Editorial
På en måte som likner andre glemte, uoppdagede eller (ennå definert som) perifere scener rundt omkring i verden, har Argentina plutselig blitt et sydende senter for samtidskunst i perioden som fulgte den alvorlige økonomiske og sosiale krisen i 2001. Etter denne perioden ble et stort antall sjølstyrte kunst-initiativer født, som også trakk til seg oppmerksomheten til mange globalt orienterte kuratorer. Mange av disse initiativene lever i dag, som Syd Krochmalny beskriver i sin artikkel «Ilden og dens glør» («Fire and its embers») i dette og det neste nummeret av Seismopolite:
(…) tradisjonen med kunstnerisk samarbeidsaktivitet fortsetter, men med andre koordinater som reflekterer en økonomi som har doblet seg i størrelse og et mer demokratisk samfunn hvor konturene av sosial konflikt har forandret seg. (…) Tidligere var gruppe-initiativer primært et middel for å oppnå et mål. I dagens sammenheng kan disse imidlertid bli sett på som et mål i seg sjøl, og dermed som formende for en singulær poetikk.
I en annen artikkel fra Argentina, som også vil fortsette inn i nummer 17 i en del to, viser George Kafka hvordan det tjuende århundrets historie i Buenos Aires kan leses gjennom byens offentlige rom, og tar oss med på en utfyllende og rikt illustrert omvisning gjennom hovedstadens gatekunst:
Ved begynnelsen i La Boca, portretterer ‘El Caminito’, et utendørs museum, gatene som de italienske immigrantene bodde i, etter bølgen av immigrasjon i de første tiåra på århundret. En kort busstur opp til Avenida 9 de Julio bringer deg ansikt til ansikt med Evitas varme smilsom stråler fra den samme bygningen hvor hun talte til sine ‘descamisados’ […].
Adam Przywara deler sine perspektiver på det han kaller en «motstandens økologi»; han viser til andre former for kollektiv handling og samarbeid: nemlig det som fulgte etter bomberaidene over Storbritannia under Andre Verdenskrig. Her, ifølge Przywara, utviklet samarbeidsprosesser “seg i høgt antall og kompleksitet […], og motsta det enhetlige historiske bildet av krigsinnsatsen”. Han refererer dermed til originaliteten til “individuelle motstandshandlinger” som skilte seg fra propagandaen og normene som ble tvunget ned over befolkninga av regjeringa. Et eksempel er Hr Hayes, vaktmester i Westminster Katedral, som etter at en bombe hadde etterlatt et krater i bakken utom katedralen, bestemte seg for å plante en hage med grønnsaker rundt den.
Hagen utgjør en sfære av vedlikehold innenfor en virkelighet preget av terrorens destruktive kraft. Hagen i seg sjøl blir en kollektiv motstandshandling, og gir både næring og vitaminer til familien, og hjelper de som sårt trenger psykisk gjenoppbygging etter å ha overlevd måneder med luftangrep.
I en svært annerledes kontekst demonstrerer Lorena Morales Aparicio motstandskunsten til kunstneren Glen Ligon og hvordan han problematiserer relasjonell estetikk – spesielt gjennom hans retrospektive utstilling på Whitney Museum i 2011:
Ved å kalle den retrospektive utstillinga på Whitney “Glen Ligon: Amerika,” bekrefter kunstneren sammensmeltinga av nasjonal identitet på det enkelte inidividets nivå. Ligon bekrefter sammenstillinga av det universelle gjennom det individuelle og hvordan det ikke nødvendigvis er kongruent. Han skaper noumenale relikvier som taler og puster hans praksis, med å konfrontere og tvinge framover en ansvarlighet i sosiale og rase-strukturer.
Et annet bidragende kunstverk, Når troen flytter fjell av Francis Alÿs, alluderer til en eldgammel myte gjennom sin tittel, og skaper en form for forståelse av utopien, ifølge Riika Haapalainen.
Utopia kan innebære den midlertidige reposisjoneringa av det kjente og ubetydelige. Kjent men ubetydelig var sannelig sandbankene i “Når troen flytter fjell”-prosjektet.
Kunstneren Simón Vega’s Tropisk Rom Proyectos synes å representere en annen slik “midlertidig reposisjonering”, hvis ikke en utopi, bestående av et uttall skulpturelle installasjoner og tegninger inspirert av utforskinga av verdensrommet. Arbeidet er laget av avfallsobjekter som danner romkapsler, raketter og planetutforskende biler som bærer en tung symbolsk mening, ifølge Seth Roberts:
Samtidig som det er en kritikk av mangelen på teknisk utvikling i Sentral-Amerika og en holdning til arven fra Den kalde krigen i regionen, er også Tropical Space Proyectos en kraftfull påminnelse om både det virkelige og det symbolske modernitetens skillelinje i nåtidas verden.
