Byen: et eksperiment- og forskningslaboratorium.
Om residencyen No Lugar i Quito, Ecuador
“Guided by the city, its landscapes, parks, avenues, gazers and the social framework, the resident artists present experiences developed during their 3 weeks stay in Quito in their artworks; these can immerse us into drifts, fictions, appropriations, symbols, appearances and memories; knitting a collective narrative of the city”
Eduardo Carrera
Skrevet av Byron Toledo
Når vi betrakter turisme som et globalt og sosialt fenomen som mobiliserer kulturkonsum, så stikker kunstnerresidencies seg uunngåelig ut som en del av dette. Både turisme og residencyer handler om slike ting som forflytning over territorier, men også definisjonen av territorier gjennom arkitektur, gastronomi, landskap, historie og den sosiale dynamikken som er en del av et spesifikt sted. Men til forskjell fra turisme er intensjonen med en residency å bringe perspektiver basert på handlingen å bebo et sted. Dermed er det betimelig å spørre: Hva er funksjonen til disse stedene som huser kunstnere, kuratorer og forskere? Hvor stor innflytelse har residenciene på de kreative prosessene til disse spesifikke kulturaktørene?
I stor utstrekning fukuserer samtidskunstproduksjonen på det kontekstspesifikke og erfaringer som er produktet av et direkte forhold til stedet hvor verket produseres. Det er slik mange former av samtidskunst, slik som stedsspesifikk, relasjonell kunst og performance har blitt utviklet. Disse praksisene har formelle kjennetegn som svarer til deres kreative prosesser: direkte relasjon med territoriet, og med de som bor der, er ett eksempel. På denne måten blir residencyer en type in-situ-laboratorium hvor disse kontekstuelle betingelsene forsterkes i den forstand at de genererer et mangfold av perspektiver på territoriet, både direkte og indirekte.
I disse dager har residencyer blitt til en ny måte å skape samtidskunst på, som er relatert til erfaringen i en avgrenset kontekst, og som tar i bruk mange formater og måter å nærme seg denne konteksten på; som kan ha generelle eller spesifikke tema for å utvikle seg, men som alltid tenkes i lys av det å skape, forske og utvikle seg.
Det virker logisk å tenke at de kuratoriske retningslinjene for enhver residency burde legge til rett for å formidle erfaringene til de besøkende, så vel som den gjensidige utvekslingsprosessen mellom spesifikke interesser (resident-residency).
I det spesifikke tilfellet med No Lugar, defineres kunstnerresidencyen som et hybridprosjekt mellom kunstproduksjon og kuratorpraksis. Den fokuserer på forskning på nye bidrag til det kunstneriske feltet i Ecuador, og er i tillegg en arena for workshops.
Dette residencyprogrammet – eller forskings- og produksjonslaboratoriet – utvikler seg rundt Quito. Residencyen finner sted i byens historiske sentrum, som fra mange vinkler, med sitt særpreg og sine kontekstuelle premisser, virker inn på prosessene til beboerne. Dette er også grunnen til at vi forstår handlingen i det å bo som en uunnværlig måte å erfare og gjenkjenne oss selv på i territoriet. Rollen til residencyprogrammet er å generere muligheter for relasjoner mellom beboerne og deres nåværende (historiske, sosiale, politiske og kulturelle) kontekst, gjennom spesifikke aktiviteter som atelierbesøk, møter med lokale kulturaktører, byvandringer, blant annet, som åpner for konkrete møter og utveksling. På slutten av hver residency organiserer vi en offentlig presentasjon som for eksempel en utstilling, åpne atelier eller foredrag som bidrar til at residency-prosessen blir sosialt integrert.
Siden 2011 har residency-programmet til No Lugar resultert i 5 kollektive og mer enn 53 individuelle residencyer. De kollektive residencyene ble til under spesifikke retningslinjer for at man skulle kunne reflektere over byen og territoriet gjennom intensive produksjonsprosesser. Vi har tatt for oss spørsmål som bruken av det offentlige rom og forholdet mellom kroppen og byen, for å danne residency-tema innen dette formatet. På den andre siden, i de individuelle residencyene søker beboerne med personlige prosjekter som er relatert til byen og territoriet som plattform for forskning og kreativitet.
Residencyprogrammet har resultert i mange utstillinger hvor kunstverkenes diskursive muligheter med henblikk på byen og territoriet, blir artikulert. Blant disse kunne vi nevne: ‘Muertos Levantaos’ (2013), ‘Se dice Monte’ (2014), ‘Para Pasar Hilo’ (2014), ‘Con ocho puntos se hace una línea’ (2015), ‘Tiempo Fuera’ (2015), ‘Procesos’ (2016). Disse utstillingene har handlet om tema som landskap, arkitektur, forholdet til naturen, byens historie, dens tradisjoner og geografiske beliggenhet. Dermed blir delvis beboerens prosesser også styrt av residencyprogrammets retningslinjer.
Nettstedet www.n989.org fungerer som et arkiv med beboernes visuelle og skrevne dagbøker. Intensjonen bak dette nettstedet er å formidle arbeidene som blir til på denne residencyen. Når vi tenker på residencyen som et laboratorium, så er prosessen like så viktig som det endelige produktet den resulterer i.
Mange kunstverk som blir til i en residencykontekst åpenbarer også relasjonen mellom byen og hver enkelt kunstners portfolio. Vi kunne her nevne verkene til noen av beboerne som har vært med i residencyprogrammet til No Lugar.We could mention the work of some residents who have taken part in No Lugar’s residency program. Verkene til Nicolás Laiz (Spania), danner for eksempel nye betraktninger rundt turistsuveniren. Under residencyen sin gjorde Laiz research på forholdene som suveniren setter i gang i en lokal kontekst. Med henblikk på dette besøkte kunstneren mange ulike steder laget for turistkonsum, som butikker, pre-columbianske kunstmuseer og workshops, hvor han plasserer seg selv som en turist som stiller spørsmål ved oppfatninger om hvor og hvordan turistsuveniren blir produsert. Hovedspørsmålet hans er: Hva er det egentlig turistene konsumerer i Quito? Basert på en slik erfaring produserer han Frankenstein-modeller av ulike, sammensatte objekter som han har kjøpt på suvenirbutikker og markeder i byen.
‘We are all trim tabs’ (2017), et prosjekt av María Lucía Cruz (Portugal), tar utgangspunkt i naturforskning og tilfeller hvor naturen har blitt representert i en rettsal som part i en rettsak. Under residencyen sin gjorde kunstneren research rundt Chevron-saken , naturrettigheter i den ecuadorianske grunnloven og urbefolkningsgruppen Sarayaku, den eneste saken som har blitt vunnet av naturen selv i en rettsal. Under oppholdet sitt laget Cruz en serie intervjuer med miljøaktivister, advokater, kunstnere, medlemmer av lokalsamfunnet og andre som
er involvert i saker hvor handler om å forsvare naturen og miljøet. Researchen hans fortsetter i North Dakota og i Belgia.
På den andre siden har kunstverkene og prosessene som blir til på de kollektive residencyene også et tydelig element av usikkerhet. Man har begrenset tid, og det skapes måter å nærme seg territoriet på som genereres av programmets metodologi og som hjelper beboerne med å kanalisere visse ideer. I et av tilfellene "aksjonerte" kunstnerne Sophie Saporosi (Belgia) og Alejandro Uribe (Mexico), som var med på residencyen Ciudad de Cruces (2014), ved å la seg drive gjennom byen. Aksjonen startet på et spesifikt sted (residencyen) hvor de begynte sin fottur, loset ved hjelp av myntkast som dikterte hvilken retning de skulle ta ved hvert eneste gatehjørne (kron=gå til høyre, mynt=til venstre). Etter noen timer finner kunstnerne hverandre på et eller eller annet punkt i byen, og det er slutten på aksjonen. Det hele blir filmet at to kameraer som én eneste lang takning.
Disse prosessene og kunstverkene viser oss ulike former for produksjon og research i residencyen, hvor på mange måter veiene gjennom byen og dens egen dynamikk blir skrevet inn i arbeidene til beboerne.
På denne måten blir residencyen konfigurert som et in-situ-laboratorium i byen som smelter sammen tilnærmingen til territorium og kontekst med ideen om en lokal kunstnerisk, historisk og kulturell scene. De erfaringsmessige og kontekstuelle gapene som forflytningen til et nytt sted tydeliggjør, kombinert med utstillingene og skissene som skapes under residencyen, aksellererer utvilsomt undersøkelsesprosessene til kunstnerne og forskerne.
I et residencyprosjekt kan det også forekomme viktig å vurdere fruktbarheten av og rigiditeten til alternative retningslinjer for kunstnerisk praksis. No Lugar har som målsetning å skissere metoder og betingelser for kunstneriske prosjekter og research på en måte som gir dynamisk resonans med, og kritisk reflekterer lokale spørsmål og utviklingslinjer.
Byron Toledo er billedkunstner, utdannet ved Pontificia Universidad Católica del Ecuador og Universidad Nacional de Artes i Buenos Aires, Argentina. Hun er medlem og medgrunnlegger av gruppen No Lugar – Arte Contemporáneo.
