i USA, har tapt mye av landbruksarv, da disse artene har blitt forflyttet til andre lokaliteter. Tree of 40 Fruit: The Michigan Trees er uten videre en respons på sin kontekst gjennom det faktum at prosjektets vertsinstitusjon – Eli and Edythe Broad Art Museum ved Michigan State University i East Lansing – befinner seg på det som før i tiden var en frukthage som inneholdt et stort utvalg steinfrukttrær. Igjen fant kunstneren frem til historiske varianter av artene, og i en serie workshops med lokal skoleungdom og andre frivillige, podet han de ulike variantene på tolv trær som fyller bygningens atrium.

 

I sin tekst i utstillingens brosjyre peker Van Aken på den følelsen av hastverk som prosjektet har avstedkommet, med tanke på å hente ut og bevare disse artene: «På grunn av en rekke faktorer, deriblant industrialisering, sykdom og minsket støtte til landbruksforskning, har vi i løpet av de siste hundre årene gått fra å ha direkte tilgang til tusen på tusen av ulike typer frukt, til bare å kjenne til noen få dusiner. Historiske varianter av fersken, plomme, aprikos, nektarin og kirsebær forsvinner nå i et fryktinngytende tempo; med dem, deres genetiske materiale, og på mange måter også vår egen historie… De utgjør en slags tidsmaskin og et arkiv over Michigans landbruksarv.”[16] Parallelt med denne meditasjonen over betydningen av bevaring for fremtiden produserer kunstneren også spesifikke visuelle effekter gjennom sin podingsteknikk; med kunnskap om hvilke fargerike blomster som vil komme ut av hver grein, plukker han nøye ut ulike varianter som en del av den estetiske utvelgelsesprosessen. Gjennom denne blandingen av det politiske, økologiske og estetiske, utgraver og bevarer dette prosjektet en lokalt situert kunnskap, samtidig som det aktiverer en slik kunnskap med henblikk på å restituere dets verdi og betydning for fremtidige generasjoner.

 

Sam Van Aken, Installation view of "Tree of 40 Fruit: The Michigan Trees", 2016. Eli and Edythe Broad Art Museum at Michigan State University, East Lansing, MI, USA. Photo by Eat Pomegranate Photography.

 

 

 

 

Med verkene til disse tre kunstnerne blir de første motstandens frø sådd i protest mot den evigvoksende private kontrollen over global matproduksjon. Prosjektene deler interessen for å bevare, både faktisk organisk materie og landbruksprosesser som det å lage frøbanker, kompostering og poding. Men det skal likevel ikke stikkes under en stol at disse teknikkene har blitt tatt i bruk av mennesker i tusener av år, og at det først er i nyere tid at slike praksiser i økende grad har blitt underminert gjennom veksten av industrielt landbruk og avhengigheten av monokulturer i planlegging og produksjon av avlinger.

 

Tross påstander om behovet for industrialisering av landbruk for å føde en voksende verdensbefolkning, må man også vurdere de sanne kostnadene ved dette skiftet, samt dets effekter på livskvaliteten til millioner av mennesker.

 

I så henseende er forskningen til forfatter og miljøforkjemper Rob Nixon, og hans vektlegging av begrepet «sakte vold», treffende. Ifølge Nixon er sakte vold en «vold som skjer gradvis og ute av syne, en vold med en forsinket ødeleggelse som er spredd over tid og rom, en sakte nedbrytende form for vold som typisk ikke blir oppfattet som vold i det hele tatt.”[17] Konsekvensene av industrialiseringen av landbruket og utviklingen av monokulturer er vidtrekkende, og har vist seg å være både direkte og indirekte skadelige for menneskebefolkninger. Men vi klarer ikke å se disse konsekvensene for det de er, fordi de utvikler seg sakte over tid og ofte utenfor både offentlighetens øyne og det døgnkontinuerlige nyhetshjulet. Nyliberalismens slør vender på denne måten tilbake for å tildekke og forhindre vår mulighet til å navngi problemet, og tillater slik den uavbrutte fortsettelsen av denne volden.

 

Men gjennom disse ulike tilnærmingene til det å skape kunst, begynner det å springe ut alternative modeller. Om ikke annet inviterer disse prosjektene til selvopplysning og bevissthet, og snarere enn bare å peke på og beklage seg over den negative effekten av privateierskap over jord, frø og steinfrukt, utvikler og forestiller disse kunstnerne seg nye tilnærminger til landbruk som har fokus på bevaring av planeten. Disse prosjektene skaper også nye orienteringer i menneskerelasjoner og mellom menneske og miljø. Som Claire Pentecost bemerket tidligere, avdekker empowerment- og ressursdelingsnettverk alternativer til vår avhengighet av industrielt landbruk og økonomiske verdisystemer som vektlegger profitt fremfor personlig velvære. Videre kan forståelsen og verdsettelsen av verkene til disse kunstnerne – og mange andre som dem – være starten på en tilbakevending for våre stemmer og våre visjoner for lokal og global matproduksjon; en bevisst motstand mot utviskingen av historiene og kulturene som ligger kodet i genene til våre frø.

 

 

 

 

Steven L. Bridges jobber som assisterende kurator ved Curator Eli og Edythe Broad Art Museum, Michigan State University. Han har kuratert en rekke utstillinger, inkludert soloutstillinger av Sam Jury, Faheem Majeed og Jason Lazarus. Fra 2011 til 2015 var han også medkurator for den årlige internasjonale performancekunstfestivivalen Rapid Pulse i Chicago. Bridges er bidragsyter til flere tidsskrifter, magasiner og  kunstnerkataloger, og har en mastergrad fra School of the Art Institute of Chicago.

 

 

 

 

 

 

 

 


[1] At the turn of the last century, the figures were staggering. Activist and philosopher Vandana Shiva highlights the stranglehold exerted by these corporations in her influential book Stolen Harvest: The Hijacking of the Global Food Supply: “ten corporations control 32 percent of the commercial-seed market, valued at $23 billion, and 100 percent of the market for genetically engineered, or transgenic, seeds. These corporations also control the global agrochemical and pesticide market. Just five corporations control the global trade in grain.” Vandana Shiva, Stolen Harvest: The Hijacking of the Global Food Supply (Lexington, KY: The University Press of Kentucky, 2016), 9.

[2] The link between the increased use of genetically modified organisms and herbicides and pesticides in their cultivation has been a primary focus of medical researchers in recent years. Writing in the New England Journal of Medicine, Philip J. Landrigan, M.D., and Charles Benbrook, Ph.D., raise important questions around the lack of regulatory systems in the US in the face of growing concerns around the safety and long-term effects of the use of herbicides and pesticides that are known to be carcinogenic and environmentally corrosive. The reliance on 2,4-D, a component of the Agent Orange defoliant used in the Vietnam War, is particularly troublesome. Philip J. Landrigan and Charles Benbrook, “GMOs, Herbicides, and Public Health,” New England Journal of Medicine 373, no. 8 (August 2015): 693–95.

[3] George Monbiot, “Neoliberalism—the ideology at the root of all our problems,” Guardian (London), April 15, 2016, http://www.theguardian.com/books/2016/apr/15/neoliberalism-ideology-problem-george-monbiot.

[4] Martin Gilens and Benjamin I. Page, “Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens,” Perspectives on Politics 12, no. 3 (September 2014): 564–81.

[5] Global agribusiness Monsanto, for instance, requires farmers who buy their genetically modified seeds to sign their “Roundup Ready Gene Agreement,” which makes saving seeds and seed sharing criminal acts. Vandana Shiva, Stolen Harvest: The Hijacking of the Global Food Supply (Lexington, KY: The University Press of Kentucky, 2016), 92.

[6] Vandana Shiva, Stolen Harvest: The Hijacking of the Global Food Supply (Lexington, KY: The University Press of Kentucky, 2016), 17.

[7] This claim to increased productivity and the need for industrialization of agriculture to meet the world’s growing food demands has largely been debunked. It has been shown that traditional systems of polyculture are far more efficient and environmentally sound than systems of monoculture. See: Francesca Bray, “Agriculture for Developing Nations,” Scientific American (July 1994): 33–35.

[8] These figures includes such luminaries as Henry David Thoreau (1817–1862), Rachel Carson (1907–1964), Wangari Maathai (1940–2011), and Vandana Shiva (b.1952), the last of which has been particularly influential in the crafting of this essay. These drawings also included other notables, like the star-nosed mole and snails, and a reference to German artist Joseph Beuys, whose own seminal ecological project 7000 Eichen (7000 Oaks) (1982–present) was produced as part of dOCUMENTA VII.

[9] Vandana Shiva, Stolen Harvest: The Hijacking of the Global Food Supply (Lexington, KY: The University Press of Kentucky, 2016), 118.

[10] From the artist’s website: http://www.publicamateur.org/?p=85.

[11] From the artist’s website: http://dornithdoherty.com/gallery/archiving-eden/.

[12] Laura Wagner, “Syrian Civil War Prompts First Withdrawal from Doomsday Seed Vault in the Arctic,” National Public Radio, September 23, 2015, http://www.npr.org/sections/thetwo-way/2015/09/23/442858657/syrian-civil-war-prompts-first-withdrawal-from-doomsday-seed-vault-in-the-arctic.

[13] The severe drought that plagued the region between 2006 and 2009—which was intensified as a result of global warming and the effects of climate change—is one of the primary reasons many farmers gave up their land and moved to the urban centers of Syria, which subsequently led to overcrowding, food insecurity, and the social unrest that destabilized the country. Henry Fountain, “Researchers Link Syrian Conflict to a Drought Made Worse by Climate Change,” New York Times, March 2, 2015, http://www.nytimes.com/2015/03/03/science/earth/study-links-syria-conflict-to-drought-caused-by-climate-change.html?_r=0.

[14] Email correspondence with the author, May 1, 2016.

[15] Ibid.

[16] Michelle Word and Sam Van Aken, Tree of 40 Fruit: The Michigan Trees (East Lansing, MI: Eli and Edythe Broad Art Museum at Michigan State University, 2016), 8.

[17] Rob NIxon, Slow Violence and the Environmentalism of the Poor (Cambridge, MA: Harvard University Press, 2011), 2.