News
7. oktober 2011
3 Menneskerettighetsgrupper krever løslatelse for Liu Xiaobo
BEIJING — Tre fremtredende menneskerettighetsgrupper ba fredag Kina løslate den fengslede dissidenten og forfatteren Liu Xiaobo, som ble tildelt Nobels Fredspris for et år siden, og om å avslutte husarresten av hans kone, Liu Xia.
Siden Nobelpristildelingen ble offentliggjort 8. oktober 2010 har Liu Xiaobo sjelden blitt tillatt å snakke med sin familie, og kun i ett tilfelle har han fått lov til å gå ut av fengselet i Liaoning-provinsen hvor han sitter, ifølge de tre menneskerettighetsgruppene Human Rights Watch, Amnesty International og China Human Rights Defenders, som nå krever hans løslatelse. Liu Xiaobos kone har ikke blitt siktet for noe kriminelt, men har blitt holdt fanget i hjemmet deres i Beijing.
“Det eneste som ville kunne tvinge myndighetene til å revurdere sin avgjørelse i denne saken er et sterkt internasjonalt press på Kina, men dette presset uteblir”, sier Nicholas Bequelin, forsker i Human Rights Watch. “Det gis ingen insentiver for myndighetene til å revurdere beslutningen. Vi snakker dermed om et klima hvor det å trosse vestens syn bringer større politisk gevinst enn samarbeid”
Forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo ble fengslet den 8. desember 2008, for å ha spilt en sentral rolle i å skissere Charter 08, som krever suksessive politiske og juridiske reformer basert på konstitusjonelle prinsipper. Dokumentet ble sirkulert via e-post og signert av tusener i Kina. Likevel forble Liu Xiaobo i stor grad ukjent i hjemlandet, delvis på grunn av statlig sensur. Den 29. desember 2009 dømte en domstol i Beijing ham til 11 års fengsel for å oppfordre til omveltning av statsmakten.
Sikkerhetsagenter utenfor Liu-parets leilighet forhindret reportere i å treffe konen hans da Den Norske Nobelkomiteen offentliggjore sin beslutning. Hun ble også forhindret i å dra til Oslo for å motta prisen i desember, og den ble i stedet plassert på en tom stol. Dette var første gang siden 1936 (da Nazi-regjeringen i Tyskland hindret Carl von Ossietzky i å motta prisen), at ingen vinner eller representant kom til seremonien. Nobelkomiteen kunngjorde i dag at årets pris tildeles to kvinner fra Liberia og en fra Yemen, for deres arbeid for demokrati og likestilling.
Amnesty International offentliggjorde i dag at Liu Xiaobos kone hadde vært nærmest fullstendig hindret i å ha kontakt med folk utenfor leiligheten siden februar. Hun hadde da en kort online-samtale med en venn hvor hun ifølge Amnesty International “sa hun følte seg dårlig, ikke kunne gå ut, og at hele familien hennes ble holdt som gisler”.
Hennes mor bor i samme boligblokk; hun er den eneste som får tillatelse til å treffe henne, i enkelte tilfeller. Ifølge uoffisielle rapporter har Liu-paret fått møte hverandre to ganger siden januar.
Liu Xiaobos Fredspris har ikke minket den kinesiske regjeringens harde tiltak mot disidenter. Engstelige over gjentatte oppfordringer på internett til å danne protestaksjoner etter modell av revolusjonene i Midtøsten, har landets ledere gått til storstilte aksjoner mot liberale intellektuelle.
En av Liu Xiaobos brødre, Liu Xiaoxuan, fortalte Agence France-Presse denne uken at han hadde besøkt ham i fengselet den 28. september, og at han “så veldig bra ut”. Liu Xiaobo fikk tillatelse til å reise til Dalian den 19. september for å delta i en minnestund for sin far, ifølge broren.
Ifølge menneskerettighetsorganisasjonene tillot de kinesiske myndighetene brorens lekkasje til pressen som et tegn på føyelighet før årsdagen for Fredspristildelingen. Men fundamentalt sett har ingen ting forandret seg mht. parets situasjon.
I vinterutgaven 2010 publiserte Asia Literary Review diktet “You Wait for Me With Dust” som Liu Xiaobo skrev til sin kone. De siste linjene var:
Just let the dust bury you altogether
Just let yourself fall asleep in the dust
Until I return
And you come awake
Wiping the dust from your skin and your soul
What a miracle — back from the dead.
Sitatene i denne nyhetsartikkelen er hentet fra The New York Times, 7. oktober
October 8, 2011
Mapping Subjectivity:
Experimentation in Arab Cinema from the 1960s to Now, Part II
October 5 – 23, 2011 at The Museum of Modern Art, New York
This three-part film exhibition aims to map a largely unknown heritage of personal, artistic, and sometimes experimental cinema from the Arab world. The program highlights kinships in sensibilities and approaches and explores connections and potential conversations between films. The works selected for this second edition of Mapping Subjectivity hail from Algeria, Egypt, Lebanon, Morocco, Palestine, Syria, Tunisia, Qatar, and the UAE. They reflect a diversity and richness of voices and of imaginative visual languages.
From the 1960s onwards, filmmakers and artists have used existing footage—whether found or borrowed from television, cinema, or public or personal archives—to create montages and forge visual narratives that are profoundly daring, innovative, and subjective. These works engage critically, sometimes provocatively, with official stories, often giving voice to what might be considered “unmentionable.” A number of films in part two of Mapping Subjectivity achieve this through personal histories constructed in the first-person singular, including Akram Zaatari’s This Day, Yto Barrada’s Hand-Me-Downs, Ahmad Ghossein’s My Father Is Still a Communist, Ali Essafi’s Wanted, and Hakim Belabbes’s In Pieces. Azzeddine Meddour's How Much I Love You tells the “other” story of liberation from colonialism by allegorically turning colonial film archives upside down.
Audiovisual archives are a repository and chronicle of memories and lived moments; as such, they are as much a part of the fabric of collective imagination as cinema. Rania Stephan boldly explores this idea in her film The Three Disappearances of Soad Hosni. Néjib Belkadhi’s VHS Kahloucha tells the story of an ordinary man’s appropriation of film classics, while Ali Essafi’s Ouarzazate, the Movie uncovers the alternate reality of film production on location. Mohamed Soueid’s Tango of Yearning is a cinephile’s poetic elegy to film and Beirut’s movie theaters, pieced together from memories and traces of a city undergoing a radical transformation.
Another film by Soueid, My Heart Beats Only for Her, blends fiction and nonfiction to tell a singular story about a father and son and their reveries of glory. Tales of sons with dreams for a better life—forging their destinies and enduring a rupture between generations—inspired a number of films in the series, such as Ahmed el-Maanouni’s The Days, the Days, Oussama Mohammad’s Stars in Broad Daylight, and Yousry Nasrallah’s El Madina. We inaugurate part II with Lakhdar Hamina’s majestic The Chronicle of the Years of Embers, an epic of sons and daughters forging their destiny and struggling for liberation from colonial rule.
The Museum of Modern Art, New York
11 West 53 Street
New York, NY 10019
(212) 708-9400
MoMA.org
15. august 2011
Ai Weiwei forteller om sine erfaringer i løpet av sitt 81 dager lange fengselsopphold
Denne helgen fortalte den nylig løslatte, 54 år gamle kinesiske kunstneren Ai Weiwei om noen av sine erfaringer i løpet av sitt 81 dager lange fengselsopphold som endte den 22. juni. Arrestasjonen inngikk i den største aksjonen mot dissidenter og intellektuelle på mange år, som ble satt igang i begynnelsen av 2011, og som særlig var rettet mot mennesker som viste vilje til å føre sine protester fra internett ut i gatene.
Fra offisielt hold ble arrestasjonen av Ai Weiwei forklart som en skatteunndragelsessak, men det er en bred oppfatning av at det var en gjengjeldelse for hans politiske aktivisme. Ai har vært en av de tydeligste kritikerne av det kinesiske kommunistpartiet, og har blant annet hevdet at myndighetenes korrupsjon kunne klandres for at skolebarn mistet livet i jordskjelvet i Sichuan i 2008, grunnet den elendige forfatningen til skolene deres. I 2010 laget han et audio-prosjekt på internett hvor frivillige leser navnene til de nesten 5000 barna som omkom i jordskjelvet, og han har også laget en installasjon bestående av tusener av skolesekker, som reaksjon på dette. Ai har også vært en aktiv støttespiller for Liu Xiaobo, den politiske fangen som mottok Nobels Fredspris i 2010.
Ais uttalte meninger i to spesifikke saker blir sett som den direkte foranledningen til at myndighetene i Shanghai rev ned studioet hans (som skulle utvikles til et senter for utdanning og en kunstnerresidens), for senere å arrestere ham, familiemedlemmer og medarbeidere. Den første saken gjaldt Yang Jia, bosatt i Beijing, som drepte seks politimenn på en politistasjon i Shanghai etter at han ble arrestert og mishandlet fordi han syklet på en uregistrert sykkel, og som senere ble henrettet. Den andre saken gjaldt Feng Zhenghu, som Ai Weiwei laget en dokumentarfilm om. Zhenghu er en advokat og aktivist som tilbrakte over tre måneder på Narita-flyplassen i Tokyo etter at myndighetene i Shanghai nektet å slippe ham inn.
“Performance art” er Ais beskrivelse av sin pågående konflikt med myndighetene med hensyn til kommunistpartiets autoritære styresett. Denne definisjonen av ordet performance ga seg et dystert og uforutsett utslag i forbindelse med et utstillingsbesøk i München i 2009, da han i hui og hast måtte fraktes på sykehus, hvor kirurger tømte en mengde blod fra hjernen hans. Ifølge doktorene ville han dødd hvis han ikke hadde fått denne nødoperasjonen. Dette skjedde en måned etter at han hadde blitt angrepet av polititjenestemenn på hotellrommet sitt midt på natten, mens han forberedte seg på å vitne i en rettsak mot en alliert dissident i Chengdu.
Forrige uke på Twitter, vel vitende om risikoen for videre straffeforfølgelse, rettet Ai Weiwei oppmerksomheten mot to andre fengslede kollegaer som befinner seg i større fare enn ham på grunn av deres midre offentlige profil: “Hvis du ikke forsvarer Wang Lihongs sak, og ikke forsvarer Ran Yunfeis sak, er du ikke bare en person som unnlater å stå frem for rettferdighet; du har heller ingen selvrespekt,” uttalte han. Wang venter på en rettsak som skal begynne innen noen uker, for “urostifting” etter å ha demonstrert til forsvar for bloggere som har blitt anklaget for æreskrenkelser etter at de skrev om et mistenkelig dødsfall. Ran, en høyt profilert blogger, ble anholdt i mars og senere formelt tiltalt for å ha “oppfordret til omveltning av statsmakten”.
Fire av Ai Weiweis medarbeidere ble også fengslet i to måneder og løslatt kort tid etter han: “På grunn av deres forbindelse til meg, ble de retsstridig fengslet. Uten noen skyld led Liu Zhenggang, Hu Mingfen, Wen Tao og Zhang Jinsong voldsom mental nedbryting og fysisk tortur.”
Den 12. august beskrev Ai Weiwei hvordan han ble fengslet og avhørt mer enn 50 ganger totalt i tre måneder, holdt i et lite rom, overvåket 24 timer i døgnet av to uniformerte militærpolitivakter på skift, som aldri var lenger fra ham enn 75 cm, noen ganger bare 10 cm borte, også mens han sov, dusjet og gikk på toalettet. “Det er planlagt som en slags mental tortur, og det virker effektivt,” forklarte han.
Sitatene i artikkelen er hentet fra The New York Times 12. august og The Guardian 9. august.
Sommerlig vri med antikapitalistisk og
institusjonell kritikk i hjertet av
Bjørvika idet Parallellaksjonen invaderer
Kunsthall Oslo
July-August 2011
This time the Parallel Action will invade and inhabit Kunsthall Oslo and its firm placement in the midst of the riveting economic growth that is Bjørvika, Oslo - an attempt to de-stabilize our own impossible position as a hired-for-help megaphone of institutional and capitalist critique.
Issues concerning contemporary capitalism's influence on radical tendencies in and around the art world - its subversion of alternative artistic strategies in socio-political endeavours displays the impossibility of maintaining autonomous projects based on the following points;
unselfishness
responsibility
participation
ephemerality
The flattening discourse within a variety of these so-called autonomous and radical movements refers to an economically assumed necessity that in turn creates a desert of the real - a mirage of an enemy continuously escaping definition. Even if these interactions predetermine our steps towards the very margin of our fictional realities - the essence of our past - it does not mean that the revolutionary project is anything more than a confirmation of the simulacrum that constitutes the mirror images of a political life in a world of doubles.
By boat we will attempt to escape the constraints of this situation daily. Kunsthall Oslo will be our harbour and the Oslofjord a realm of content yet to be discovered.
We represent the disabled arm of artistic production - a crew in constant mutiny.
Real independence is in the aknowledgement of the dependency on forces outside ourselves.
Continents are shifting, buildings are crumbling, the movement of masses of bodies.
Last year somebody surfed a hospital off the Pacific coast.
Insurrections are in abundance.
Guerillas killing gorillas.
Anders Dahl Monsen
Leander Djønne
Snorre Hvamen
Anders Smebye
Mer informasjon på
Kunsthall Oslo
og
Paralellaksjonen
Kjærlighet = løsning på globale problemer, ikke konkurranse. Journey to the East ved Arsenal Gallery.
THE JOURNEY TO THE EAST
Because of the Polish Presidency of the EU Council the Arsenal Gallery in Bialystok is organizing an exhibition titled “The Journey to the East” . Poland, along with Sweden, is the initiator of Eastern Partnership project, therefore we invite artists from countries participating in it - Armenia, Azerbaijan, Belarus, Georgia, Moldova, and Ukraine – as well as artists from Poland.
We do not want to group the works in nationality pigeonholes; however, at the same time we do not pretend that the issues of ethnicity and nationality are invisible. Young political systems and post-communist heritage still influence art in many countries. Artistic activity is connected not only to artist’s personal resources - artistic schools, institutions supporting the artists’ work and the existence of artistic circles and presence of art critics and curators play an important role as well. These are important issues, which were presented to us in virtually every country we visited. And finally, artists make statements concerning only the topics pertaining to them and their lives
Edwin Bendyk prophesizes, that the solution to various global problems is the creation of interpersonal relations based on love, not competition, hierarchy or domination. We are interested in love, which transgresses the notion of relation between two people. We seek positive emotions, which create bonds between people all over the world – bonds that are an alternative to government authority and economic capital.
We want to ask the artists what role they think these emotions play in post-communist society and whether building new social capital on interpersonal relations is a utopia or perhaps it can be realized.
We see our project as an open situation, creating various modes of participation and interpretation – from watching and listening to discussion, active participation and writing. We will gather objects, organize meetings, discussions, lectures, workshops, performances and installations in public space.
The artists we invited are:
Vahram Aghasyan
Rashad Alakbarov
Ruben Arevshatyan
Babi Badalov
Samvel Baghdasaryan
Alicja Bielawska
Anatoly Belov
Bouillon Group
CHINGIZ
Anna Chkolnikova
Lado Darakhvelidze
Kuba Dąbrowski
Veaceslav Druta
Tatiana Fiodorova
Arman Grigoryan
Nicolas Grospierre
Armine Hovhannisyan
Orkhan Huseynov
Elżbieta Jabłońska
Dominik Jałowiński
Alevtina Kakhidze
Yaroslava-Maria Khomenko
Tigran Khachatryan
Aleksander Komarov
Maxim Kuzmenko
Volodymyr Kuznetsov
Anna Molska
Marina Naprushkina
Dumitru Oboroc
Joanna Rajkowska
Stefan Rusu
Elene Rakviashvili
Nino Sekhniashvili
Sergey Shabohin
Sabina Shikhlinskaya
Jakub Szczęsny
Sophia Tabatadze
TanzLaboratorium
Stas Volyazlovsky
Oleg Yushko
Project concept:
Anna Lazar, Monika Szewczyk
Curator:
Monika Szewczyk
Contributing curators:
Anna Łazar
Marianna Hovhannisyan
Magda Guruli
Lena Prents
Stefan Rusu
Exhibition design:
Robert Rumas
For mer informasjon, se
Galeria Arsenal
Flere artikler …
Side 21 av 22
