Share Article   

8. oktober 2015

Kunst og sosialt anvar ved offentlige plasser, hager og spaserstier

Skrevet av Kate Corder

I denne artikkelen vil jeg undersøke begreper og erfaringer rundt sosialt ansvar, med bakgrunn i min egen kunstneriske praksis på steder som offentlige plasser, parker, og vandreruter. I eksemplene vil jeg vise hvordan former for sosialt ansvar, som riktignok ikke er forutsetninger for kunstverkets eksistens, kan konstrueres direkte eller indirekte gjennom kunstens offentlige interaksjoner; ved å fremheve, hinte om eller peke på ideer knyttet til sosialt ansvar; kanskje også på steder hvor dette tilsynelatende ikke fantes før kunsten konstruerte det. Kanskje er sosialt ansvar i kunsten noe paradoksalt, siden det ikke nødvendigvis er synlig, og kan være noe subjektivt for betrakteren.

Praksisen min har omfattet planteinstallasjoner i bysentra og i hagene til institusjoner, som publikum både kan oppfatte og ikke oppfatte som kunst. Verket kan fungere som en nesten usynlig tilstedeværelse eller påvirkning på det offentlige rom. Jeg skal presentere fire eksempler på dette. Det første eksemplet er en urtehage ved Universitetet i Reading, som ble til i 2005-6.  Det andre er en grønnsakshage som var en del av East International-utstillingen i Norwich i 2009. Det tredje eksemplet er en grønnsakshageflekk i hagen til Museum of the English Rural Life (2009-12), og det fjerde og siste er Heathrow Orchard Walks-serien min (2014-15).

Herb Garden

Det første eksemplet mitt er Herb Garden, som ble konstruert på utsiden av atelierene til kunstinstituttet ved universitetet i Reading, der jeg studerte til MFA-graden (2006). Jeg fikk tillatelse fra universitets eiendomsadministrasjon til å bruke dette området, som var neglisjert og noen ganger vandalisert. I løpet av ni måneder forandret jeg gradvis stedet ved å beplante det med avleggere og røtter. Stedet ligger nært inntil et stiområde, som tidvis brukes av lokale beboere og de som er tilknyttet universitetet. Kultiveringen av Herb Garden så ut til å bremse vandalismen og gi stedet et nytt sosialt formål gjennom aktiviteter knyttet til plantevekst. Det at Herb Garden etter hvert skulle anses som et kunstverk av et større publikum, var ikke noe poeng i seg selv, til tross for at hagen ble innrammet som et kunstverk innen kunstinstitusjonen og MFA-utstillingen. Under utstillingen kunne man betrakte hagen gjennom en svart-hvitt-CCTV-monitor i utstillingsrommet (CCTV-kameraet var plassert på utsiden, med panorama over hagen) og gjennom den begrensede vindusutsikten (delvis forhindret av et papirdekke). Utkikkspunktene refererte for øvrig til japanske hager, innrammet av vinduene som "malerier".[1]

Fra utsiden av atelieret kunne man uforhindret betrakte hagen, men den var likevel innrammet av de tre veggene som atelier-bygningene utgjør.  Ansvaret for hagen har etter dette blitt gitt videre. Til tider blir den anvendt eller omarbeidet av studenter, men til tider også overlatt til seg selv, for å vokse uten stell og bli strukturert av sin egen organiske natur.

EAST

Jeg ble valgt til å stille ut en serie filmer jeg laget om grønnsaksproduksjonsselskapet Tolhurst Stockfree Organic, under EAST International 2009. Iain Tolhurst er en renommert vegan-dyrker,[2] som dyrker grønnsaker og frukt til ukentlige kurv-leveranser i Reading og Oxford.[3]

Tolhurst er en pionér innen gjødningsfri metode for grønnsaksdyrking, hvilket betyr at han ikke tar i bruk biprodukter fra dyr (blod, bein og avføring) for å gjødsle jorden. I stedet bruker han planter og kompost for å øke fruktbarheten og rikdommen i grunnen og avhenger av biodiversitet, dyreliv, samdyrking og netting som hjelpemidler til å holde ugress og plantesykdommer på avstand.[4] Filmserien min fra Tolhurst kom etter ett års vekstsyklus (2007-8). Jeg gjorde månedlige besøk til det nærmere 8 hektar store landområdet ved Whitchurch-on-Thames, der jeg filmet avlingen i de to åkrene og den nesten et hektar store hagen. Filmene fokuserer på planter og biodiversitet, som tegn på den skjulte, intensive menneskelige arbeidskraften bak grønnsaksindustrien, der mye arbeid gjøres manuelt snarere enn av maskiner.Tolhurst er en pionér innen gjødningsfri metode for grønnsaksdyrking, hvilket betyr at han ikke tar i bruk biprodukter fra dyr (blod, bein og avføring) for å gjødsle jorden. I stedet bruker han planter og kompost for å øke fruktbarheten og rikdommen i grunnen og avhenger av biodiversitet, dyreliv, samdyrking og netting som hjelpemidler til å holde ugress og plantesykdommer på avstand. Filmserien min fra Tolhurst kom etter ett års vekstsyklus (2007-8). Jeg gjorde månedlige besøk til det nærmere 8 hektar store landområdet ved Whitchurch-on-Thames, der jeg filmet avlingen i de to åkrene og den nesten et hektar store hagen. Filmene fokuserer på planter og biodiversitet, som tegn på den skjulte, intensive menneskelige arbeidskraften bak grønnsaksindustrien, der mye arbeid gjøres manuelt snarere enn av maskiner.

I samarbeid med kuratorene for EAST ble det også avtalt at jeg skulle sette opp et prosjekt for grønnsaksplanting som en refleksjon rundt Tolhurst-filmene, og som del av mitt bidrag til EAST International. Jeg gikk i dialog med myndighetene i Norwich for å få tilgang til å plante grønnsaker på offentlige plasser i Norwich. Jeg ønsket å plassere grønnsaker i eksisterende plantekasser på jernbanestasjonen og på fortau  på tvers av byen, samt i rundkjøringer, slik at grønnsakene ble betydningsfulle og integrert i de menneskelige hovedferdselsårene i Norwich. Stedene som jeg var interessert i å bruke, var allerede tatt i bruk av offentlige instanser til dekorativ beplantning. Premisset for dette prosjektet var imidlertid å synliggjøre og bidra til «grow your own vegetable»-bevegelsen.

De offentlige myndighetene uttalte at de ville organisere en gruppe studenter som skulle plante grønnsaker på mine vegne, i form av samdyrking, og som ville bli stilt ut som dekorasjoner på tre navngitte steder. Dette var ikke de stedene jeg opprinnelig foreslå, men heller fremtredende møtepunkter i byen. Nærmere bestemt, en McDonalds-restaurant like overfor et kjøpesenter; parken utenfor The Assembly House, som er et offentlig visningssted for kunst, samt balkongen til rådhuset. Det ble også sagt at grønnsakene fra The Assembly House og fra rådhuset  skulle bli brukt i bygningenes restauranter. Jeg er imidlertid ikke sikker på om dette siste skjedde. Et frø-kompani sponset prosjektet med frø. Jeg møtte studentene, og vi tok bilder som ble vist i lokale media og i byrådets nyhetsavis. Dessverre bestemte byrådet seg senere for at de ikke ønsket å plante grønnsaker på plantestedet utenfor McDonalds-restauranten, og oppgav insektskade på plantene som årsaken til dette.

Da plantene hadde blitt plassert utenfor The Assembly House og i rådhuset, besøkte jeg stedene og fant ut at grønnsakene, bønnene og tomatene riktignok var en del av dekorasjonene, men likevel vanskelig å få øye på innimellom de bugnende blomsteroppsatsene.  I egenskap av kunstner, lurte jeg på om kunstverket var synlig her, om dette spilte noen rolle for kunstverkets sosiale ansvar – fantes det et usynlig publikum for disse planteinstallasjonene?

Under forberedelsene til EAST-utstillingen jobbet jeg samtidig med et planteprosjekt sammen med kunststudenter. Det ble gitt tillatelse til å rede grunnen for en planteinstallasjon i gaten utenfor EAST-lokalet, og dermed forlenge utstillingen inn i det offentlige rom. Tittelen på planteprosjektet som helhet var Vegetables in the City. Kunststudentene plantet frøene i mars og fortsatte med å gi dem stell frem til begynnelsen av juli. Jeg grodde også planter på hjemstedet mitt i Reading. July. Da tiden var inne for å montere EAST-utstillingen, ble plantene samlet inn og levert på utstillingsstedet. I løpet av omtrent fire dager monterte jeg grønnsaksplanter i spesialtilpassede plantekonsoller på gaten.  I løpet av denne aktiviteten var jeg i kontakt med forbipasserende. Lokale beboere så ut til å sette pris på installasjonen og noen av dem ga uttrykk for at de håpet at den skulle bli permanent. Publikum kunne også forsyne seg med en hvilken som helst grønnsak de måtte ønske fra installasjonen. Vaktene ved EAST hadde plantepasset som en del av sin hverdag i løpet av de seks ukene ustillingen varte. Etter dette ble planteinstallasjonen fjernet og jeg ble fortalt at noen hadde laget Kate Corder Green Tomato Chutney, et tegn på sosialt ansvar i de nytteorienterte prosessene installasjonen satte i gang, samt at jord og treverk som hadde blitt brukt til å lage installasjonen ble gjenbrukt i offentlige hager.

I etterkant, når jeg ser tilbake på planteprosjektene ved EAST, tenker jeg fortsatt at offentlig grønnsaksplanting i bysentra er en interessant idé, enten plantene rammes inn som kunstprosjekter eller ikke. Frukt- og grønnsaksprosjekter burde være obligatorisk i dagens samfunn, både i organisert og uorganisert byplanlegging. Privatisering av landområder i store og små byer, selv der de tilsynelatende er i offentlig eie, begrenser ofte dette handlingsrommet. Dette er uheldig, fordi «gratis» frukt og grønnsaker kan være en bonuskilde til nødvendig næring i et lokalsamfunn.

Kolonihager

Mellom 2009-2012 tok jeg i bruk en liten kolonihage (ca. 2.7x4.7m) til et feltstudie til del av min PhD i Art Practice. Kolonihagen befant seg i MERL, Museum of English Rural Life (eid av University of Reading). Studiet innebar en midlertidig forpliktelse til plantedyrking, og en refleksjon over kolonihagenes sosialhistorie.[5] Kolonihager er en sosial konstruksjon, og har i England en historie som går tilbake til 1790. På den tiden bidro en rekke faktorer – innhegning av land, forflytning av bosettinger, den industrielle revolusjon, kriger og fattigdom – til behovet for kolonihager hvor de fattige og arbeidsledige kunne dyrke mat. Kolonihagebevegelsen spirte frem sakte, for deretter å akselerere raskt på 1830-tallet, i tiden etter «Swing Riots». En rekke lover ble vedtatt der kolonihageholdere fikk rettigheter til jordflekker for plantedyrking til føde.[6]

MERL og museets arkiver var en konstant inspirasjon for arbeidet mitt knyttet til kolonihage; noe å både tenke og grave gjennom, med hensyn til sosiale implikasjoner og tema innen jordbruk og hagedyrking. Ved biblioteket på MERL finner man bøker med informasjon om hvordan man kan bruke giftige kjemikalier til å utrydde uønskede, side om side med bøker om plantedyrking og biodiversitet eller om hvordan man kan ta naturen tilbake.

Kultiveringen av hagen til MERL hadde et performativt aspekt ved seg, som innimellom ble frontet og annonsert av institusjonen selv, men som også var en varig foreteelse på gitte dager hver uke. Vekstprosessene utviklet seg til tider uforutsigbart, og med dem, kolonihagens visuelle aspekter. Sviktende avlinger ble skrevet inn i studien, ettersom planter ble fortært av ville vekster i hagen og gjentatte tørkeperioder. Kolonihagen ble ikke nødvendigvis oppfattet av besøkende som kunst, ettersom den lett kunne forveksles med resten av aktiviteten på museet, men jordflekken var også ekstremt produktiv – ikke bare med hensyn til grønnsaksproduksjon, men også film, fotografi og skjønnlitteratur. Interaksjonene med hagen og dens kultivering ble registrert på bloggen www.ellamontt.wordpress.com – et vindu til en virtuell hage; en lokalitet som kan finnes av enhver som søker etter kolonihager på internett. Enda en kolonihage ble lagt til den første, som en komparativ studie. Denne lå ved Bulmershe Allotments, et større landområde med mange kolonihager, og som har vært en del av kolonihagenes sosialhistorie siden 1926. Ved å kultivere kolonihager kan former for sosialt ansvar oppstå, dersom man anerkjenner kolonihageholdernes rettighet til land å dyrke.

Heathrow Orchard Walks

Forskningen kan avdekke skjult informasjon og feilskjær som er kamuflert, begravd og visket bort fra allmennkunnskaper.[7] I min pågående serie av «walks», Heathrow Orchard Walks, som jeg startet med i 2014 og fortsetter i 2015, fungerer jeg som en turguide på oppdagelsesferd gjennom bestridte landeiendommer rundt Heathrow Villages. Når man tar området nærmere i øyesyn, finner man spredte frukttrær som kirsebær, plomme, eple, pære og kvede. Trærne er en rest etter tidligere fruktprodusenter som fantes her før flyplassen ble bygget på 1940-tallet, og før motorveier skar inn gjennom de omliggende områdene på 1970-tallet. I slike “walks” prøver jeg å grave frem skjulte former for jordbruk og historier om menneskelig kultivering, som en eksponeringsprosess som har med sosialt ansvar å gjøre. Ofte virker som lokale beboere ikke bryr seg om visse egenskaper ved landskapet, og de blir kanskje heller ikke lagt merke til.

Landlige åkre hvor det dyrkes avlinger er fortsatt i funksjon i nærheten av flyplassens grenser, og likeledes vannreservoar. Det flate området i regionen ble formet under issmelting, som etterlot seg dype lag med elve-silt, på toppen av grusen i elveleiet. Med tiden ble silten omdannet til fruktbar jord. Før byggingen av flyplassen ble de flate landområdene brukt til dyrking av frukt og grønnsaker i store kvanta, og forsynte folk i London med mat.[8] I dag bedriver steinindustrien utgraving av grus fra bakken, til bruk i bygg- og anleggsbransjens overlessing av London med betong. Landområder som allerede har fått grusen utgravd, blir rekonstruert som park bestående av heier, og som intervenerer i landskapet med habitater hvor plante- og dyreliv kan trives.[9] I enkelte områder skjules fyllmassen av ny villmark, mens ett slikt område, et tidligere grusreservoar, nå er blitt til en innsjø – egnet til svømming, og svært populær blant lokalbefolkningen.

I 2014 var to av mine Heathrow Orchard Walks (i april og september) en del av Kathrin Böhms «Haystack event program».[10] Etter dette ble en artikkel skrevet av Kathrin Böhm, “Welcome to Heathrow – a strange landscape, not just an airport”, trykket i “Comment is free”-delen til The Guardian (28 April 2014).[11] Artikkelen beskrev landskapet rundt Heathrow som et sted som avdekker overraskende motsetninger innen hyper-globale aktiviteter og tilsynelatende stille rom – både et premiss for og en hensikt med Heathrow Orchard Walks. Kommentarene rundt artikkelen som ble gitt av leserne til The Guardian, fokuserte hovedsakelig på debatten rundt flyplassutvidelse. Enkelte, riktignok useriøse, kommentatorer, så ut til å godta flyplassutvidelsen bare på det enkle grunnlag at de ikke kunne se for seg alternativer.  Idet de debatterer spørsmål rundt utvidelsen, bidrar både myndighetenes perspektiver og flyselskapene selv til å forme oppfatninger i samfunnet, ved å spre frykt for at Storbrittania skal tape sine internasjonale handelsfordeler og sin høye flyaktivitet, og dermed påvirke debatten rundt den tredje rullebanen. Imidlertid er ikke Heathrow i stand til å holde aktiviteten gående i 24 timer, på grunn av støynivåene i nærhet til urban bebyggelse. Utslippsnivåene blir også ignorert i denne debatten, på samme måte som tapet av både menneskelig og ikke-menneskelige habitat.

I det siste valget (mai 2014) var ikke flyplassutvidelse en del av den politiske debatten eller av partiprogrammene. Resultatet av Davies-kommisjonens rapport om gjennomførbare muligheter for utvidelse av flyplassen, som kom 1. juli i år, var en videre oppdeling av landområdet.[12]Argumenter imot utvidelse av flyplassen handlet blant annet om miljøforurensning og lydforurensning fra flyene, samt generell økning i trafikken til og fra flyplassen. Det kommer store mengder forurensning fra både flyplassen selv og motorveiene, som allerede overskrider gitte grenseverdier.  Hva betyr sosialt ansvar i dette tilfellet? Svaret avhenger muligens av hva man anser som hva man anser som den sosialt ansvarlige styringen av menneskers handlemåte. Politiske begreper om menneskelig protest er involvert i jorddyrkingen ved Heathrow. Motsetningen mellom de to sidene, for og mot flyplassutvidelse, skaper politiske demonstrasjoner og to motstridende syn på det Jacques Rancière ville kalle le sensible.[13] I kunstneriske termer gjør Heathrow Orchard Walks det mulig å erfare debatten om flyplassutvidelsen ved å gå gjennom, og utforske landskapet. Noen ganger går disse turene i nærheten av grensene til flyplassen, der flyene lander og tar av. Flyene flyr over hodet på en, og man kan her oppleve hverdagslivet slik det utspiller seg nært inntil flyene, om enn på trygg avstand. Når man derimot befinner seg på innsiden av flyplassen som ligger nedfelt i dette landskapet, vet man ikke nødvendigvis noe som helst om det som befinner seg på utsiden, fordi det betraktes på avstand, eller ikke kan sees i det hele tatt. Når man deltar i en Heathrow Orchard Walk, vil ikke utenforstående være klar over at de har observert en kunstnerisk “live event”, selv om de kan ha snakket med deltakerne. Noen av disse kan også være i ferd med å dokumentere eller samle informasjon og erfaringer fra lokaliteten.

Som konklusjon kan man kanskje si at til tross for at publikum ikke alltid anerkjenner kunsten utenfor kunstgalleriet som kunst, så kan enkeltsituasjoner fremheve et permanent, sosialt ansvar, ved hjelp av kunstverkets tilstedeværelse. Situasjoner kan skapes og praksis kan iscenesettes for å engasjere publikum, enten de er bevisst eller ikke på at de opplever kunst i aksjon.  En kunst som motsetter seg overskriften kunst, kan ubemerket under offentlighetens radar og konsumeres som en usynlig ressurs. Oppfatninger av hva sosialt ansvar kan være, varierer avhengig av ens ståsted, kunnskaper og motiver. Mottakeligheten for det sosiale ansvaret kunsten ivaretar, avhenger av erfaringer på flere plan, og er en erkjennelsesprosess både for kunstneren som lager kunstverket, for tilskuere og for de som tar del i kunstverkets aktiviteter.

Kate Corder har en PhD-grad i Art Practice fra University of Reading, 2014, etter tesen “The Allotment Plot: Place Tilled - An investigation into plant material, rural labour and cultivation within art practice”.

Bnalt nylige utstillinger og konferanser: Free- Time, DRAFT (2011), Parasol Unit, London; Wargrave Gardeners and Allotmenteers Club, (2011); Art and Landscape: interdisciplinary perspectives Symposium, (2010) MERL, UOR; Environmental Utterance Conference (2012), University College of Falmouth; Jacques Rancière and the Politics of Adisciplinarity, (2014), Binghamton University, NY og Of the Earth Conference, (2014) Plymouth University, Skulptur und Zeit im 20. und 21. Jahrhundert Conference, Universität der Künste Berlin (2015) og Re-imagining Rurality Conference, University of Westminster London (2015). Kate påbegynte også en serie med Heathrow Orchard Walks i 2014. Disse fortsetter i 2015, og undersøker bestridte landområder rundt flyplassen på Heathrow og den mye diskuterte “Tredje rullebanen”, Et tidligere sted for fruktdyrking og markedshager, og for tiden åsted for grusutvinning ("gravel farming").

[13] Jacques Rancière, The Politics of Aesthetics: The Distribution of the Sensible, overs. Gabriel  Rockhill (London: Continuum, 2004).

Böhm, Kathrin, and Kate Corder. "Haystacks 11_Heathrow Orchards with Kate Corder on Saturday 19April."  http://h-a-y-s-t-a-c-k-s.net/haystack-11_-heathrow-orchards-with-kate-corder-saturday-19-april/

Burchardt, Jeremy. "The Allotment Movement in England, 1793-1873." University of Reading, 1997.

Commission, Airports. "Airports Commission: Final Report." London: gov.uk, 2015.

Hall, Jenny og Tolhurst, Iain. Growing Green: Organic Techniques for a Sustainable Future. Chesire: The Vegan Organic Network, 2006.

Lippard, Lucy R. The Lure of the Local: Senses of Place in a Multicentered Society. New York: The New Press, 1997.

Rancière, Jacques. The Politics of Aesthetics: The Distribution of the Sensible. Overs. Gabriel  Rockhill. London: Continuum, 2004.

Sherwood, Philip. Heathrow: 2000 Years of History: Second Edition. 2. utg., Stroud, UK: The History Press, 2012.

Slawson, David A. Secret Teachings in the Art of Japanese Gardens: Design Principals, Aesthetic Values. Toyko og New York Kodansha International Ltd, 1987.

Tolhurst, Iain. "Tolhurst Organic Produce."  http://www.tolhurstorganic.co.uk/about-us/