Share Article   
Submit to Facebook

15. mai 2012

Editorial


Nye forestillinger om “stedets” og

“rommets” politiske geografi.


Av Paal Andreas Bøe


Skillet mellom "sted" og "rom" er ikke bare fundamentalt for mye kunst, men også i vår globale situasjon innen en nyliberal politisk geografi. Konstruksjonen og utnyttingen av en lokal-partikularisme virker iboende i nyliberalismens logikk, i den forstand at den avhenger av motsetningen mellom sted og rom for i det hele tatt å kunne utvide seg. Blant annet legger sted-rom-dikotomien til rette for å redusere utviklingsspørsmål, politisk ustabilitet eller vold, til irrasjonelle uttrykk for lokalt fravær av forståelse, bakstreverske kulturer og trossystemer. Idet evolusjonen av det nyliberale rommet smelter sammen med demokratiske og siviliserende pretensjoner, kan det også virke som om stedets annerledeshet og stedsspesifikke ”tungroddhet” er et legitimt påskudd for å ekspandere til stadig nye (potensielt lønnsomme) områder i og bortenfor periferien.

 

Denne selvoppfyllende  profetien som nyliberal geografi er basert på, danner også effektivt blindveier i alternative forestillinger av politisk geografi – på den ene siden, ved at kritiske rekonstruksjoner av stedet og dets komplekse forbindelser i et større bilde, hinsides todelingene mellom rom/ sted og lokal/ global, overflødiggjøres – på den andre siden, ved å overskygge enhver lokalt forankret betydning av “universalitet” som ikke lar seg redusere til de sivilisatoriske visjonene og idealene i den nyliberale politiske geografien. I den forstand ser det ut til at den selvoppholdende myten om det lokale som nyliberal geografi nærer seg av, uttrykker en alternativ versjon av orientalisme, idet den overbevisende presenterer seg selv og sitt verdenssyn som den nødvendige løsningen på globale og lokale problemer -  og motsatt presenterer den politiske problemer i lokaliteter utenfor sine grenser som et midlertidig tomrom i sin uunngåelige, omgripende logikk.

 

Vårutgaven av Seismopolite tar utgangspunkt i en rekke tilfeller, kontekster, teoretiske perspektiver og kunstneriske strategier for å diskutere hvordan nyliberalismens politiske geografi - så vel som forholdene mellom, og definisjonene av "rom" og "sted" - kan forestilles på nytt.

 

Den ovenfor nevnte partikularismen mht. det lokale undersøkes for eksempel gjennom begrepet ”reservater” i Shaily Mudgals artikkel om Jarawa-stammer i India.  I artikkelen demonstrerer Mudgal hvordan “reservater” orientaliseres og kommodifiseres som avvikende, bakstreverske steder for turistformål (blant andre), og samtidig, hvordan de avdekker kolonialismens arv, som nå utøves av en regjering innen dekoloniserte nasjonale grenser.

 

I sin personlige fortelling avdekker Neery Melkonian definisjonsproblemene som oppstår idet hun prøver å få klarhet i de lokale affinitetene mellom armensk-libanesiske kunstnere i eksil – forflyttet på grunn av den nyligere erfaringen av krig og migrasjon, og drevet bort fra et begrep om fedreland – og samtidig nødvendigheten i å gjøre dette, uten å henfalle til et tradisjonelt begrep om ”Diaspora”. Ifølge Melkonian, inviterer verkene til disse kunstnerne oss til “kritiske undersøkelser for bedre å forstå kaoset i denne samtidserfaringen” hvor fortidige traumer eller hendelser er tilstedeværende som fravær; og de gjør dette uten det begrepet om ”retur” til et opprinnelig hjemland, som vanligvis tas for gitt av Diaspora med stor D.

 

I sitt essay om  Rommets økopoetikk i Snyder, Merwin, og Sze, undersøker Jenny Morse hvordan avgrensede forståelser av rommet begrenser naturverden i verkene til de fremstående økopoetene Gary Snyder og W.S. Merwin. I en komparativ lesning demonstrerer hun hvordan neglisjeringen av de sentrale problemene knyttet til motsetningen mellom rom og sted undergraver poetiske forsøk på å rekonfigurere forholdet mellom mennesket og naturen.

 

Videre – mens Carola Moujan, i en kontemporær og så avgjort urban, nyliberal, parisisk setting, vurderer potensialet som digitale møblement og kartleggingsteknologier kan sies å ha for å gi oss det Walter Benjamin hevdet var selve betingelsen for en autentisk by – nemlig erfaringen av røtter, ikke bare fortellingen om en slik erfaring – forestiller Brian Brush (i artikkelen "Hinsides referanse: Kontinuitet, minne og territorium i kartografisk kunst.") seg alternativer til kart-sentrerte kartografiske kunstpraksiser. Ifølge Brush mangfoldiggjør mange slike praksiser, uten å ville det, de maktstrukturene som har sin opprinnelse i kartografiens historiske funksjon mht. å inndele territorier for politisk administrasjon.


I et fotografisk essay dokumenterer Paula Roush boligområdet Meia Praia i Lagos, Portugal, hvor 41 hus ble bygget som en del av det nasjonale husbyggingsprogrammet (SAAL) etter den portugisiske revolusjonen, som proklamerte “folkets rettigheter til et sted”, men som ble oppløst i 1976. Mange år etter at eierskapet til husene ble tildelt av det offentlige, har lovdokumentene blitt ”mistet” og stedet øremerket for luksushoteller og resorts. Kan fotografiet i en slik kontekst fortsatt tilby et kritisk verktøy for en “arkeologi over nær fortid” spør Roush.

 

Etter Gijaenes oppfatning kan historien aldri løse seg eller bli ferdig; den gjentar og utvider seg konstant. Og i bildene til Paddy Bedford, Timmy Timms, Janangoo Butcher Cherel og Rammey Ramsey blir – ifølge Henry Skerritt; “både landskapet og lerretet gjenoppfunnet som steder for suksessiv akkumulasjon av mening, hukommelse og lokalitet; og slik manet frem som et møtested for vårt kulturelle fellesskap. De viser oss hva det betyr å være samtidig, og hvordan vi kan forholde oss til en verden av aksellererende mangfold.”


Dersom tiden er inne for å forestille seg vår tids politiske geografi på nytt, så vel som de forholdene mellom og definisjonene av "rom" og "sted" som den fører med seg, kan det tenkes at kunsten kunne være et ideelt sted for en slik nyforestilling?




Forside: Aline Manoukian, En palestinsk kriger holder en katt i flyktningeleiren i Burj Al Barajneh nær Beirut. Bildet er tatt 8 juli 1988, en dag etter pro-Syrianske Abu Mussas krigere utkonkurerte PLO fra flyktningeleirene, Arafats siste høyborg i Beirut.





Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode