Fra Washington til Virginia: En samtale om rurale kunstresidencies.'
Jon Henry & Peter Christenson, 2017
Det følgende er en samtale mellom Jon Henry, grunnlegger av Old Furnace Artist Residency (OFAR), en rural residenvy i Henrys hjem i Harrisonburg, VA, og Peter Christenson, initiativtaker til Guest House Cultural Capital Residency (GHCC Res), en unik residency for akademikere innen kulturfag, beliggende på studentinternatet til Washington State University i Richland, WA.
PC: Jeg tenkte jo at det mest naturlige å starte med, måtte være litt bakgrunnsinformasjon om stedene hvor vi bygget våre “rurale” residencies, og deretter kan vi kanskje snakke litt mer om hvorfor vi valgte å bygge slike programmer i nettopp disse regionene, eller hvorfor de har unike agendaer og prosjekter som er knyttet til lokalitetene deres.
JH: Helt greit for meg. Skal jeg begynne?
PC: Ja det hadde vært fint om du kunne det, særlig siden mitt eget program delvis ble påvirket av OFAR, dens agenda og det som du hadde fått til der ute i Harrisonburg.
JH: Greit, kanskje jeg skal ta det hele fra begynnelsen da; jeg vokste opp i Rappahannock County i Virginia, som er et av de minst befolkede, rurale områdene i regionen. For eksempel var jeg vant med å mangle både TV-signal, trafikklys, mobildekning og butikkjeder. Etter å ha blitt dradd mot urbane omgivelser som New York, Dubai og Richmond, vendte jeg tilbake til Shenandoah Valley, et skikkelig jordbrukssamfunn. Jeg tror kanskje disse skiftene fikk meg til å undres over hva «ruralt» egentlig betyr. Handler det bare om befolkningstetthet, internetthastighet, antallet trær, eller sosial diversitet? Jeg tror vi alle er enige om hva det urbane er, men ikke om hva det ikke-urbane er.
PC: Det der er et interessant poeng, altså at “ruralt” ofte feilaktig defineres kun i forhold til det “urbane”, og kanskje det til og med er en misforståelse å se på det «rurale» som antitesen til det «urbane». Jeg vet ikke, men noen ganger oppfatter jeg nettopp dette som svært nedsettende, som at man rangerer det «rurale» som noe sekundært, eller sågar stempler det «urbane» som helten og det rurale som hva da – «anti-helten»? Helt ærlig vil jeg si at fordi jeg har bodd i store byer det meste av livet, så er det vanskelig å ikke tenke by-sentrert, å ikke alltid prioritere det urbane. Jeg må vel finne ut av det selv, antar jeg. For når jeg snakker om Richland (hjemmet til GHCC-residencyen), så sammenligner jeg det umiddelbart med Seattle, den største byen i Washington State. Og kanskje er ikke dette riktig av meg, å definere noe gjennom en sammenligning? Jeg mener, Richland er mer en «småby» enn en by etter min oppfatning, omgitt av gårder og digre landeiendommer og landlige omgivelser i den sørøstlige delstaden, så da er det vel ruralt, eller? Stedets historie er definitivt knyttet til gårdsdrift, og landbruk er og blir utvilsomt en uløselig del av lokalsamfunnet i dag. Det finnes ikke noe klart definert urbant sentrum, det er veldig begrenset infrastruktur og arkitektur av den typen man kan finne i en større by; politikken; det politiske livet er også typisk for slike rurale områder. (Latter). Jeg definerer gjennom sammenligninger igjen, gjør jeg ikke?
JH: Nettopp! Og noen ganger ser jeg at jeg befinner meg i en “jakt etter det autentisk rurale”, letende etter et sted med flere kyr, færre trafikklys, flere trær, færre folk osv. I vil si det er vanskelig å definere hva det urbane og det rurale er, spesielt mellom folk som er så påstmoderne i sin tankegang.
PC: Så sant. (Latter) Er vi allerede i gang med å gi dette intervjuet en poststrukturalistisk form?
JH: (Ler)
PC: Men ærlig talt, jeg pleier å synes at det er mye lettere å definere det urbane, men jeg forestiller meg at dette er på grunn av mine erfaringer og det jeg har blitt eksponert for, at jeg har vokst opp i og rundt byer – det «familiære» for meg er det som er typisk urbant. Men på samme måte som med rurale settinger, er ingen byer helt like heller. Dette er selvfølgelig noe av grunnen til at jeg startet GHCC Res, for å utfordre alle ideene vi har om denne todelingen – for å gi beboerne et møte og en opplevelse med “det rurale”, og for å gi den lokale regionen muligheten til å oppleve et bredt spektrum av folk fra hele verden. I det minste er det et håp.
JH: Ja nettopp. Og selvsagt har vi ulike meninger og våre egne fortolkninger av det rurale og det urbane, men du må vel likevel kunne peke på et spesielt øyeblikk under turen din fra Seattle til Richland da du innså at du plutselig innså at du nå hadde forlatt det urbane?
PC: (Ler). Selvfølgelig, men dette tror jeg mest av alt er basert på geografi. Skiftet fra Seattles bygningsmiljø; trafikk, heisekraner og infrastruktur; til det naturlige landskapet – dette føles umiddelbart og oppløftende, som om man hopper fra en trampoline til en stein – fra det urbane til det rurale. Jeg ville si at dette skiftet skjer sånn omtrent like øst for Issaquah, som f.eks. området High Point. Du kan faktisk se endringen nokså tydelig via satelittbilder – du har gråaktige bygninger, før du krysser en grense, og etter dette blir alt grønt. Trær og skråninger, og ja, det er ganske så ruralt hele veien gjennom fra Cascades till Yakima Valley, som er et stor vinregion, og lenger øst i Richland ligger GHCC – og helt til Idaho er det ganske så ruralt, faktisk. Så (ler), jeg går ut fra at det meste av Washington State kan hevdes å være ruralt.
JH: (Ler) Ruralt?? Richland har nærmere 70.000 innbyggere vel? Det er ikke akkurat noen liten befolkning?
PC: Ok, enig; Tri-Cities, inkludert Richland og to andre mellomstore småbyer, det er faktisk opp mot 200.000 mennesker. (Latter). Får jeg lov til å si at Richland snarere grenser til det rurale enn å være det?
JH: (Ler). Jeg skjønner hvor du vil hen. Folk lar seg alltid forvirre av at jeg kaller OFAR ruralt, samtidig som den befinner seg i Harrisonburg; men hvis du beveger deg to kvartaler bort fra inngangen, befinner du deg i 40 hektar med maisåkre!
PC: Er det sant? Helt ærlig har jeg lyst til tro – kall det idealistisk nonsense – at lokalsamfunnet selv har et ord med i laget i definisjonen av seg selv, sin merkevare og kultur. Noen ganger er jeg redd den “rurale” merkevaren tar med seg en masse uønsket bagasje som kanskje ikke alltid passer inn i sine omgivelser. Er jeg oversensitiv når jeg sier dette? Kanskje det slett ikke er et problem, eller kansje jeg misforstår totalt? Men er ikke dette delvis årsaken til at vi startet opp disse residency-programmene; ikke bare for å ta med folk fra andre steder til disse lokalsamfunnene, men for å bringe inn beboere som kan tjene lokalsamfunnet vårt, hjelpe med å styrke, og hjelpe med å definere og etter hvert forbedre den kulturelle merkevaren og vår lokale kollektive identitet? Eller i det minste hjelpe oss til å skjønne noen av disse tingene. Jeg vet ikke, ser ikke du på dette som kulturbygging, eller enda bedre, som kulturarkivering, på en måte?
JH: Det kan virke som at enkelte steder omfavner en rural idé om isolasjon og knytter dette til en form for avslapping eller en økonomisk unntaksindustri. Andre knytter det til en landbruksidentitet og fokuserer på å utvikle et nytt varemerke for visse produkter som Halifax Cantaloupes, Shenandoah Apples, osv. Ved OFAR har jeg prøvd å være mer bevisst på å dyrke frem publikum; vi har virkelig utviklet en trofast publikumsskare.
PC: Hva mener du med å “dyrke frem publikum”?
JH: Vi vet jo at publikum ikke er noen fast og entydig størrelse, men en definisjon uten sentrum. De offentlige evenementene til OFAR trekker et stort spekter av folk fra lokalsamfunnet vårt, mht. rase, seksualitet, kjønn, klasse, yrke osv. Vi har for vane å snakke om å bli kjent med våre publikum, men vi er nødt til å jobbe for å komme forbi simple idéer om bare et større nedslagsfelt eller tydeligere profil. Jeg kan f.eks. ta imot en queer performancekunstner og organisere et show for et queer-publikum, men jeg ønsker også å høre etter med mine lokale venner hva de mener med at det”aldri skjer noe”; hvorfor gikk du da aldri og så utstillingen forrige uke eller på filmfestivalen uken før? Hvis en medlem av lokalpublikummet har bedt om at noe må skje, og ikke dukker opp når noe faktisk skjer, så har vi noe å snakke om. Vi er sammen om å bygge et nettverk med andre, men vi ber også folk om å ta med sine egne nettverk for å bidra til å skape ting. Dette er noe “nytt” som jeg generelt er opptatt av: empatisk pålitelighet. Jeg tenker at folk i kunstverden noen ganger er for sjenerte når det dreier seg om å tilfredsstille publikum, særlig i sosialt engasjerte prosjekter.
PC: Men alt dette tatt i betraktning, hvorfor bestemte du deg for å starte opp OFAR nettopp i Harrisonburg? Du kunne ha holdt deg i New York og gjort noe lignende der? Hvorfor det rurale Virginia? Hvilke målsetninger hadde du? Jeg går ut fra at de var stedsspesifikke?
JH: Etter studiene mine ble jeg lei av “betal for plassen”-politikken i det amerikanske kunstsystemet. Alt så ut til å koste penger; inngang på en utstillingsåpning, deltakelse på residency, søknad om å delta på utstilling, utstillingskataloger, undervisning, osv. Jeg ønsket å gå imot dette gjennom OFAR, ved å skape et fritt rom hvor folk kan leve, drømme, jobbe og skape. Dette fundamentet for frihet er viktig, fordi det ikke bare angår vårt økonomiske system, men også det sosiale. Jeg tenker at det er dette som skiller OFAR fra andre residencies hvor vi blir en del av det lokal landskapet og ikke behandler det som et pittoresk pastoralt postkort.
PC: Jeg er helt med på dette. Jeg ønsket absolutt å inkorporere ideen om “frihet” i GHCC-residencyen også. Dette har bidratt til at programmet og agendaen min har båret frukter – ideen om å åpne et hjem for noen, være et gjestfritt vertskap. I senere tid har faktisk et par reint kommersielle gallerier, hvor man betaler for utstillingsplassen, dukket opp her – det er så kontraproduktivt etter min mening. Det føles overhodet ikke som noen bærekraftig modell for kulturbygging; det er marginalisering og utnytting av kunstnere og deres lommebøker, snarere enn et forsøk på å støtte dem i deres prosjekter. Jeg ønsker virkelig at GHCC skal representere et alternativ til den pengestyrte utviklingen; vi trenger det virkelig her i Richland, særlig fordi det er et mer ruralt lokalsamfunn: et ekte og fritt, sosialt kunstprogram for forskere som kan komme fra alle steder og skape og samarbeide og vokse.
JH: Fra dine lepper til guds ører (ler)
PC: (ler) Har gud ører?
JH: (latter)
PC: Kanskje gud er et øre. (Ler). Men hvis det er som du sier, så lurer jeg på om din agenda hos OFAR påvirker beboerne som du velger ut til å delta i programmet? Søker du for eksempel etter spesielle typer praksiser, eller undersøker du ferdighetene til kunstnerne som søker?
JH: Jeg blir ofte spurt om vi har noen kuratoriske retningslinjer. Det har jeg virkelig svært lite av, for det ligger vel i kortene og i vår væremåte at det innebærer en del egenutvelgelse eller egenkuratering. Vanligvis jobber jeg for at alle som søker skal få noen dager ved OFAR. Nettopp denne åpenheten tror jeg har ført til en del fantastiske arbeider, forbindelser og resultater. Vi har hatt folk hos oss som er forbilder for sosialt engasjerte praksiser eller museumsutstillinger, og andre som nettopp har tatt lavere grads eksamen eller aldri har presentert noen egne arbeider offentlig. Dette har ført til en interessant sammensetning av besøkende kunstnere.
PC: Treffende sagt, dette virker som et horisontalt og kollaborativt forum for utveksling. Jeg jobber for det samme på GHCC: å dyrke frem åpne og demokratiske prosesser og engasjement. Jeg prøver å være ekstra oppmerksom på å prøve å unngå å være diktatorisk og “kulturkolonialistisk”. Disse programmene, eller i det minste forskningen og de kreative resultatene av residencies, gir oss et bilde av virkeligheten, ikke sant, så derfor burde de også støtte opp om ulike paradigmer og tenkemåter på en åpen og ekte upartisk måte. Om alle stemmer. Men som leder eller kurator, kan det være problematisk å velge ut enkelte besøkende basert på vår egen “væremåte”. Jeg mener, dette er jo bare min væremåte, ikke sant? Som en kunstner med bakgrunn i sosialt arbeid, og etter å ha jobbet som sertifisert psykolog i en rekke år, er jeg sterkt engasjert i spørsmål om hvordan man optimalt kan være en aktør for forandring, hvordan man best kan organisere kunstprogrammer i lokalsamfunnet på en – ja du vet – ekte positiv, sunn og bærekraftig måte. Altså jeg vil seriøst ikke drite meg ut. (Ler). Og selv om jeg på en måte opererer innenfor en slik “ikke gjør skade”-modell, så er jeg konstant bevisst på imperialismens hemsko når jeg gjør lokalt samfunnsarbeid; særlig som hvit, heteroseksuell amerikaner. (Ler). Ops. Der kastet jeg visst litt opp i min egen munn.
JH: (Ler) Jeg har alltid fundert på det å lage et sosialt engasjert prosjekt som snudde seg til å være ONDSINNET..... Så til de grader at lokalsamfunnet mobiliserte krefter for å kvele det og rette opp problemet på egen hånd: uten kunstneren.
PC: Med vilje mener du? (Ler) Helt alvorlig, er dette noe du bruker mye tankekraft på mht. OFAR, kuratorpraksisen og planlagte prosjekter der? Hvordan jobber du for å holde deg på den “rette siden av historien” med et residency-program? For å være en sann forkjemper og supporter som er inkluderende overfor alle samfunnsgrupper i en slik prosess?
JH: Jeg har fått en forankring i noen grupper som Better Together og Southerners On New Ground. Jeg tilbringer nok mye tid med å lytte; dette er en del av researchen jeg gjør forut for arbeidet. Det kan virke fjernt, men å overvinne kapitalismen og kjønnsforskjeller kan være fornuftige agendaer for OFAR. Jeg tenker at “kunsten” i OFAR ligger i å forestille seg overvinnelsen, og øyeblikkene etter den. Hvordan kan et avgiftsfritt kunstsystem fungere? Hvordan kan vi dele våre overnattingsressurser? Hvordan kan vi være etterrettelige utenfor politiske systemer?
PC: Jeg elsker denne tanken om residencyen som revolusjon. Jeg startet opp et kunstnerkollektiv i Detroit sammen med min bror en gang for lenge siden, som delvis fokuserte på å nytenke og destabilisere kapitalistiske paradigmer i kunstverden, og vi elsket å utnytte marxistisk retorikk ved enhver anledning: “Verdens kunstnere, foren dere!” var et felles refreng. Jeg tror dette temaet fortsatt er gyldig for GHCC Res også; fortsatt er jeg fokusert på en ny orden – noe som er fritt, åpent, tilgjengelig, lokalt og sosialt forankret – særlig som motsvar til det nåværende hegemoniske kunstsystemet som ser ut til å marginalisere og ekskludere, og kun forholde seg til penger og berømmelse. Men nå snakker jeg meg bort (ler). Så, gitt den lokale kunstscenen i Harrisonburg – eller vent, beklager, hvordan er egentlig kunstscenen i Harrisonburg akkurat nå? Har dette forandret seg siden OFAR startet?
JH: Jeg tror kunstscenen i Harrisonburg er i ferd med å bli svekket; dette er heller ikke noe jeg bare gjetter meg til, men basert på dialoger fra den nylige Shenandoah Valley Arts Summit sist vår, der OFAR deltok i vertskapet. Det er svært mange grunner til det; tid, ressurser osv. Men det er også et strukturelt problem som stammer fra scenens utviklet seg og fikk næring fra Richard Floridas «Creative Class»-modell. Byen var den første i Commonwealth til å opprette et formelt “kunstdistrikt”, men likevel skulle det ta mange år før det fantes så mye som et offentlig veggmaleri der. Det skapes og stilles ut ekstremt mye, men likevel ser det ikke ut til å bli kjøpt så mye. Det virker som hver eneste bar og restaurant fritt kan henge opp kunst, men tar forbehold om egnet innhold. Kurateringen er ikke basert på “verdien av innholdet” men på den mulige negative effekten det kan ha på salget av kaffe og smørbrød. Var det ikke faktisk slik at du også oppdaterte avsnittet om byens “kulturhistorie” på Wikipedia da du var der?
PC: Ja, jeg oppdaterte nettopp informasjonen om byens “kulturelle kapital” under mitt opphold på OFAR. Jeg har alltid syntes at det er viktig å lage kulturelle arkiver, hvis vi kan kalle det det, som er tilgjengelige for alle. Museer gjør dette med samlingene sine - flere av dem gjør det også online, ikke sant? Så hvorfor skal vi ikke kunne gjøre det samme med det kulturelle arkivet i et lokalsamfunn, spesielt i mindre byer hvor det ikke finnes noe museum eller noen organisasjon som publiserer noe slikt? Wikipedia er et morsomt og demokratisk redskap for å spre informasjon. Jeg tenker også at lokalsamfunnet skal ha et ord med i laget i utviklingen og presentasjonen av disse arkivene, og dette er en veldig enkel måte å gi oppmerksomhet til kulturelle elementer på og få et bredt utvalg av deltakere involvert og engasjert. Etter min mening er utstillinger gode tegn, men ikke den eneste indikatoren på en bærekraftig kunstutvikling. Og når det gjelder dine kommentarer til scenen i Harrisonburg - er det ikke en tydelig forbindelse mellom bærekraftighet over tid, og opprettholdt økonomisk støtte? Jeg vet ikke, men trist nok virker det dessverre som at den kulturelle og symbolske kapitalen til et lokalsamfunn nesten alltid er korrelert med pengeverdier. Kommer kunsten din til å selge flere smørbrød på kaféen min, det er vel slik siste utgave av Bourdieu lyder, eller? (Ler). Men hvis ting er på denne måten - er det fortsatt et rom for OFAR?
JH: Da jeg startet OFAR sa jeg åpent, for å understreke stedets midlertidige natur, at det bare kom til å eksistere i tre år fra 2013-16. På denne måten håpet jeg å katalysere energi og sørge for at folk ikke følte seg ført bak lyset når det stengte. Det er fortsatt i drift, og folk kommer fortsatt til programmene våre. Jeg har planer om å flytte det til en ny småby, New Market, som ligger ca. 30 minutter nord for Harrisonburg. Jeg er sikker på at vi fortsatt vil være sterkt knyttet til Harrisonburg, men jeg er nysgjerrig på å få se de nye nettverkene som blir skapt i Shenandoah County. Jeg ønsker å nærme meg dette med et åpent sinn. Er du overhodet engstelig for å starte opp din residency?
PC: (Ler) Joda, jeg er nok litt nervøs, men for det meste ivrig og optimistisk. Jeg tror at lokalsamfunnet vårt virkelig trenger en følelse av optimisme og kreativ utvikling. Så ja, jeg er smekkfull av forventninger om å få se disse nye ideene og tilnærmingene til det å skape noe her i vårt lokalsamfunn, og jeg er begeistret over å se regionen vår gi en respons til disse folkene og programmene. Min første residency-kunstner er allerede på vei. Hun kommer fra Canada, og planlegger å være vertskap for en serie lokale møter og samlinger rundt erfaringene med “berøring” som kommunikasjon; det virker som en nydelig metafor for starten på et residency-program med mål om å sette et avtrykk.
Peter Christenson er en multidisiplinær kunstner, filmskaper og lærer og kommer opprinnelig fra Detroit. Han er medgrunnlegger av Left of Centre, et "gerilja-markedsføringsfirma" og kunstnerkollektiv. Han er også initiativtaker til det intervensjonistiske magasinet/ gruppen Null Set. Christenson har forelest og vist sine verk både på tvers av USA og internasjonalt. Han jobber for tiden som universitetslektor i billedkunst ved Washington State University. (Nettsted: http://www.psychologartist.com)
Jon Henry : "Jeg streber etter å utvikle nye forbindelser, visjoner, fellesskap og økonomier gjennom mine arbeider. Praksisen min er forankret i skulptur. Jeg er spesielt interessert i rommets sosiale, relasjonelle og fellesskapelige former. Etter at jeg flyttet tilbake til Virginia har jeg blitt mer interessert i å skape verk som er basert i og handler om territoriet. En del av dette prosjektet omfatter utviklingen av en kunstnerresidency, Old Furnace Artist Residency, som tilbyr (gratis) kreative rom for å stimulere til nye former for kunst som er basert i lokalsamfunnet eller politisk motivert. Prosjektet tjener som den overordnede tittelen og "institusjonen" til en større del av de lokalt/ territorielt. (Nettsted: http://thejonhenry.com)
Bilder: Jon Henry and Peter Christenson
