15. mai 2012
Hinsides referanse: Kontinuitet, minne
og territorium i kartografisk kunst
Av Brian Brush
Samtidskunstverk som fortolker, låner fra, rekonstituerer, manipulerer eller er generelt inspirert av kart og kartlegging baserer seg ofte i høy grad på verkenes evne til å formidle en referansegeografi visuelt og symbolsk gjennom kunsten. Når man kikker gjennom slike samlinger av kartografisk kunst som “The Map as Art” (1), en bred oversikt over nyere kartkunst redigert av Katharine Harmon, blir man møtt av kunstverk som ofte, uavhengig av kunstnerisk medium, henspiller på et faktisk kart over et partikulært sted, med mindre temaet er ikke-geografisk. Disse verkene utforsker kart gjennom slike aspekter som oversettelse gjennom farge, tekstur, tekst og materiale, eller gjennom geometriske disposisjoner og fordreining, men likevel presenterer de når det kommer til stykket et fullt leselig kart, som innfiltrerer verkets struktur og danner basis for det kunstneriske innholdet. Denne tendensens dominans ser ut til å antyde at en kartografisk, kunstnerisk praksis må begynne eller slutte med sansbar, reell geografisk referanse for å kunne aksepteres. Dette begrenser den kartografiske kunstens utforskningspotensial, til det som er kartografisk-symbolsk kjent. Men er det egentlig slik at inklusjonen av en identifiserbar visuell referanse, validerer den kartografiske kunsten? Kan kartografisk kunst eksistere uten å inkludere noen eksisterende representasjon av stedet som, selv om den er visuelt manipulert, er gjenkjennelig for publikum? Hvis ja, hva er kartets rolle – er det simpelt hen en kilde til inspirasjon? Et palimpsest? En relikvie?
Problemet med denne kartografisk-symbolske, kart-sentrerte kartografiske kunstpraksisen er at den skjødesløst privilegerer representasjonen av politiske steds-skillelinjer fremfor de kulturelle, mentale, erfaringsbaserte og temporale, uten å ta hensyn til de oversettelsesreglene som kunstformen legger til grunn. Ufrivillig, eller kanskje uunngåelig, mangfoldiggjør en slik praksis maktstrukturer som har sitt opphav i kartografiens historiske funksjon som handlet om å inndele territorier for politisk administrasjon. Idet han bygger på Dennis Woods observasjoner i The Power of Maps, hevder Alexander Kent at “Ettersom den kreative kraften bak et kart har sin opprinnelse i en institusjon snarere enn i kartografen, burde en korrekt lesning av kart også ta innover seg maktstrukturene som er involvert i å skape dem” (2). Kan det samme hevdes å være tilfelle når det gjelder kartografisk kunst? Hvilken verdi har en kunstnerisk idé eller kritikk når denkanskje uten å vite det er lenket til et innfelt, politisert kart?
Hva om kartografisk kunst, snarere enn å konsentrere seg om fortolkningsrommet mellom et a priori, politisk farget kart (med dets innfelte verdier og subtekst) og det respektfulle kunstneriske svaret på det, kunne stille spørsmål ved kartenes egen struktur, nøye undersøke kartografiens iboende logikk og tilblivelsesprosess? Videre, kan kartografisk kunst eksponere skjulte rom som bryter opp, syr sammen, forbinder og utfordrer linjene i kartet?
Det er disse spørsmålene jeg fokuserer på i mitt kunstneriske og kartografiske arbeid. Jeg undersøker rekonstruksjonen og disseksjonen av territorier ved å kartlegge eksisterende politiske og kulturelle geografier i urbane rom og utfører digitale geografiske transformasjoner av dem, ved å ta i bruk en teknikk for å visualisere reelle og fortolkede urbane data gjennom GIS (Geographic Information Systems). Kunsten jeg produserer forestiller flytende forbindelser mellom gitte, isolerte hendelser og regioner gjennom forbindende vektorer i kontinuum. Resultatet er en digital tekstur hvor “steder” blander seg syntetisk med virtuelt “rom” som blir manifestert gjennom sett av linjer og fargede assemblasjer. Det er på én og samme tid en dempet utgave av reell geografi (men uten å privilegere originale kartografiske symboler), simulakra, og fantasert territorium; en eksplisitt kartlegging av usynlige mentale og projektive geografier som er generert fra det reelle.
Territories Amman (2009) serie
I Territories Amman, blir område-assemblasjer konstruert ut fra nærheten mellom individuelle tomter og den nærmeste bruksaktiviteten som er geo-kodet i en GIS-punkt-shapefil. Disse assemblasjene viser hvordan innflytelsen fra nærliggende menneskelig aktivitet gir seg uttrykk, og danner visse territoriale mønstre. Mens disse assemblasjene avtegner et lappeteppe av isolerte områder, skaper det projiserte mentale og perseptuelle rommet til menneskene som bebor slike områder en årvåkenhet som fører til at stedets gyldighet utvides utover de avtegnede grensene. Det er dette rommet jeg ønsker å fange inn.
I et spesifikt område i lappeteppet, syr forbindende vektorer sammen en kontinuitet mellom isolerte bruksassemblasjer, oversatt gjennom et sentralt “sted”. Den resulterende teksturen er en simulering av, eller et uttrykk for det projektive mentale rommet som er usynlig, men gjennomtrengende i den relaterte erfaringen mellom mennesker, kultur, aktivitet, og byen.
I Jerusalem (2009) utforsker jeg en lignende teknikk, denne gangen inspirert av et eksisterende verk av kunstneren Samia Halaby, kalt Mountain Olives of Palestine (2003) (3), et hukommelses- og følelseskart over Jerusalem, konstruert som et teppe av akryl-malt papir. Her blir de fargede og teksturfylte minne-områdene omfortolket og fordreid til faktiske geografiske steder, tro mot et reelt kart. Igjen konstruerer jeg vektorer som et kontinuerlig forbindende stoff ved å blande disparate områder gjennom rommet og på tvers av steder for å antyde kulturelle forbindelser, på tross av den faktiske politiske fragmenteringen på stedet. Et originalt, lesbart referansekart er ikke tilstede i verket – derimot understrekes sporene etter den analytiske tegneprosessen i overgangen mellom kart og hukommelse.
I en videre analyse av vektor-territoriene jeg har skapt, tar jeg ut geografiske seksjoner av linjeverket, for å avdekke det foregående bildet som en tredimensjonal konstruksjon med et iboende landskap bestående av et suggestivt, okkuperbart rom. Linjene som vokser og faller og forbinder seg tilsvarer de spesifikke vektor-forholdene i tegningen, og indikerer øyeblikk hvor forbindelsene er mer intense, eller roligere.
I det resulterende kunstverket er jeg mindre interessert i vanskapte omforminger av realistisk representasjon til endrede og nyfortolkede versjoner av virkeligheten. Jeg forsøker å simulere potensielt handlekraftige steder forankret i det man kunne kalle stedets usynlige territorier, særlig i kontekster hvor territoriale grenser blir utfordret, fragmentert, eller frakoplet fra et større kulturelt territorium som dets innbyggere tilhører. Det er et mentalt og emosjonelt rom jeg prøver å avtegne; et uformelt, internt kjent potensial som binder hendelser i sted og rom sammen i et stjernetåkeaktig og gjennomtrengelig felt. I noen tilfeller er det jeg søker etter en dokumentasjon av oppløsningen og utspredelsen i et kvasi-temporalt, kartografisk bilde – et slags tidssprang, en slags filmatisk fanging av oppløsningen av politiske eller administrative grenser og steder for individuasjon, henimot en assemblasje av romlige territorier i et kontinuum. Denne praksisen, ville jeg hevde, dekonstruerer institusjonaliserte politiske mekanismer i kartografisk kunst; den dreier vekten bort fra stedets administrative avtegning til energien i den urbane tilstanden som opprettholdes av menneskelig aktivitet.
Jeg vil spesielt takke Mario Gooden for inspirasjon og veiledning.
Brian W. Brush, opprinnelig fra Portland, Oregon, er en arkitekt og pedagog som ser på informasjon som et instrumentelt materiale i arkitektonisk design. Han er Adjunct Assistant Professor of Architecture ved Columbia University, hvor han underviser i Geographic Information Systems og veileder designstudioer. Brian er også partner, sammen med Yong Ju Lee, i E/B Office, et studio for eksperimentelt digitalt design og produksjon, basert i New York og Portland.
Kilder:
1) Katharine Harmon. The Map as Art: Contemporary Artists Explore Cartography. Princeton Architectural Press. New York. 2009.
2) Alexander J. Kent. “Aesthetics: A Lost Cause in Cartographic Theory.” The Cartographic Journal. Vol. 42 No.2. pp. 182-188. September 2005
3) Verk av Samia Halaby http://www.art.net/~samia/
